20.03.2017

Solen skinner så fint i Bergen by

Jeg ser den gjennom vinduet på ny

Skulle vært på skolen og lært logistikk

Er dessverre i en annen statistikk

De som ikke er ute i og jobber

men som føler de samfunnet "robber"

 

Legestanden finner ikke ut hva som feiler

Og i mellomtiden er jeg "ute og seiler"

Seiler på dager som er brukbart fine

Og seiler på dager med hodepine

Men aldri på dager der kroppen er bra

Slike dager som jeg var vant til å ha

 

Tennene bites sammen igjen og igjen

Og håpet som jeg har kalt "min venn"

Er i ferd med å reise i fra meg så smått

At jeg kanskje blir her for godt?

"Godene" forsvinner jo en etter en

Man vinner ikke noe av å være "for sen"

 

Jeg har ikke pleid å syte og klage

Men det er ikke enkelt å klare å lage

Positivitet når ikke kroppen funker

Når slapphet kommer og "piner" dunker

Å sitte inne å se når solen skinner

Og mimre og drømme om gode minner.

 

Folk rundt meg sier jeg ikke må gi opp

Men det er ikke enkelt når kroppen sa stopp

De sier at de syns jeg er så flink

Takk for det! Men her er et "vink"

Dere ser meg på dager som er ganske gode

Men aldri når jeg ligger med vondt i hode'



Daylyen

 

 

 

 

"Tid for hjem"

Hæppi dæi fålks ænd fes....

Det har ikke kommet fryktelig mye ut på bloggen min de siste månedene. Det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke hadde hatt noe å skrive om, men heller at mangel på overskudd har gjort det mer utfordrende. Prioriteringer er vel også et stikkord :-) (hadde jeg hatt 100 000 lesere og følgere, og reklameinntekter i samme tall så hadde jeg nok "orket". Men det handler kun om meg selv for min del) Og nå er jeg her igjen.

Du lurer garantert på denne overskriften.... Og den er nok "tatt" fra den kommersielle verden :-) De fleste vet hvilket program det er snakk om, og det er et av få program jeg prøver å få med meg fast. Det er gøy å se hva de får til (med midler de fleste bare kan glemme). Noen resultater mer vellykket enn andre, både for de som bor der OG for oss i de 1000 hjem med 1000 forskjellige meninger.

Men... Det jeg vil frem til i dette innlegget er hver og en sitt hjem.

Hvilket hjem har DU? Hva er viktig for DEG? Hvordan ser du på andres hjem?

På Facebook har jeg to "tagger" som jeg bruker på mitt hjem: "Guttaboys Man-Cave" og "Vidars Vinkjeller med innslag av øl". Mitt hjem er en leid kjellerleilighet på ca 60-70 kvm. Møblert til "randen" av alt mulig som har fulgt med meg i livet.... Ingenting er fancy og nymotens, men det meste virker (utenom VHS-spilleren - fordi jeg ikke har "tjukkas-TV" lenger)

 
Vinkjelleren.... ;-)   
 

Hvor vil jeg hen med dette lurer du sikkert på?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Det handler om hva som er viktig i livet, og for meg har det vært viktig å ha noe eget. Å ha en bolig som jeg eier (medeier). Og bare så det er sagt: De jeg leier hos er fantastisk fine folk. MEN....., det er JEG som betjener store deler av huslånet deres.

På 90-tallet kom jeg inn på eie-markedet pga lave priser og velvilje fra en eks-svigerfar. Når dette tok slutt kom jeg videre med litt overskudd og utlånspolitkk der bankene ikke krevde egenkapital. Etter hvert ble det både husbygging og kjøp/salg, og hele tiden med en liten gevinst. Men når man stod alene og skulle kjøpe, hadde tidene og bankene snudd seg, og en "førtiss" med en helt ok egenkapital (og inntekt) ble krevd for 25% i egenkapital. Og når en enkel leilighet gikk for 2 mill, så var 500 000 veldig fjernt. Etter dette har uheldige omstendigheter hjulpet til å minske denne egenkapitalen. Selvfølgelig har det ikke akkurat hjulpet på å bli syk og miste 40% av inntekten, slik at situasjonen i 2017 handler om å holde hodet over vannet.
                Mancaven og Bolla Pinnsvins lekseplass

Jeg pleier å si til mine venner at jeg mest sannsynlig har mer i boutgifter enn de aller aller fleste av dem.

11000 kroner i måneden. Hvor mange av dere på snart 50 år har det i boutgifter. Dette er inklusiv strøm og tv/nett, så ca 9500 er reelt. Men jeg har også forsikringer og andre utgifter i tillegg. Og hvis du teller 9500 pr voksen person, så blir det 19000. Jeg har hele tiden siden jeg havnet utenfor eiemarkedet kunne klart å eie en liten bolig, spesielt når jeg også hadde samboer. MEN du blir ikke bedømt ut i fra realitetene. Du blir dømt ut i fra egenkapital, hjelpekapital og selvfølgelig inntekt. Med dagens inntekt kan jeg forstå at ingen vil låne meg penger.

Men hadde jeg vært i samme bås som mange av mine venner hadde jeg kanskje hatt helt/delvis nedbetalt bolig, og kun noen lapper i husleie pr mnd. Da hadde jeg klart meg brillefint på de 20000 NAV mener jeg skal tjene i mnd. Mens nå går 75% av dette rett ut av konto når det kommer inn. Så når bankdamen smiler til deg og sier: -Dahle, du må nok begynne å spare....

-Ta deg en bolle!

Nå spørs det jo hva man skal sammenligne seg med? Jeg velger å sammenligne meg med andre med samme bakgrunn som meg selv. Og selvsagt må man da også sammenligne hver sine valg oppgjennom. Mine valg (alene og sammen med partner) har gjort at jeg sitter her jeg sitter. Og drømmer om å kunne gå ut og klippe plenen. Og drømmer om å kunne male huset. Og drømmer om å fikse/bygge ny terrasse. Om å flikke litt på kjøkkenskapene. Ta ned en "lettvegg" og få en bedre inneløsning. Sette opp en mur mot naboen. Vurdere om jeg skal investere i en jaccuzi eller ny blandemaskin....

Sannsynligvis må jeg ha minst 7 rette i lotto (eller plustelig på en eller annen måte få en slump "specidaler" i hofteholderen) for å kunne realisere min drøm. Til tross for at jeg lever nøktern kunne jeg fremdeles betjent et lån på 7-8000 i måneden, pluss andre utgifter.

Siste 6 årene har jeg betalt 950 000 i rene husleiepenger (3 av årene som samboende med 2/3 av inntektene) Og ja, jeg tenker ofte på om disse pengene kunne gått til egne renter/avdrag og de reelle utgifter som husleien dekker). Jeg hadde nok aldri fått betalt ned 500 000 på et lån på 6 år, men kanskje 300 000?

 

Nå sitter jeg her og har skrevet 872 ord, og tenker med meg selv: -hvor vil jeg egentlig med dette her?

Jeg vet ikke? Men det er sånne tanker som plutselig detter inn i hodet på meg. Eller tanker om å ha mislyktes fordi jeg ikke eier egen bolig har kommet ofte. Men det er klart at når man har mistet hus, helse og jobb de siste årene, så ser man ikke automatisk så lyst på livet alltid. Og det er vanskelig å gi omverden følsom informasjon som dette. Nå er jeg en åpen fyr, og har ikke problemer med å snakke med noen (om noe). Men det er ofte "et helvete" å besvare spørsmål og uttalelser som kommer i beste mening. Så langt jeg vet, så har jeg ingen "fiender" som vil meg vondt. Derfor vet jeg at de fleste av dere støtter meg....

Så la meg derfor få lov til å drømme om at det kanskje en dag blir Tid for Daylyens hjem, med banning og steiking pga "kor e spaden henne? Eg vet eg la malerkostene her i fjor! Au au au (hammer mot tommel), stående eller liggende panel? Sagkjedeolje på gressklipperen.....? Siste gang med billig tapetlim!" Og så videre...... Mest sannsynlig vil det aldri skje, men drømmene mine får du ikke ta i fra meg....

 

Takk for at du leste! Ha en superduper vår!

Klem fra Dalyen

-Det skulle BARE mangle!

Hei og hopp godtfolk!

Det har ikke kommet noe herfra på en stund, uten at jeg tror det er så mange som tenker så fryktelig mye på det... :-) Og det syns jeg er helt greit. På samme måte som jeg syns det er helt greit at dere kanskje tenker over noen tanker og følelser som deles av en som ikke lever et A4 liv. Jeg ber ikke om enighet om alt jeg "strør" rundt meg, kun respekt for at dette er verden og livet ut i fra MITT ståsted. Og så kunne jeg selvsagt lagt til overskriften....

DET SKULLE  B A R E  MANGLE!

Uten å utdype det noe mer angående det over :-)

MEN, jeg har lyst til å ta tak i de fire ordene "det skulle bare mangle", med trykk på bare..... FOR, hvor ofte bruker du dette uttrykket? Mange gjør det kanskje daglig, og sannsynligvis hver uke. Men bruker du det fornuftig? Og med det tenker jeg mest på om den du bruker det til opplever det på samme måten? At det faktisk bare skulle mangle?

Jeg skal gi deg et par eksempler. For når man har havnet i situasjonen jeg har, der helsen er varierende og man ikke alltid får til det man har lyst til, så trenger man noen ganger hjelp og forståelse fra omgivelsene for å "lande på begge beina" (jamsis og langt langt oppi bakken). Realiteten min var at de to siste månedene i 2016 var en stor nedtur, etter mange fine oppturer tidligere i året. Kroppen ville ikke følge med på 100% skolegang, og det burde jeg kanskje skjønt mye tidligere. Men når man har et hode som VIL få alt mulig til, så var det ikke til å unngå å "møte veggen" igjen.... Så dermed ble det nødvendig å gjøre endringer i skolehverdagen min, og heldigvis har jeg nå en NAV-dame i ryggen og fantastisk forståelsesfulle folk på Handelsinstituttet.

Og det er herfra første eksempel kommer. For når jeg for fjerde gang måtte be om møte med skolen, for å diskutere muligheter og løsninger, der vi kom frem til at jeg nok en gang skulle kutte et fag til, og dermed skal jeg "bare" ha rundt 40% av fagene resten av skoleåret. For meg er det ikke gitt at man skal få sånne løsninger, gang på gang. Så når møtet var over, så tok jeg vedkommende i hånden og sa noe sånt som "Tusen takk for at dere bidrar til å legge tingene til rette til meg" der svaret kom kontant: "Det skulle BARE mangle!" Men et kraftig trykk på bare.

Ja, jeg forstår at man vil bidra til å finne løsninger, men skulle det bare mangle at man 4 ganger på et halvt år skal redusere på et studie som er ment som et 100% studie? Fra mitt ståsted skulle det overhode ikke BARE mangle. Fra mitt ståsted er dette en enorm velvilje for å gi en fyr som går på smell etter smell det lille halmstrået av håp om at han faktisk skal klare NOE. Jeg kan love dere at jeg har vært svært nære å "kaste håndkledet" og "legge inn årene" i begynnelsen av 2017. Nå har heldigvis de 40 gjenværende prosentene vist seg å være mulig å gjennomføre, så langt..... og med helsemessig fremgang, så ser jeg nok lysere på det i dag enn på noen måneder.

Det sprøe i løpet av disse månedene er at jeg også har blitt kjent med en super kvinne. Som også har supre barn. Som min supre sønn har funnet seg supert til rette med :-) Og denne supre damen har også opplevd (og opplever) helsemessige utfordringer, og viser en enorm forståelse og tilbyr meg god og viktig hjelp. Men..... Når far har sine dårligste dager, og 13-åringen omtrent blir overlatt til seg selv, så har damen vært til uvurderlig hjelp og støtte. Så når hun "overtar" ungdommen, og sender far hjem for å slappe av.... Eller når hun ringer og sier: -Det er middag om en time!.... Eller når hun sier: -Jeg kan kjøre ungdommen til moren for deg (2,5 mil hver vei). Så blir man jo bare så takknemlig, rørt og glad. OG takker og bukker det beste man klarer. Og så kommer svaret hennes kontant: det skulle BARE mangle!

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår utsagnet. Og JEG hadde stilt opp akkurat på samme måte om det var motsatt. MEN, når man "ligger nede" og får hjelp til ting det er naturlig å klare selv, så blir man fryktelig ydmyk og det føles overhode ikke som noe som BARE skulle mangle at andre skulle utføre disse tingene for en.... Nå håper jeg ikke at du som leser tolker som at jeg ikke setter pris på å få hjelp og gode løsninger? For det er kanskje ikke NOEN som er mer takknemlig enn meg på det enn meg?

Poenget mitt med dette er at du gjerne skal fortsette å gi hjelp til dem som trenger det, og gjerne med innstillingen at det faktisk bare skulle mangle at du gjør det. I DINE ØYNE. Men ha forståelse for at den som tar i mot hjelpen ikke nødvendigvis tar DET for gitt. Og gi vedkommende mulighet til å uttrykke dette.

 

Og så over til et eksempel som JEG kanskje mener skulle bare mangle at man tenker over. Fra mitt ståsted i 2017 altså. Fordi for en som alltid har vært opptatt av å gjøre det jeg selv og omgivelsene forventet av meg, så er jo livet litt annerledes etter 20 måneder "på sidelinjen". Og uvitenhet fra andre er nok en av de største grunnene til at folk i min situasjon opplever frustrasjon og "nedverdighet". Og jeg innrømmer gjerne at jeg kanskje "så litt ned på" dem som var litt "av og på" på de stedene jeg jobbet for 10 og 20 år siden. Når noen så tilsynelatende frisk og rask ut ene dagen, var borte fra jobb i 2-3 dager (eller 14 dager) for så å være like "frisk og rask" når de kom tilbake, så hadde jeg stor problemer med å forstå det.

Og sånn tror jeg de fleste av oss har det? Det skulle faktisk bare mangle at vi ikke skal forstå ting vi ikke har opplevd før.

Så når jeg etter en tur på Fløyfjellet etter skolen hin dagen la ut bilder på Facebook av byen og fjellene badet i solskinn, så var det en som kommenterte med følgende: "har du tid til å gå på fjellet midt på dagen?". Mange har reagert på denne, og har kontaktet meg privat. Først og fremst takk til dere. Men tilbake til kommentaren (som ikke var på min private side, men i en turgruppe), så er dette en person som ikke kjenner meg så veldig godt. Og hadde denne kommentaren kommet for 15 mnd siden, så hadde jeg følt den litt sårende. Men nå vet jeg bedre. Jeg vet at det som for mange som "ikke virker" føles som at DET SKULLE BARE MANGLE at andre skal forstå hvordan en har det..... For meg gjør det ikke det. Jeg vet forskjellen på å være arbeidsfør og å ikke være det.... Men det JEG syns at bare skulle mangle, er at når jeg (eller andre som ikke lever et A4-liv) gir en forklaring på hvorfor man ikke kan leve etter "levereglene" til en frisk person så må vi få forståelse for det.

 Utsikt fra Fløyvarden på Fløyfjellet bakenfor Fløyen og Fløysvingene/Tippetue

Vi er ikke unnasluntrere!

Som jeg skrev i et svar i kommentaren på FB så skulle jeg gjerne byttet, og kunnet skjøtte en jobb. Og der vedkommende så frem til pensjonisttilværelse den dagen han/hun ble 62, så håper jeg å bli arbeidsfør igjen og kunne jobbe til jeg er 70, i alle fall....

Dette var et par innfallsvinkler til disse fire ordene fra en som ikke stempler inn kl 7 og ut kl 15. Jeg får håpe at du kanskje klarer å forstå at det ikke alltid "bare skulle mangle" for oss at du viser forståelse og hjelpsomhet når vi ikke helt ser lyset i tunnelen.....?

Igjen: Tusen takk for at du har lest mine 1400 ord. For meg skulle det ikke bare mangle..... :-)

OG for dere som kjenner meg: Jeg har litt opptur nå for tiden. Jeg orker å gjennomføre skolen, følge opp guttungen OG kommer meg ut i naturen.

Da gjenstår det gøyeste: JEG ØNSKER  D E G  EN VIDUNDERLIG DAG, UKE OG VINTER. I vakre solfylte Bergen, eller hvor du enn måtte befinne deg!

 

*BAMSEKLEMALARM*

Daylyen (Vidar Dahle)

                       Nydelige dager og kvelder i byen min for tiden :-)
 

2016 e åvar

HALLAIEN GUDDBAIEN!

Når ting e følsomt, ellar eg e forbanna ellar ska påpeke nåkke, då funkar kun bergensk..... (ev bergengelsk...., ju nåo.... Håop ju ønderstænd?)

De' e nyttårsaftn. Eg sittar her å ser på Åge Aleksandersen spelle i Royal Albert Hall...., å eg grinar... Jepp.... Litarvis. Å eg kan låve dåkkar at 110 kjilo kan produsere myyyye tårar.... Koffor de' då, spør vel du? Vel, de' e i jaffal ikkje Åge sin feil, sellom han sang "de' e min dag i dag" nettopp.

Først å fremst e de' vel fordi eg e en følsom fyr. Har alltid vært det. Og de' va nok hovedgrunnen te at eg ble mobbet som liten...., "rabbagastene" elsket å få meg te å grine åg visste at eg aldri tok ijenn..... ??? Tror eg då....

Ellars handlar de' nåkk om alt så har skjedd de siste årene, inklusiv de' så ikkje har skjedd... De' har vært både opp- å nerturar. Å dessverre e de' nerturene så "vinnar" i dag.... (akkurat som de' oftest e "jævelen" på høyre skuldar som vinnar åvar "engelen" på venstre....) De' handlar nåkk og om at eg sjøl og e en "sta jævel", som ofte VIL myyyyye mer enn de' e muli å få til. I jaffal ut i fra fårrutsætningene....

No så de' lenge ut som at eg skulle klare de' hårete fjelltur-måle' mitt på 150 turer i 2016. Pga bråstopp for hels'n i novembar ble de' "bare" 138 fjellturar. Men eg ve jæsli kjapt påpeke at DE' E EG SINNSYKT FORNØYD ME'! Å de' sa eg i sommar når eg sto me 61 turar i juli, at klarar eg "bare" 130 ellar 140 så e de' helt klart innafor.... Å de' e jo en gåte for mange (inklusiv meg sjøl) at de' e muli å "løpe" på alle di fjell'ne ut'n å vere i stand te å komme seg i arbeid ællar skole.

Å akkurat de' e de' mye handlar om, å tenke ut'nfor boks'n. Å "boks'n" te Daylyen forandrar seg hele tid'n... Så når ikkje eg sjøl klarar å henge me', så e de' vell fårr mykkje fårrlangt at nåkken andre ska skjønne nåkke...? Eg kan jo ikkje kreve at nåkken ska forstå ka så skjer... De' eneste eg håpar på e forståelse for at viljen min e vesentlig større enn de' hels'n ve vere me på.... (Viss du giddar, så står de' nåkke om akkurat dette i fårje blogginnlegg du kan lese....) ;-)

Når Åge her syngar "Levva livet" her, så e de' jo akkurat de' de' handlar om.....? Hver å en må leve SITT liv best muli.... Sellom de' kan vere "itt hællvætte" av å te.... Spesielt når du sjøl ikkje e herre åvar realitet'ne.

 

Eg sa 04.01.16 at dette skulle bli mitt år. At eg skulle jøre de' EG kunne for å bidra te fremgang. Og eg har "fan brenne meg bidratt".....

De' så derfor e så kjipt e å sitte her 361 dagar ettarpå å føle at eg står "på stede' hvil". Gledn åvar egne fremgangar og ikkje minst å ha fått en ny kvinne i mitt liv burde definnitivt åvarsjygget de' at kroppen fremdeles ikkje ve vere me på di helsemessie fremgangene som e ønsket å forventet.

Tårene i dag handlar blant an't om di fremgangene som IKKJE kom, den unødvendige kampen me NAV som virkeli hålt på å knekke meg i sommar, en arbeidsgivar som 100% har jitt en "kald en" i meg, at eg ikkje (engang) klarte å sjøtte skol'n eg bjynte på i høst, at eg møtte veggen igjen i november etter brukbar fremgang, at eg ikkje har klart å fortsette øvelser/kosthold som eg lovde di på "heimen" ettar 3 ukar på Rehab før jul, at eg ikkje e i nærhetn av å skjøtte Kristian sånn eg virkelig ønskar..., og (for første gang nevnt) at eg "fikk fotn i ræven" av hon som hadde svart ja på mitt frieri 2 månar før eg ble syk i fjor (i dag e de' helt greit då...., sellom det har sotte langt inne å føle seg sviktet). Og til slutt e de' for jævli å ikkje føle at de' positive ikkje e i nerhetn av å "vinne" i dag....

FOR...... Eg har vært på 50 forskjellige små og større toppar åg knausar rundt oss i år, fordelt på 138 fjellturar. I tillegg til alle di andre turene langs veiar og stiar i "lavlanne".... Eg har fått mange nye vennar i år, me' min nye "bestiss" Mona "Monis" i spissen som har følgt HELE den fysiske fremgangen i år. Har lyst til å nevne Anniken (fru Yttersving) åsså, som e en av mine største motivatorer. Åg mine gamle vennar fra oppvekstn vil eg allti ha, og de' e eg ufattelig gla og stolt ovar.... (Jakopen, Yngvisen, Kempen, Raggien, Kjeksen og Cheesen). Eg har møtt Janne i høst, som mer å mer visar seg å vere bere å bere for meg.... De' e så deili å vere me hon åg di kule ongen honnes.... (Trykkar LIKAR) :-) Å til tross for mange tøffe stundar, så HAR faktisk Kristian å meg hatt MANGE goe stunnar sammen. Han e rett å slett "mitt ALT".

Sellom eg smilte litt undar formuleringen av fårje avsnitt, så e de' ijenn de' negative så får fokus..... Å de' e så inni "hesteeggstokkene" irriterenne....!

Tankene no går vidare litt te nåkke så eg har jobbet me' de' siste halant åre'.... Nemli' de' å få "alle" te å forstå kordan eg har de'.... Eg har for lengst innsett at de' ikkje e muli..., MEN eg e no her fortsatt på bloggen å jør mitt beste for å få frem min side av meg... :-D Eg pleiar å si at di så ikkje har opplevd tilsvarende helsemæssie utfårdringar så eg har, i jaffal ikkje har fårrutsetningene te å skjønne "ka de' går i".... Og de' KAN eg gå hardt ut å si, fordi eg sjøl "skjønte ikkje en pøkk" av dette hællar. LITT kan eg vel skryte på meg at eg forsto, ettar å ha levd me andre me helsemessie utfårdringar... Å sellom eg nåkken gangar siar te folk at eg "dritar" i di så ikkje klarar ellar vil forstå meg, så får eg nåkk ikkje helt te å slå meg helt te ro me' de' hællar....

 

Viss du har hengt me de første 1000 orene her, så klarar du kannsje di 150 siste å...? :-)

Eg har lyst te å avslutte me å si at eg E ikkje negativ HELE tidn, men at de' blir nåkke av hverdagen når man ikkje virkar sånn som man vil å ikkje minst vet man kan....

Eg ve takke for itt varierende 2016. På sett å vis ble de' "MITT ÅR" (de' fins itt album me åre' i bildar på Fæisbukken min)

Eg ve takke alle dåkkar så har bidratt te positve opplevelsar å fremmgangar!

Te de' kjedsåmmelie ve eg gjennta: Fortid e fortid! Den kan'kje vi jøre nåkke me, ant enn å lere av.....

Eg e klar for 2017. Håpar eg då....?

Takk for at du leste!

Fra meg får du masse varme tankar å goe ønskar om itt nydeli Nytt År!

 

Bamseklem fra en Dayly nær deg :-)



When you walk through a storm, hold Your head up high...... YNWA ♥♥♥

-Du klarer det du VIL klare!

God novemberdag folkens!

Mange før meg har brukt følgende uttrykk: -DU KLARER DET DU VIL KLARE!

Og i de alle fleste tilfeller dette ordtaket blir brukt handler det som oftest om å gi noen motivasjon. Et ekstra "puff" bak. Litt hjelp til å forsere "dørstokkmila". Noen trøstende ord, eller en tilnærmet "formaning" om å gjøre en innsats.....

I løpet av det siste halvannet året har jeg fått høre dette noen ganger. Og jeg vet at bakgrunnen og meningen ALLTID har vært den beste fra dere..... Men.... Dessverre er det ofte et "MEN" inni bildet i livet mitt for tiden....:

Det har ikke funket for meg! Jeg klarer dessverre ikke det jeg VIL klare!

Selv om jeg har innsett at jeg ikke er frisk, og selv om jeg har innsett at hver dag er forskjellig, så er ALLTID ønskene svært store om å få til de tingene jeg setter meg som mål. Siden jeg er på "omskolering" og går på skole, så er jo hovedmålet å komme meg dit de 6 timene som er satt av mandag til torsdag OG klare å gjennomføre de lekser, oppgaver, gruppearbeid og innleveringer som det legges opp til at jeg skal gjøre. Dessverre vil ikke kroppen min være med på det for tiden. Ønsket mitt, hodet mitt og viljen min sier at jeg VIL klare dette! Men det hjelper ikke......

I min "arbeidsplan" med NAV står det at jeg skal gjennomføre planlagte tiltak, slik at jeg er rustet til å gå tilbake til arbeidslivet til sommeren 2017. (egentlig til desember i år). Jepp NAV, jeg VIL klare dette. Eller alle helst så VILLE jeg klare å fortsette i den jobben jeg hadde, og fortsette det livet jeg levde før juni 2015. For jeg VIL jo ikke være avhengig av NAV... Men det hjelper ikke.....

Jeg klarer for det aller aller meste å skjøtte samværet med han på "noen-og-seksti-kilo-som-ligner-litt-på-meg". Dessverre får han noen ganger oppleve at far ikke gjennomfører "normalen" eller ting som er lovet..... Og det står ikke på viljen til far. For far VIL gi noe til sin sønn! Men det hjelper ikke.....

Innimellom alle "opp-og-nedturer" helsemessig, så har jeg jo klart å gi kroppen litt fysisk fostring likevel. 126 fjellturer har det blitt i år. Men mitt "hårete mål" på 150 turer i år ser ut til å "henge i en tynn tråd" nå.... Siste 8 dager har jeg ikke vært på noen fjelltopper, og det er første gang siden mars at "pausen" har vært over en uke.... Og det står ikke på viljen. For jeg har abstinenser HVER dag. Jeg VIL på fjellet, og jeg VIL prøve å nå mine mål! Men det hjelper ikke....

(Nå skal det nevnes at jeg sa også i sommer når jeg hadde 65 turer, og satte dette målet, at jeg ikke ville "ofre livet" for å nå målet, og om sluttresultatet ble 140 eller 130, så skulle jeg være fornøyd med det. I min situasjon så er det ikke alltid så lett å "se inn i fremtiden"...)

Sosiale aktiviteter som å følge Brann på hjemmekamper, gå på tippelag med barndomskamerater, delta på arrangement som jeg er ønsket på, hjelpe til på dugnad hos familie og venner, invitere folk hjem eller til ønsket aktivitet frem i tid (som tur, bytur, bowling, hyttetur eller annet) eller å gå på besøk eller kanskje til og med date, går ikke alltid slik som planlagt. Og det står ikke på viljen! Når man i perioder lever "i kjelleren" så er man veldig klar over alt man VIL få til. Men det hjelper ikke.....

Og når folk rundt meg sier at "du klarer det du VIL klare" så har jeg faktisk ikke noe problemer med å forstå hva folk egentlig mener. De mener det at jeg må ikke gi meg. Jeg må stå på! Jeg må sette meg mål, og jobbe for å nå dem. Jeg må lytte til kroppen. Jeg må fortsette å være flink. Jeg må ikke ta meg for mye ut. Jeg må ikke la NAV kreve for mye av meg. Jeg må gjøre mitt beste. Og så videre, og så videre...... Men det hjelper ikke....

Men kjære venner: JEG ER IKKE DUM! Jeg forstår hva ordtaket betyr. The sky is the limit sies det ute i den store verden.... OG, jeg VIL veldig gjerne oppnå mine mål og planer.... MEN, når helsen IKKE vil, så har ikke jeg NOE jeg skulle ha sagt..... Og når legestanden IKKE finner ut hva som er grunnen til slapphet, hodepine, anspenthet og kanskje til og med depresjon (de lærde strides om det siste), så gjør det heller ikke tingene enklere. (Paracet og Ibux-fabrikkene har gode resultater i år i alle fall)

 

Jeg tok opp dette ordtaket med en i dag, som umiddelbart svarte at "ja, det er et veldig bra ordtak"....., helt til jeg la frem mine tanker.... Vedkommende var faktisk fort enig med meg, og ikke fordi jeg "truet" med juling eller måneder med "utestengelse", men fordi det var en helt ny innfallsvinkel....

Og det er akkurat det jeg har fått selv også, gjennom det siste halvannet året. Stadig nye innfallsvinkler.

Vi klarer mange ganger mye mer enn vi tror her i livet. Og vi må ofte sette oss selv tøffe mål, for å oppnå gode resultater. Og i de aller fleste tilfeller ER det ofte et dekkende begrep: -du klarer det du VIL klare!

Men HVIS forutsetningene IKKE gjør det mulig, så kan du faktisk "gjøre vondt verre" om du presser deg selv for mye..... Og akkurat DETTE har jeg "svart belte" i...... Jeg håper ikke at du ved å lese dette innlegget, slutter du å støtte dine venner, familie eller kollegaer med motiverende og oppmuntrende tilbakemeldinger. Fordi alle trenger litt støtte. Men jeg håper at du fikk en forståelse av at uttrykket er diskuterbart.....?

 

Takk for at du leste! Fortsett å bry deg om dem rundt deg! Og finn lyspunkter for deg selv og andre!

Og ha en finfin høst og vinter!

Stor klem fra Daylyen (Vidar Dahle)



 

Ærlighet

Hallao godtfolk!

Litt på etterskudd "feirer" jeg 2 år på blogg. Og den overskriften jeg har valgt i dag bør vel si hva jeg har spredd fra meg de årene. Som nevnt før så startet jeg med dette for å få ut tanker om å være overvektig. Det gjaldt både helsemessige OG følelsesmessige utfordringer. Jeg delte noen innlegg på slutten av 2014. Så var det stille til jeg ble syk i juni -15. Etter dette har det handlet mest om en diagnoseløs sykdom, fjellturer, NAV og litt ymse annet. Jeg har delt mine opp- og nedturer. ALLTID ærlig. Punktum. Utropstegn!

Og akkurat DET har utviklet seg til det viktigste ordet i livet mitt:

Ærlighet

Jeg pleier å nevne åpenhet og respekt i "samme rennet". Men for meg er ærlighet nr 1. Og de to andre like over 2. plassen....

Ærligheten min er også at jeg ikke alltid har vært ærlig. Og det er vel kanskje noe minst 99% av oss med hånden på hjertet kan si? INGEN går vel gjennom et liv uten både hvite, svarte eller regnbuens fargers løgner? Jeg kommer ikke til å gå inn på noe konkret eller ytdype noe her. Som jeg pleier å si: fortid er fortid, og det kan vi ikke gjøre noe med. Annet enn å lære av den. Jeg har lært mye. Og jeg har lært at jeg lever livet  mitt i dag, og at jeg må se fremover. Man vet aldri hva fremtiden bringer sier alltid en av mine beste venner. Det har han/hun helt rett i, men man har alltid en påvirkningskraft selv. For eksempel å bestemme seg for å være ærlig....

Jeg har som mange vet begynt på skole nå. Jepp, gode gamle "Bolla pinnsvin" stiller stort sett på stubben sin 0830 om morgenen. Og via mine hovedfag Logistikk, HMS, Transportrett, Dokument/økonomistyring pluss Norsk/business English og data, slår det meg hvor mye ALT i livet handler om kommunikasjon. Å forstå og bli forstått. I arbeids- og skolelivet der, men også generelt. Og hvis man ikke kan eller klarer å være ærlig, så tror jeg at man stort sett alltid vil bli gjennomskuet, til slutt.....? Hvis man "lover og lyger" overfor kunder, kollegaer og sjefer så KAN det ikke gå bra til slutt. Eller overfor partner, familie og venner... Og har man først "surret seg utpå tynn is" så er det ufattelig vanskelig å redde seg på land igjen uten å gå gjennom en eller flere ganger.

Dessverre er ikke alle like god på dette!

Jeg har blitt god. Eller i alle fall bedre. Sikkert ikke perfekt? Men målet mitt er vel egentlig ikke å bli kalt perfekt, målet er å være den beste utgaven av "Daylyen" (eller Vidar, som de fleste kjenner meg som) til enhver tid. Ikke for å tilfredsstille alle andre, men for å tilfredsstille meg selv.... Om "alle" rundt meg har en mening som jeg mener er feil, så har jeg selv "feilet" om jeg ikke gjør dem oppmerksom på det. Selvfølgelig uten å være frekk eller nedverdigende. I flere av mine tidligere jobber har jeg fortalt sjefer om hvordan JEG har ment ting har kunnet gjøres annerledes, men aldri krevd at de skal være enig. HVIS disse da stod på sitt, så har jeg også sagt at "ikke skyld på meg hvis dette blir feil". Ikke alle har vært like god på å takle at en "jypling" har hatt en bedre løsning enn det som har "funket i alle år".....

En annen ting jeg vil si om det å være ærlig er at du må forvente det også. Fra meg i alle fall. Du skal kunne forvente at det jeg sier stemmer, og det er min mening eller oppfatning.... Jeg kjente en kvinne som aldri forventet at "hele sannheten" ble sagt, og at man måtte "lese mellom linjene" for å FORSTÅ hva jeg faktisk mente.... Beklager til dere som har en sånn holdning: "this is bullshit and rubbish" (sies best på engelsk) Mener JEG i alle fall.

Det går selvsagt an å misforstå. Både muntlig og skriftlig. Men misforståelser både kan og skal man ordne opp i. Og man skal gjerne dobbeltsjekke både seg selv og andre, for å være sikker på at man har forstått.

Du skal aldri være i tvil om at jeg ikke mener noe annet enn det jeg sier.

Når jeg har gått gjennom de siste 17-18 månedene uten å fungere slik jeg har ønsket, og slik dere som kjenner meg har vært vant til, så har mye handlet om å forstå og bli forstått. Og først og fremst for min egen del har det handlet om å forstå hva som plutselig skjedde med meg, hvorfor jeg ikke var/er frisk selv om legestanden sjekker meg ut fra den ene sykdom/plage/lidelse etter den andre, og godta at jeg faktisk "ikke virket" som jeg ville og burde. Videre har det vært viktig for meg å gi de rundt meg denne infoen. Om du har forstått eller villet forstå ligger ikke i mine hender. Men jeg kan heldigvis si at jeg STÅR for alt jeg har sagt.

Baksnakking er det verste Daylyen vet.

Snakk TIL folk, ikke OM folk. Jeg er fullstendig klar over at dersom man er vant til å ikke være direkte, så er det utfordrende. Det samme gjelder om man ikke er vant til at folk sier deg i mot. Og kanskje er de beste (verste) eksemplene ang de som står hverandre nærmest; foreldre, søsken, barn, familie ellers, nære venner og kollegaer. Fordi man har gjort seg vant til "hvordan sjargongen skal være her i huset"? Det er vel også en kjensgjerning at de fleste av oss tenker på kvinner når det gjelder å snakke OM folk, men jeg tror at vi menn kan være vel så mye "kjerringer" som det dere damer kan? Og selvsagt er det jo noe som er tabu fremdeles i 2016. Det er mye "alle andre" ikke må få nyss i. ("hva ville alle andre si om de fikk vite dette"?)

Hvis bare alle kunne DRITE i akkurat DET da....?

Jeg vet jo det at selv om "alle veier fører til Rom" så "ble ikke Rom bygget på en dag"..... De fleste veier fører til sannheten til slutt, men hvis man hadde klart å være 100% ærlig fra dag 1 så hadde Rom blitt bygget forholdsvis kjapt.... Tenker JEG da...

Et av mine siste innlegg handlet om hvordan mange av oss åpner oss mer når vi er beruset. Noen av oss blir "tøffere i kjeften" etter noen glass, og noen blir litt FOR tøff i kjeften. Dessverre. Men hvis vi kan bruke "fylla" til noe positivt da, så burde vi kanskje lære oss selv til å overføre denne ærligheten til å gjelde i edru tilstand også?

Det er ikke noe hemmelighet at jeg har testet ut noen datingsider på nettet, og jeg har sett både bilder og tekster der som overhode ikke stemmer. Og via andre har jeg hørt historier om uærlighet som bare er trist..... JEG har valgt å være 100% ærlig også her. På godt og vondt. Heldigvis har jeg fått mye fine tilbakemeldinger på det. "Problemet" med ærligheten er jo at siden man ikke finner den berømte kjemien med alle, så må jo den ene (eller begge) partene sette ned foten og si at "beklager, men jeg velger å fortsette uten deg". En brutal beskjed å både gi og få, hvis den ene parten føler mer enn den andre..... Og jeg har stått på begge sider av en sånn beskjed. Jeg har et håp om at min ærlighet vil hjelpe meg til slutt....

Kall en spade for en spade! Men ikke nødvendigvis en jævla spade om den er det. Pakk det inn litt. Kommunikasjon er en kunst. (en jævla spade vil i "bibelbeltet" være en rosa spade med fine blomster på)

Men vær ÆRLIG. Vær åpen. Og vis respekt.

Da er Daylyen fornøyd med deg. :-) Og vær kjærlig og hærlig også. Det skader sjelden....

 

Takk for at du leste! (Egentlig har du lest alt to ganger, siden storparten av dette innlegget måtte skrives på nytt pga teknisk problem ved den første opplastingen)

Ha en vidunderlig helg og høst videre!

Bamseklem fra

Daylyen

Vidar Dahle



Sett deg noen mål i livet, og jobb for å gjennomføre dem. For meg er to av de viktigste fjellturer og ærlighet.

 

 

 

Hurra, jeg er syk....

God høstmorgen folkens!

Jepp, jeg har blitt syk.

Ikke sånn syk som jeg pleier å være altså..... Nei, jeg er forkjølet. "Tett i pappen", rennende nese og litt feber....

HURRA!

Fordi nå forstår ALLE hvordan jeg har det.... Slapp i muskulaturen, litt hodepine og litt vondt for å svelge.... ALLE blir jo forkjølet i blant.

JEG blir det nesten aldri. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg var hjemme fra jobb pga influensa/forkjølelse..... Eller, ikke bare nesten, jeg KAN ikke huske når det var? 5 år kanskje? Muligens 10?

Jeg HAR hatt bronkitt og bihulebetennelser et par ganger, så "helt frisk" har jeg ikke vært til enhver tid.

Jeg har tatt mine Paracet/Ibux i dag også (som jeg også gjør mot "tensjonshodepinen" som har fulgt meg i snart 1,5 år). Og det er vidunderlig å kjenne at det bedrer seg.... Jeg kjenner at feberen går ned og at dagens "annerledes" hodepine gradvis slipper taket.

Det er ikke så kult å være syk, men for meg var det faktisk "tilfredsstillende" å være NORMALT syk.

Jeg har kontaktet skolen, og sagt at jeg blir hjemme i dag. Pga forkjølelse. Da skjønner ALLE hvordan jeg har det. (Heldigvis har de video-overføring av undervisningen på nettet, så jeg kommer til å sitte her med "snåtta-papir" og kakao og høre/se hva skolen har å komme med i dag....)

 

Alt dette vaset tenker du kanskje?

Jepp, sånn er det. I mitt liv. Denne gangen slipper jeg å gi noen utfyllende forklaring på min sykdom......

Men la det være sagt..., jeg koser meg ikke nå. Det ER ikke gøy å være forkjølet. Men jeg takler det, og håper det går fort over.

 

Jeg ønsker deg en superduper dag!

Klem fra Daylyen

Dagens ubarberte sannhet.... :-P
 

Fra barn og fulle folk..... ispedd en dæsj av Nav

Gudd dæi ån ju!

Sannheten får man fra barn og fulle folk heter det, ikke sant? I mitt eksempel så skjedde det på fest i helgen, uten barn...... Så dermed har du skjønt at det handler om fulle folk. Og de sier ofte tingene rett ut, noen ganger altfor rett ut og andre ganger med stor overdrivelse.....

Lørdag var det en svært hyggelig fotballfest med gamle venner fra oppveksten, og mange av dem som var der er også på vennelisten min på Facebook. Og siden jeg bruker Facebook til å publisere bloggen og mine bilder/statuser om fjellturer og annet, så har de som er aktive på "boken" i alle fall mulighet til å få med seg hva som skjer i livet mitt.... Og lørdagen var det mange som hadde meninger om mangt utpå kvelden. :-) Noe som var meget kjekt.

Og siden jeg har valgt å være 100% ærlig og åpen om mine utfordringer det siste året, så har jeg også vært forberedt på at ikke alle nødvendigvis er enig i alt jeg mener- OG at noen ville gi meg mer "pepper" enn jeg har fått. I tillegg regner med at mange har meninger som de ikke vil eller tør dele? Og kanskje noen til og med går bak ryggen min med sine synspunkter? Selv om jeg er mottakelig for alt som måtte komme, så blir det ditt valg om du lar være å la meg få ta del i dine tanker om meg og mine tanker, innlegg og meninger.

Tilbake til lørdagskvelden og natten. Mr. Brisen, frk Lystig, fru Promille og Herr Prosent m.fl. var alle rause med tilbakemeldinger. Fra den som beklaget seg til at han/hun IKKE trykket "liker" på hvert fjellbilde/bloggstatus jeg la ut. JEG måtte jo forstå at når du trykket liker om mandagen, og ikke var på Facebook igjen før lørdagen og da også trykket liker...., så gjaldt jo det for de innleggene i mellom som du ikke hadde sett også..... Herlig! Og som jeg prøvde å komme til orde å si innimellom: -Slapp av min venn. Jeg forventer ikke at du liker ALT jeg legger ut..... Eller at du er PÅ Facebook like mye som meg. Takk!

Og så du som driver med "toppidrett" og deltar på diverse store styrkeprøver og er på en annen planet en meg når det gjelder form.... Som kan si til meg at det JEG driver med overgår ALT det DU driver med.... "Roli no Ragna(r)" (ditt kjønn røpes ikke her) Ja, jeg har vært på 110+ fjellturer i år. Og har kommet meg i brukbar form (i min målestokk). Men....., de fleste av dere som leser dette er faktisk enten på mitt nivå eller VESENTLIG bedre form enn jeg er i...... La det være knuseklinkende klart! (Jeg gikk Stoltzen i går på 27 min, og var strålende fornøyd med det. Etter dagsformen i alle fall)

Og så deg da, som prøvde å "banke" inn i meg at jeg måtte ikke gå meg selv "blind" på egne prestasjoner og positive fremganger, slik at jeg ble lei meg om "responsen" fra dere uteble en vakker dag..... Dvs at jeg IKKE fikk 30, 50 eller 100 liker-klikk på bildet mitt fra Tellevikfjellet, eller at ikke 5, 15 eller 45 skrev en fin kommentar på dette blogginnlegget. Slapp av min venn(inne), JEG STÅR FOR ALT JEG LEGGER UT, OG jeg legger ikke ut noe som helst for å få likerklikk eller kommentarer. Jeg deler ting for min egen del, OG...... HVIS noen syns noe om det og kanskje er enig eller har noe å si (positivt eller negativt)...., så: Velkommen! Be my guest! Og vil du ikke like/kommentere offentlig, så send meg en melding da vel.....

Siste konkrete eksempel er til deg som. da jeg kom, lurte på hvor det var blitt av meg......? Vel. jeg regnet med at det var noe ironi av et eller annet slag, og svarte at "jeg kommer om 10 minutter"... Neeeeeiiiiiii! Vedkommende kommenterte jo bare at "det nesten ikke var noe igjen av meg". Hmmmm, jeg svarte vel noe sånt som at: joda, jeg har gått ned noen kilo, men er fremdeles et-par-og-tjue kilo over den vekten som "normalvektstabellen" anbefaler at jeg bør være under. Så for å gi dere litt mer "kjøtt" nå, så har jeg gått ned 6-7 kg i år, og ca det dobbelte siden sommeren 2014. MEN, vi snakker fremdeles "matchvekt" oppunder 110 kilogram folkens. Og hvis du lukker øynene og ser for deg en fyr på 110 kg, så er han i beste fall kompakt. Med mindre han er 218cm høy da? Daylyen er nok "tjokk og feit" fremdeles....



 

Til alle dere andre fra mimrefesten som skrøt av meg eller hadde noe å komme med: TUSEN TAKK! Det var ikke forventet med så mye positiv oppmerksomhet. Jeg har trengt et par dager å ta til meg alt, og kanskje sortere litt mellom promille og prosent jeg også...

Jeg har litt lyst til å si litt mer om fakta her. Så kanskje dere forstår at jeg ikke tar all skryt til meg like mye?

Først og fremst: Jeg ER fornøyd med å ha gått 110 fjellturer i år altså. MEN....., husk på det at dette har vært "jobben" min frem til i september. Nå de fleste av dere har vært 9-10 timer på jobb inkl reisetid, så har jeg sovet lenge, vært 2-3 timer på en rolig fjelltur og slappet av i mange timer etterpå. Og når du er ferdig med middag og andre gjøremål, så er det verken tid eller krefter igjen til å gå Stoltzen eller Løvstakken? Tenk på det! Og en annen ting: mange ganger når jeg har gått på Veten eller Lyderhorn i 2-3 timer, så har det kanskje vært ALT jeg har gjort den dagen? Ofte har dagene mine handlet om å komme meg "på jobb" et par timer, og så ta resten av dagen slik kroppen bestemmer.....

For...., det er vanskelig å forklare de fleste av dere at det går an at det er sånn. Jeg syns ikke det er lett å forstå det selv en gang. Det er ikke logisk at en som er 100% sykemeldt pga utmattelse, tensjonshodepine (stresshodepine) og anspenthet likevel klarer å gjøre alle disse tingene. Som jeg også har nevnt før, så kommer mine innlegg på blogg og Facebook når jeg har orket noe. Det vil si på såkalte gode dager. På de mindre gode dagene er det er fåtall av dere som ser meg, eller hører noe fra meg.

En god venn av meg, som også sliter med "usynlige" utfordringer har en motsatt "medisin" enn meg: Derfra er beskjeden at hvis vi ikke ser han/henne ute på løpetur (inkl "bevis" på FB), så kan vi forvente at noe er virkelig alvorlig. Og det kan hende at du som leser dette tolker de tingene jeg skriver som en slags "forsvarstale" fra meg? Og med hånden på hjertet, så er det kanskje akkurat det det er?

Når man har vært syk så lenge som jeg har, og legeleksikonet er scannet, jeg er scannet, og ingen i "doktormanngruppen-som-også-er-for-kvinner" kan komme opp med noe annet enn tilnærmet "leke-diagnoser", så er det ikke så rart at man ikke føler seg trodd og må "bevilge mer midler til forsvarsdepartementet". Og skal man leve et noenlunde anstendig liv i verdens rikeste land (til tross for "oljekrise"), så må man i alle fall bli "venn" med herr og fru NAV. Og selv vi med svart belte i å være "snill og grei" kan havne i det sorte hullet (eller gryten om du vil?) om vi ikke tilfredsstiller alle JA/NEI-skjemaene. Kanskje/vet ikke er aldri alternativer.

Når jeg nå, i samarbeid med skolen jeg har begynt på, har sett litt på muligheten for å ta studiet mitt over to år i stedet for ett, så var ikke det lett fra Navs side. For JEG har jo skrevet under på en AKTIVITETSPLAN må vite.... Og der står det jo at dette studiet skal "hjelpe meg" å være klar til å innta "den store verden" til neste sommer....

Jadda, neida, joda, jaaauuuuu, njaaaaa, altså....., hmmmmm, så det atte....... Kjære NAV og alle andre! EG E KLAR! Eller "håvve" e klar! Og har vært det hele tiden. Men det hjelper ikke en dritt når ikke kroppen vil.

Avslutningsvis vil jeg sammenligne Nav med trafikken. For det finnes noen egne trafikkregler for mopeder (eller andre såkalte saktegående kjøretøy), blant annet hvilke veier de ikke har lov å benytte pga sin lave fart. Nav har ett regelverk som gjelder for alle. Og når jeg ikke "går" fortere enn 50 kmt når fartsgrensen er 80 kmt, så finnes det ingen andre veier for meg. Og dermed blir jeg parkert. HVIS jeg da ikke klarer å "prate meg til" å få lov å kjøre litt til, så lenge jeg lover at det er midlertidig.... Jeg vet ikke om dette hørtes logisk ut?

Uansett så har jeg fått ut noen tanker, og det var det som var meningen. Og har du hengt med helt til nå, så har du fått med deg både plusser og minuser. Og akkurat det: Plusser og minuser, det har vi ALLE i livet. Og målet må jo være flest plusser og færrest minuser....? Og tross alt jeg opplever, så er det fortsatt flest plusser. Men kanskje er det minusene som blir mest fremtredende....?

Jeg ønsker deg en superdupersolbrillefin høstuke (i alle fall om du er i Bergen?) Takk for at du leste!

Stor klem fra Daylyen (Vidar Dahle)






 

Tilbake til start.....?

God tirsdag godtfolk!

Jeg føler vel egentlig at jeg gjentar meg selv til tider i disse innleggene, men på en måte så er det greit å få blåse ut litt fra tid til annen... "Tilbake til start" har jeg kalt dette innlegget. Og det er jo slik i mange brettspill, barneleker og annet, at man etter å ha gjort en betydelig innsats plutselig blir "tatt", og må starte helt på nytt igjen. Hvem har ikke opplevd å bli slått ut like før man har kommet helt rundt i Ludo?

I mitt liv for tiden så er følelsen akkurat slik!

De som har fulgt meg hele veien siden jeg ble syk i fjor sommer, har sett at det har vært mye frustrasjon over å ikke finne ut hva som faktisk feiler meg. Legestanden har påvist en mild depresjon, som DPS og andre spesialister ikke mener er nødvendig å jobbe videre med. Fastlegen kaller hodepinen min for "tensjonshodepine"... Min psykomotoriske fysioterapeut mener jeg har vært anspent hele livet, og kan nok ha rett i det. Ellers finner ingen noen feil på meg. På legetimen sist fredag tok jeg 8-10 hylser med blodprøver for nok en gang å sjekke "hele legeleksikonet", som jeg venter på svar på... Diabetesen er noenlunde under kontroll, med fastende blodsukkermålinger på ca 7 (har mål om å komme ned mot 6). Og doktormannen gjorde den beste blodtrykksmålingen på mange år. 80/120, som visstnok skal være "jæsli" bra for en på nesten 110 kilo.

Jeg har jo tatt de grep jeg selv har kunnet i år, ved blant annet å bevege meg i henhold til kroppens form og de plager som har vært. Og resultatene har jo vært av en annen verden.... Selvsagt er bedre form det beste svaret på det, men også at blodsukkeret og blodtrykket er såpass bra. Jeg har jo også vært på et arbeidsavklaringskurs, der vi fant ut at logistikk-studie ville være lurt for en gammel sjåfør/lagerarbeider

Innstillingen min til at jeg skulle få til å ta dette studiet var på 100% Selv om jeg har påpekt ovenfor noen av dere at jeg "håper bare kroppen vil være med på det".....

Og når jeg nå sitter her i stolen min, og kun har gjennomført en brøkdel av det som var planen de siste dagene...., så føles det som at jeg har havnet "Tilbake til start". Nok en gang!

SÅ NÅR....

... poden spør om pappa vil spille Fifa på playstation, og far ber om å få slippe....

... poden kan besøke naboen noen timer, og far tenker "Yes"....

.... poden får gå i bursdagsbesøk med overnatting, og far igjen tenker "Yes"...

... far prøver seg på å gå på puben for å se Liverpool-kamp, og i 2 x 45 angrer på at han gikk....

... far sitter strak ut i stolen stort sett en hel helg....

.... bestevenninnen skal ha sin fjelltur nr 100 i år, og gjerne vil at kompisen skal være med, og han må melde avbud...

.... poden spiller fotballturnering, og far sitter på en stein i skogkanten i stedet for å stå på sidelinjen med de andre foreldrene....

... far må trekke seg fra å overvære siste kampen på turneringen....

... far må gi beskjed til kompisene sine at han ikke orker å gå på Brann Stadion...

... han må gi beskjed til skolen at han blir hjemme mandag......., og på ny tirsdag....

... han må gi beskjed til skolen at han ikke engang orker å følge undervisningen via web-cam....

.... søvnen er ujevn, og han våkner av hodepine kl 3-4 om natten...

SÅ FØLES DET SOM Å "RYKKE TILBAKE TIL START"

Det føles som at uansett hva jeg prøver å gjøre riktig, så får jeg det "feigt igjen", som vi sa i oppveksten.... Og uansett hvor mye jeg innstiller meg selv på å skulle klare dette med skole, og betyr det "nadas" når kroppen ikke vil.... Jeg har både sagt selv OG fått høre alle floskler og "ord og uttrykk" gjennom de siste 16 månedene. "Det er i motbakke det går oppover"! "Ett skritt frem og to tilbake"! "Du blir slik du tenker"! "Fokuser på det positive"! Og så videre, og så videre....

Jeg var veldig direkte med legen på fredag. -Nå MÅ du sende meg til spesialister for utmattelsessykdommer, for grundigere sjekker...! Han så på meg og sa: -Dahle, da blir du henvist tilbake dit de sjekket deg for ME, og jeg vil få alt i retur fordi det ikke er noe som tilsier at du har en slik sykdom..... (som "alle andre" som jeg har blitt henvist til også har gjort). -Men hva med kreft da? spør jeg. -Du er sjekket for leukemi, og det er ikke noe i alle dine fine prøver som tilsier noe som har med kreft å gjøre.... -AD/HD da? -Vel, Dahle, siden du ikke har noe i journalen din gjennom livet som viser noe av de symptomer (selv om det er i familien), så vil jeg få det i retur også....

ANDRE HAR DET VÆRRE ENN MEG!

Det er definitivt andre som har det verre enn meg. Og jeg kjenner mange som har store utfordringer i sitt eget og de rundt seg sitt liv. Sykdom, dødsfall, overgrep, avhengighet, arbeidsledighet osv. Og for de av dere jeg vet om så har dere fått min støtte, så godt det lar seg gjøre med ord..... Men som jeg har nevnt før, HVER OG EN AV OSS LEVER VÅRT LIV, og må dermed takle våre egne utfordringer, og INGEN skal komme å fortelle noen at de ikke føler det de føler.... Og opplever det de opplever. Selvfølgelig trenger de fleste av oss litt oppmuntring, kanskje i form at litt "kritikk" for å klare å endre et negativt mønster...

Kanskje jeg er "en sta jævel" som ikke hører etter på de av dere som forteller meg at jeg skal fokusere på det positive osv? For selv om jeg har litt tøffe tider i skrivende stund, så er jeg ikke dummere enn at jeg ser at 108 fjellturer i år er noe som er positivt og som jeg kan være stolt av. MEN...., når de "gamle plagene" likevel gjør seg gjeldende fra tid til annen (og i skrivende stund HELE tiden), så hjelper det "ikke en dritt"...

Og tankene går fort over til å tenke at det hjelper ikke å gjøre viktige og riktige grep, hvis ikke man klarer å fungere i livet..... Hvordan skal jeg klare å gjennomføre en jobb innen for eksempel logistikk, når jeg ikke engang klarer å gjennomføre skolehverdagen? Og hvordan skal jeg klarer å følge opp guttungen (som "bare" er 25% av tiden), når jeg hele tiden "ligger etter"....? Og som singel mann ute på "det frie markedet", som ikke har tanker om å leve slik hele livet, hvordan skal jeg være "interessant" for noen når jeg må melde avbud på alt mulig fordi kroppen ikke vil....? Du mener kanskje at jeg syter og klager unødvendig nå? Og det forstår jeg om du gjør. Men hvis du har opplevd motgang, så vet du at det er vanskelig å trekke frem de positive tingene når du er nedi en "bølgedal".....

Jeg ER ikke negativ hele tiden! Det VET dere som kjenner meg. Men det føles "greit" å bare blåse ut litt her på bloggen, og om du har hengt med på disse 12-1300 ordene, så sier jeg TUSEN TAKK! Jeg gir meg for denne gang og støtter meg til min eneste "religion":

You'll never walk alone!

Jeg ønsker deg en superduper høst og "mørketid"! Og at bølgedalene ikke blir for lave og at toppene blir høye og mange!

Klem

Daylyen (Vidar Dahle)

 
Den ubarberte sannhet :-) Blogg og sport på TV....

 

Når ting ikke går på skinner

1/2-ais'n folkens!

-Du må velge vekk det som er mindre viktig for deg, når du har "tøffe tider"!

Dere som kjenner meg godt har sannsynligvis hørt meg si akkurat dette? Jeg har etter hvert fått "svart belte" i å støtte andre, men erkjenner at jeg har en vei å gå når det gjelder meg selv....

Og jeg burde jo kanskje "lært mer" det siste året som sykemeldt? Men så er det nå engang sånn at man VIL jo alltid få ting til.... JEG er i alle fall ikke en som er fornøyd når ting er "stykkevis og delt". Så når jeg nå skulle begynne på skole, så ville jeg jo prøve å opprettholde noe av det som hverdagen min siste 15 mnd har inneholdt (oppfølging av guttungen, få trimme litt, komme meg på behandlinger, og pleie familie/venner).... Og som noen av dere har fått med dere, så har jeg "kjørt på" i sommer for å bygge meg opp fysisk. Jeg trodde kanskje at jeg skulle få meg en "buffer" som skulle ta i mot for min nye hverdag med skole/lekser i tillegg til alle "småtingene" jeg allerede hadde fått plassert i en sykemeldts hverdag.....


 

Etter to uker som "en forvirret Bolla Pinnsvin" kan jeg konstatere at DETTE var tøft!!!! Og de gamle symptomene til den sykemeldte Daylyen har gjort seg mer gjeldende enn på lang tid.... (har ikke glemt juni/juli da NAV holdt på å ta knekken på meg...). Hodepinen, slappheten, anspente nakke/skuldre/rygg-muskler og stikking i brystet har fått litt mer "fotfeste" enn på en god stund. Som nevnt over her, så er jeg jo ikke bygget for å gi meg så lett... Så jeg hadde 3-4 fjellturer i forrige uke. Guttungen har vært på fotballkamper og innom far. Denne uke har jeg også vært innom foreldremøter, shopping av skolebøker/pc/telefon, dugnad hos foreldrene mine, og ellers ting som hører til en vanlig hverdag for de fleste.... De fleste som er noenlunde frisk..

Og det er jo det JEG også vil være. Og de av dere som treffer på meg på butikken, på fjellet, på bussen, på pub-kamp eller andre steder ser nok en forholdsvis frisk person. Men det er når dere ser meg..... Mine nye venner på Handelsinstituttet er de som stort sett har sett meg denne uken. Forholdsvis aktiv på mandag og tirsdag. Ganske rolig på onsdag. Og fraværende frem til lunch torsdag, og DA gikk jeg hjem.... Totalt utslått. Sov 3 timer. Orket pent lite. Prøvde meg på noen lekser.... men måtte kapitulere.... Tippelaget 9-rette gikk uten Daylyen.... I dag, fredag, fikk læreren vår sykdom i familien og måtte avlyse timene (som jeg garantert hadde stilt på), og dermed har jeg kunnet "ta ting i normalt tempo, når jeg ikke er på topp".

Om et par timer kommer "et-par-og-seksti-kilo-som-ligner-på-meg" for helgen, og forhåpentligvis klarer jeg (sammen med mine venner Ibux og Paracet) å mobilisere til at det blir en helg som ikke bare handler om å komme gjennom. Heldigvis er han så stor, flink og fornuftig at han klarer å gjøre det meste selv. Men som forelder, så handler det jo om å "dulle" litt for ungene sine også....., i tillegg til å finne på noe kjekt.

Jeg kjenner etter hvert en del mennesker som har hatt forskjellige utfordringer i livet. Både fysisk og psykisk. Og selv om hvert og et menneske lever sitt liv, og opplever sine dager ulikt, så har jeg lært litt av hver av dere. Jeg har også lært mye av alle dere som ikke har vært så langt nede som andre. (Før jeg fortsetter vil jeg også påpeke at mange av de som sliter med ting ALDRI åpner seg eller gir noen sjans til å forstå at de har problemer, og derfor er jeg forsiktig med å kategorisere alle mennesker). Ved å velge å være åpen om mine utfordringer, så må jeg også takle å ta i mot alle tilbakemeldinger (også de som går bak min rygg). Og ved å havne i en langvarig sykdomsperiode, uten en diagnose fra "lege-leksikonet", så ser jo jeg også at det ikke ser spesielt troverdig ut. Og når jeg i tillegg fortsetter å legge ut "alt mulig" på Facebook, så skjønner jeg at mange kan mene at jeg ikke virker særlig syk....

Men sånn funker det dessverre ikke. Selv med over 100 fjellturer i kroppen i år, så har jeg gått på en ny smell nå. Jeg SKAL komme meg over denne også, men må bare finne den rette "medisinen" denne gangen også.... Som blant annet står i første setningen i dette innlegget: Jeg må velge vekk det som er mindre viktig! Eller i alle fall redusere på ting!

Flere av dere ber meg lytte til kroppen. Og jeg takker for omtanken. Men fordi to dager sjelden er lik for meg, så er det ikke sikkert at det som funket i går vil funke i dag også..... ("gammelt jungelord" som jeg har lært meg siden juni i fjor) Og jeg sier ikke dette for å virke utakknemlig. Men fordi det faktisk er sånn det ER!

Før jeg avslutter skal jeg gi deg sjansen til å "dobbeltsjekke" meg. Hvor mange har sett meg denne uken? Og så jeg bra ut? Hvor mange har blitt kontaktet på tlf/melding? Og hvor aktiv har jeg vært på Facebook? (som jeg har sagt før, så ser du meg på mine gode dager)

TUSEN TAKK for alle fine tilbakemeldinger, både i forhold til at jeg har begynt på skole, men OG på mine fjellturer. Takk til alle dere som "tar meg for den jeg er". Jeg har alltid ønsket å fremstå som åpen og ærlig, men dere har ALDRI sett en ærligere/åpnere "Dayly" enn nå....

Jeg ønsker DEG en vidunderlig september-helg. Solen skinner inn vinduet mitt nå, og la oss håpe at den ikke gir seg med det på en stund!

 

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Forhåpentligvis snart på et fjell nær deg igjen....? ;-)



 

 

Første dag i resten av mitt liv

Kveldings til kjente og ukjente, og til dere jeg skylder penger....! ;-) 

Det er MANGE i historien, som både før og etter meg vil si at "i dag er første dagen i resten av ditt liv"... Og det er jo korrekt! Med to streker under svaret og en stor rød R ved siden av....

Og med disse hintene så kan jeg offisielt bekrefte at "Daylyen" skal på skolebenken igjen. En liten menneskealder siden sist. Foruten et par kurs på 90-tallet og rundt 2001, så snakker vi Russ -89. Og med 25 år i transport og lager-bransjen, skal jeg sette praksisen i teori, ved å ta et år med Logistikk på Handelsinstituttet. Om det hjelper, det må jo guder og gudinner vite...?

I samarbeid med legestanden, veileder på avklaringskurs, nav-damen som virket, OG skolen, så fant vi ut at dette skulle passe inn i dagens helsesituasjon.... Og jeg kan love dere at det er med skrekkblandet fryd jeg finner meg en buss til by'n på torsdag, for å bli student.... (Håper fadderuken blir bra...) :-O

Dere som har fulgt meg, har jo konstatert at "komakameraten" har blitt "fjellgeit" i løpet av 2016, og jeg har kjørt på ganske hardt i sommer for å prøve å gi kroppen mer motstand for å være rustet til 6,5 time på skolen 5 dager i uken... -Dette bør du klare! tenker du kanskje? Ja, det tenker jo jeg også.... Men så har jeg jo lært meg de siste 14-15 mnd at det funker ikke sånn. Det som før var "normalt" har definitivt vært unormalt i denne perioden... Og selv om hodet er superklar for dette (som det har vært hele tiden, for å skjøtte jobb, barn og livet ellers), og det samme hodet forteller kroppen at DETTE kommer til å gå fint..., så finnes det en skepsis inni der også.... En usikkerhet på OM dette vil gå bra? Flere rundt meg har sagt til meg at "du blir det du tenker"! Og jeg har ikke noen problemer med å forstå den uttalelsen, men..... MEN....., det har ikke funket sånn på meg det siste året.... For det er mye jeg har bestemt meg for siden mai i fjor, som IKKE har latt seg gjennomføre.... Og som regel er det fordi jeg ikke har klart det, mer enn at jeg har "gitt opp"....

Jeg fikk offisielt godkjent studiet i forrige uke (da skolen kunne informere om at de hadde nok søkere til å gjennomføre studiet). Og jeg kjenner nå at det er "skummelt" dette her..... Jeg kjørte på i vanlig "tempo" med 6 fjellturer i forrige uke, men i dag har jeg vært "tom"..... Fullstendig ute av stand til å gå en ussel høydemeter en gang... Og jeg kjenner at det kanskje ikke blir noe i morgen heller? Jeg er sliten i kroppen, og hodepinen "sitter løsere" enn på en god stund (det var mye da det stod på som værst i "kampen mot NAV" tidligere i sommer, men da klarte jeg bestige noen knauser likevel). Det er tre dager til skolestart.

SKOLESTART!

Det er noe utenkelig over det for en 47-åring. Som aller helst skulle vært på jobb. Og gjort nytte for seg. Gjort en solid innsats for samfunnet, og tjent inn noen kroner i kassen.... I stedet blir det norsk og engelsk.... Ikke "I am, you are, he she it is....". Nei, forretningsengelsk som sikkert er langt over "håvve" på en yrkessjåfør...? Det anbefales dictionary, stod det i boklisten....

Heldigvis skal jeg klare meg muntlig tror jeg, og det skriftlige er nok mer utfordrende for andre yrkessjåfører rundt 50, som ikke lærte touch-metoden... OG jeg har faktisk brukt de "2-300 anslagene i minuttet" underveis også. Men jeg er skeptisk i forhold til læring generelt. På om jeg faktsik KLARER å lære meg det som forventes at jeg klarer....

Men aller mest er jeg skeptisk om kroppen vil dette her. Jeg MÅ bare få dette til, for jeg orker ikke "rykke tilbake til start" eller "rett i fengsel, uten å få 52 kr og en brunost selvom du passerer start". Plutselig ble jeg nå friskmeldt (etter forholdene) av "medisinmannen", og etter å ha vært 100% sykemeldt i laaaang tid så er det faktisk litt skremmende at det nå forventes at jeg skal fikse "alt". Jeg VET jo det at legen ikke hadde sluppet meg "rett ut på gaten", men pga AAP-vedtak, så har jeg liksom noe sikkerhet i ryggen... Og HVIS jeg ikke fikser dette, så har jeg blitt forsikret av lege/NAV at jeg slipper "å bestille kiste"..... :-)

Jeg vil tro at 95% av dere "førtisser" og "femtisser" ikke egentlig klarer å sette dere inn i mine problemstillinger? Men jeg håper jeg har klart å beskrive noen ting forståelig? For en som alltid "jobber ræven av seg" for å få ting unna og til enhver tid prøver å oppnå så godt resultat som mulig, (For seg selv, arbeidgiveren og kunder), så har det vært en prøvelse å ikke kunne gjøre AKKURAT det siste året.... Og når jeg nå skal laaaangt utenfor komfortsonen, så er det som  å ha sommerfugler i magen, men med betongvinger.....

Det sies jo alltid (av meg også), at det er mange som har det værre enn meg... Og sånn er det jo som oftest. Ulykker, dødsfall, kreft, brann, man kan miste syn, hørsel, en tante eller hunden..... MEN, husk på dette! Det er JEG som skal leve mitt liv (akkurat som DU skal leve ditt). Og det er aldri noe trøst at det finnes andre som har det værre enn deg, når du står midt oppi noe.... Mener JEG! Det er heldigvis et fritt land, så du trenger ikke å være enig med meg... :-) 

Vel, vel.... klokken 2130 en mandag i en kjeller nær deg, før han "hopper i loppekassen", så sier far takk for at du leste! Takk for alle fine tilbakemeldingene det siste året! Og selv om det er litt kaotisk oppi "skolten" min for tiden, så har jeg faktisk tro på at høsten skal bli bra! Men jeg hadde også behov for å "blåse ut" litt... :-)

JEG ønsker DEG en fantastisk uke!

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle) 



 

 

Er du på jobb?

God mandag godtfolk!

Er du på jobb? Kanskje du har en velfortjent ferie, men ellers hadde du vel vært på kontoret eller i kjeledressen.....? Jeg gikk av vakt på tankbilen kl 0200 tirsdag 09.06.15. Da hadde jeg hanglet skikkelig i 10 dager. Jeg skjønte selvsagt ikke hva som gjorde at jeg plutselig møtte veggen. Og jeg regnet jo med at "ting skulle gå seg til" sånn som det alltid gjorde.... Jeg som aldri ble forkjølet eller var vekke fra jobb, hadde jo intensjon om å bruke friuken min til å hente meg inn igjen.... Jeg hadde jo opplevd dette, trodde jeg, en gang før. Den gangen da jeg flyttet inn i nytt hus, og holdt på dag og natt for at alt skulle være på stell til jul.... Da sa kroppen STOPP, men etter 1 av 2 ukers sykemelding og hvile var jeg klar igjen... Jobben først. Alltid.

Etter to fridager i fjor skjønte jeg at "dette går ikke"... Doktormannen fikk besøk, og masse prøver ble tatt. Og jeg fikk 2 ukers sykemelding. Gjorde en avtale med legen at jeg kunne begynne å jobbe igjen "når jeg var frisk igjen"..... Vel, 425 dager og 10 timer etter at jeg gikk av vakt er jeg fremdeles 100% sykemeldt. Og dere som har kikket innom tjokkogfeitogf.blogg.no i løpet av disse dagene har fått med dere mine tanker underveis, mine opp og nedturer, min frustrasjon, min kamp og mitt liv. Og jeg kan love dere at det er IKKE noe å trakte etter....

Først og fremst er det et helvete og ikke være i stand til å skjøtte jobben sin! Og etterhvert som ALT av prøver, tester og sjekker hos fastlege og spesialister IKKE finner noe feil blir bare frustrasjonen større og større....

Er du på jobb, Mr Rørlegger? (eller Ødelegger, som noen med glimt i øyet kaller deg) Lunchen er over nå! Du har en halv times pause, inkludert tiden du bruker på å gå på butikken.... Har du egentlig tid til å lese videre?

Nå har jeg valgt å være åpen fra dag en av. Både ovenfor familie og venner, arbeidskollegaer, gamle kjente og nye bekjentskaper. Jeg har lært mye. Både om mennesker generelt, men også om meg selv. Og hvordan både jeg og de rundt meg har taklet motgangen og utfordringene. Når folk har møtt meg på butikken og jeg har svart NEI når de har spurt: "Går det bra med deg?" Eller når jeg har møtt folk som spør: "Hva jobber du med for tiden da?" og jeg har svart at jeg jobber med meg selv..... Det kan være en studie i seg selv og se folks reaksjoner når mine svar ikke er som forventet...

Er du på jobb, Mr Ingeniør? (eller Ingentinggjør, som du kalles...) Du må ikke glemme å booke "tema-tur" til Hamburg! Spesielt lysløypen på kveldstid... Har du egentlig tid til å lese videre?

Jeg kjenner etterhvert en del mennesker som av forskjellige grunner ikke jobber. Og felles for de aller fleste er at de har havnet utenfor arbeidslivet ufrivillig. Jeg tviler ikke på at det finnes såkalte unnasluntrere, men mange av oss andre har gjort det som står i vår makt for å klare å skjøtte jobben vår....

Er du på jobb, Fru Direktøren? (eller direktøsen, som du kalles..) Husk å fokusere på den nye neglelakken til 1200 kroner. "Papirarbeidet" har du jo overlatt til andre... Og, har du egentlig tid til å lese videre?

-Det er ingen som takker deg når du fortsetter å jobbe selv om du er syk! Dette er et uttrykk jeg har hørt gjennom snart 30 år i arbeidslivet. Og dessverre hører jeg stadige eksempler på at dette faktisk stemmer for mange av oss. Jeg har ingen problemer med å se utfordringene ved å være eier eller leder for en bedrift eller avdeling, men jeg har aldri skjønt at man ikke kan behandle mennesker med respekt....

Er du på jobb, Frk Sækretæren? (eller sekretøsen, som du kalles...) Får du unna "papirarbeidet" til Direktøren? Gjør du deg fortjent til lønnsforhøyelsen? Har du egentlig tid til å lese videre?

Jeg har brukt mange måneder på å bygge meg opp fysisk, ved å forsere små og litt større fjell og knauser i nærområdet. Mange av dere skryter uhemmet av meg. Noe som ikke alltid er så lett å ta til seg. For i "min verden" er det dette som er jobben min for tiden. Når du hopper i kjeledressen, går på bybanen eller tar flyet til Amsterdam, så hopper jeg i regntøyet, fyller vannflasken og sikter inn Blåmanen, Tellevikfjellet eller Ørnefjellet. Dette er "jobben" min! Og til tross for at den fysiske formen min er lysår bedre enn for bare 3-4 mnd siden, så trenger jeg fremdeles mye "dø-tid" for å hente meg inn igjen. Ikke nødvendigvis fysisk, fordi akkurat DET funker som det gjør på Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen eller Daniel Bråthen: når man blir bedre trent, så er rekonvaliseringstiden kortere... :-) (fint ord, ikke sant?)

Nei, jeg snakker om det mentale.... Og jeg lærte på et "slankekurs" en gang, at det mentale er 50% av helheten av det man er gjennom. 25% er din egen psykiske reaksjon og 25% er det å takle omgivelsenes reaksjoner. Og selv om jeg nå også jobber forsiktig med å gå litt mer ned i vekt, så er disse prosentene representativ for det jeg har vært gjennom i 14 måneder. Kanskje total-% er høyere? Men uansett så er det utfordrende å takle egen motgang, samtidig som du føler at du må "forsvare" deg ovenfor omverden. Og spesielt siden jeg IKKE har kreft, ME, hjertetrøbbel eller lammelser. Jeg kan ikke gi et bedre svar enn at jeg møtte veggen. Legene bruker ikke ordet "utbrent" lenger, men kanskje det er et riktig ord å bruke?

Så når du stempler inn på fabrikken, setter deg i håndverkerbilen, akkurat rekker flyet til Berlin-konferansen, eller "fyrer opp" Scania'en, så vit at jeg er misunnelig...! Rettelse, jeg er JÆVLIG misunnelig! Jeg er så inn i hesteeggstokkene misunnelig! Jeg har opparbeidet meg en yrkesstolthet, som har blitt satt på en solid prøve. Men jeg kjenner at den er der ennå. Og når jeg nå, mest sannsynlig, begynner på skole, så kan jeg melde om at motivasjonen er enorm. Jeg er så steinklar på å vise for meg selv og verden at jeg er "brukandes". 

Jeg har ingen garantier for at kroppen skal takle det som kommer, men jeg er 100% innstilt på å "gi jernet". Og mitt eget selvbilde er styrket når jeg har sett at kroppen har tatt i mot 80 fjellturer i år. 

Er du på jobb Dahle? (eller Dayly, som du kalles...) Har du egentlig tid til å lese videre? Har du ikke en fjelltopp du skal på før det blir mørkt ute? :-)

Jo, Daylyen må nok det. Han kunne jo besøkt Fru Direktøsen, men orker ikke mer av den sterke neglelakkfjerneren hun bruker mellom "strøkene"..... Så han og regntøyet tar turen på en haug nær deg.....

Takk for at du leste! Takk for at du gir meg motivasjon til å stå opp om morgenen og prøve å gjøre noe meningsfylt om dagene. Takk for at du bryr deg om de rundt deg som dessverre ikke kan leve et A4-liv. Takk for at du er et godt medmenneske! Og takk for at du la vekk arbeidet i 5 minutter for å lese mine 1250 ord til deg i dag!

Ål de bæst! Låtts åff låvv!

Daylyen (Vidar Dahle)

 

Det skjedde i de dager...., at jeg var på jobb.... 

 

På bjørnejakt

Hallao! :-) 

Jepp, jeg har vært på bjørnejakt i dag. Ikke brunbjørn, grizzly, vaskebjørn eller panda. Ikke Bjørn-Erik, Bjørn-Tore eller Bjørn-Waldemar heller. Ikke bamsemums eller salta bjørner. Og ikke isbjørn. Men Kvitebjørn. Ja, ikke den i eventyret da.... Nei, fjellet Kvitebjørn.

Først vil jeg si at året har vært fullt av opp og nedturer. Helsen har vært varierende, og periodevis har det vært en kamp mot NAV som har tatt på mer enn det som sunt er..... MEN, som jeg har nevnt før så har naturen vært svært god medisin for meg. Jeg har i løpet av 2016 (hovedsaklig siden april) vært på 78 fjellturer. Alle topper i Åsane, og etterhvert de fleste i byfjellene, samt en god del av toppene i Bergen Vest.  Og forhåpentligvis blir det flere og nye turer videre. Jeg satt nylig et svært "hårete" mål. 150 fjellturer i løpet av 2016. Det er ca annenhver dag ut året :-) Trenger guider i Bergen Sør og kommunene rundt....

For dere som har fulgt meg, så kan jeg fortelle at jeg mest sannsynlig begynner på skole nå.:-) NAV har godkjent, og skolen (Handelsinstituttet) har godkjent meg, så nå venter jeg bare på beskjed om at skolen informerer at de har fått nok søkere til å gjennomføre studiet... Så det skal bli storveis! Og for å teste meg selv ut nå, så har jeg litt "bootcamp" for tiden. Det siste jeg vil er å gå på en ny smell, fordi jeg har gått for fort frem.... Så 6,5 time på skolen hver dag SKAL jeg bare klare! :-) 

Så tilbake til "bjørnejakten"!

Jeg skulle i dag endelig prøve å finne fjellet Kvitebjørn, uten at det var tåke i byfjellene. Det er ikke noe hemmelighet at jeg samler på fjelltopper i år, og jeg hadde "letet" etter Kvitebjørn 2 ganger før. En gang snudde jeg ved Dræggehytten pga tåke, og den andre gikk jeg "feil" i tåken og kom rett på Rundemanen istedefor lenger nord på byfjellene.

Så i dag var jeg klar! Begynte å gå fra Eidsvåg i 15-16 grader og lettskyet. Oppover svingene, før jeg tok hardt venstre over elven fra første vannet i Munkebotn. Og videre opp, er dette fjellet som mange andre på Vestlandet, jævlig bratt i begynnelsen:

Jeg hadde gått her før, så jeg visste hvor bratt og "uhamslig" det var. Tau og stiger er plassert på veien opp til 

Orretua.

Jeg hadde som nevnt også vært til Dræggehytten før, og her traff jeg i dag en dame som bekreftet min siste teori: Kvitebjørnen ligger like bak Dræggehytten! Og med det "fine" været vi fikk i Bergen i dag, så var det INGENTING som skulle stoppe meg. I dag skulle jeg felle "bjørnen"!



Etter fem min pause og hyggelig prat med pensjonistdamen, var det bare å "lade opp" og sikte inn KVITEBJØRN. Og jepp! Under 10 min senere, skjedde det: Bjørnejakten var over! Trofeet  var mitt! En ny topp! YES!

Endelig! Løvstakken, Damsgårdsfjelle og Lyderhorn i bakgrunnen. Og etter en liten fotopause, gikk turen videre mot Lavet og Rundemanen ->

Rundemanen skimtes borti "høgget"....

Underveis passerte jeg hytta Kåken og fjellet Lavet.


Sist jeg var her var det 30 m sikt. Og fra dette hold så jeg verken Rundeman Radio eller "eiffeltårnet" 2-300 meter bak.


Nydelig utsikt til de 3 vestligste byfjellene. Etter en god mat og drikkepause var jeg på høyeste punkt på min planlagte tur. Jeg vurderte å gå nedover knausene direkte til Sandviksfjellet, men tenkte at i dette finværet så ville jeg gå ned grus/asfaltveien til brushytten.... Og jeg begynte å gå... MEN, så ser jo jeg bort på Blåmanen (som jeg knapt har sett herfra før, pga tåke og/eller tett regn) DER har jeg jo aldri vært før, og det er jo ikke rare "omveien"..... Så, som tenkt så gjort, jeg begynte å rusle bortover. Først grusvei, så god sti.... og dårligere sti. Og NED en bratt knaus, og så OPP igjen.... Ja, over 1 km var det bort dit, som så så kort ut.... :-P


MEN, det var igjen verdt det. Nok et nytt fjell å krysse av på listen, og nok en nydelig utsikt. Denne gang mot Bergen Sør (Ulriken skimtes til venstre). Så av alle ting, fikk jeg hjelp av en amerikansk dame, som sa at det nå var kortere å gå ned på sørsiden til Brushytten.... (det var jo egentlig logisk pga min kilometerlange strafferunde)


Stien i starten var artig (bygget opp med svære steiner), for grusvei overtok. Man så ned i Isdalen og Svartediket, Ulriken, Vidden og mer av Bergen Sør.

Videre passerte jeg Brushytten og fulgte veien videre nordover til Storediket, ned mot Fløyen, men så opp igjen til Sandviksfjellet, Grindarasten og måtte jo frempå min "kjære" Stoltzekleiven og Sandvikspilen.



Rundemanen fra Sandvikspilen

Daylyen på Sandvikspilen :-)

Småbåt på Byfjorden ;-)

Etter en kjapp visitt frempå kanten (hvor det forøvrig "aulet" med folk, som så litt dumt på meg når jeg kom "feil" vei ned til terrassen og bua på toppen av Stoltzen), så var det bare å gjøre unna de siste kilometrene på grusveien ned til Munkebotnvatnet, og så huske at bilen stod i Eidsvåg og ikke Sandviken. :-) 

Og med 1% strøm igjen på mobilen kunne jeg konstatere at jeg har gått 16 km på 4,5 time. Ikke allverdens tempo kanskje, men prøv å ta en sekk på ryggen og fyll opp til du og sekken veier 110 kilo.... JEG er faktisk "grisefornøyd"! Jeg skulle jo ha en GOD tur i dag, som ble endel lenger enn planlagt... Men, men.... Hovedmålet nådde jeg i alle fall:

JEG HAR FELT BJØRNEN! :-) Kvitebjørnen kan "henges i beltet"!

Jeg vil takke alle rundt meg som støtter meg! Takk til dere som blir med på en fjelltur eller flere! Takk til dere som deler deres fjellturer på Facebook! Takk til dere som ærlig deler dere utfordringer! Takk til dere som kommenterer mine bilder og statuser! Takk til dere som "gir katten" i hvilke fjell jeg har vært på, OG forteller det til meg! Takk til familie og venner som ber om "oppdateringer i livet mitt"! Og tilslutt TUSEN TAKK til min beste turvenninne, "støttekontakt" og "bestis" som har fulgt meg på HELE min fysiske (og psykiske) opptur i år! Mitt uttrykk: "sammen er vi minadytt" har du elegant omgjort til "minidynamitt"...., og sånn blir det: Du og jeg = minidynamitt!

Aller til slutt vil jeg si at jeg nå gleder meg til å stå opp hver dag, til tross for mange "dårlige" morgener fremdeles. Jeg våkner hver dag og tenker at DETTE er den første dagen i resten av mitt liv! Give it to me! Det er som jeg skrev til en annen god turvenninne, som hadde en tøff morgen: verken du eller jeg har ikke lenger ett skritt frem og to tilbake, men et skritt tilbake og to frem..... Det sies at det er i motbakke det går oppover, og MANGE har fortalt meg det i det siste året.... MEN, når man ikke vet om det fremdeles går nedover eller har flatet ut, eller har begynt å stige.....? DA klarer i alle fall ikke jeg å ta det til meg....

Jeg gir meg nå! Takk for at du leste! Takk for støtten! Vær deg selv, og la andre også være det! Ha en vidunderlig august!

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)

The one and lovely! :-D
 

 

"Ka no då....?"

God juli mine venner! (nei ikke jul..., selv om gradestokken tuller seg litt for tiden) ;-)

Jeg gjentar overskriften på min dialekt: KA NO DÅ...?

Med det mener jeg først at når man har kjempet for noe lenge, ting har gått i mot og så plutselig går det fint...., og alle rundt deg jubler for deg... Men du selv er tom. Hodet forstår hva som har skjedd, men fra drøvelen og ned er kroppen helt likegyldig.... Eller fra pannen og opp er det også kaotisk... Varierende styrke av skallabank, og muskelsmertene gidder heller ikke "ta ferie" ennå.... 

Jeg har som sagt vært sykemeldt siden juni 2015, og legestanden har fremdeles ikke funnet noen av de 7 feil. Jeg har vært utmattet, hatt hodepine, hatt stikking i brystet og mye ømme muskler (spesielt i nakke, skuldre og rygg). Og til tider har alt dette forverret seg med en gang jeg har prøvd meg på enhver fysisk aktivitet.

Sakte men sikkert har jeg klart å bygge meg opp fysisk. Fra "turer" på 1 km på flatmark til Stoltzekleiven og andre krevende fjellturer på både 5 og 10 km. Det har tatt et halvt år å komme i brukbar form (langt igjen til ønsket form), og til tross for skrytebilder på Facebook, så har det vært en tung og tøff vei å gå.

Når jeg så, iflg Nav-damen, skulle vagge over landgangen fra stønaden "sykepenger" til "arbeidsavklaringspenger" (AAP), så ble den sparket i sjøen rett foran fjeset mitt.... Og noen mente at JEG hadde valgt feil vei videre, jeg skulle visst innom flytebryggen til fastlegen for friskmelding, for så balansere på tømmerstokken over til "stønad dagpenger".....

Dette var jo nok til å sette deler av Daylyen 6 mnd tilbake. Selvom fysisk form er ferskvare, så er det vel ingenting som er mer ferskvare en plutselig hodepine? Og den hinsides hodepinen jeg var vant til å periodevis ha fra juni -15 til jan/feb -16, og som jeg hadde klart å jobbe bort, kom tilbake på 10 min da avslaget på AAP var kjent. 

Heldigvis så klarte jeg å fylle på med litt av denne fysiske ferskvaren i stormen som fulgte. For når fokuset var ute av "den mørke kjelleren" så kom jeg meg både hit og dit på knauser og topper, og sannsynligvis har dette "reddet" meg fra total kollaps og kapitulering. I forrige innlegg "Fight for your right" skrev jeg om siste måneds kamp mot rettferdighet og det å bli trodd. Og som dere leste der, så var det plutselig et menneske i Nav med forståelse og empati som tok tak, og godkjente klagen min på det jeg hele tiden har trodd og ikke minst ment jeg hadde krav på. AAP.

Mange opp igjennom historien har uttalt at de har hentet uante krefter til forskjellig, og jeg kan føye meg inn i den rekken. Men det som er "dritten" nå er at når alt skal være bra, så er det faktisk ikke det.... Det er ikke som når elefantungen kom vekk fra flokken, og løvefamilien hadde dekket bordet, kokt poteter og laget bernaise-saus og var klar for middag, så fikk lille "Fant" vinger og fant tilbake til mor, og snipp-snapp-snute-så-levde-de-lykkelig... osv... DER er dessverre ikke jeg. Ennå! 

Lapskausen koker inni meg fremdeles, og hode-skulder-kne-og-tå samarbeider dårlig. Hjernecellen har godtatt og forstått at jeg fikk det som jeg hadde krav på tilslutt, men resten av kroppen.....??? "Gubbevaremegvellålenge".... Så derfor:

KA NO DÅ?

Jo, nå har far fått kurs i arbeidsavklaring, og de er så fornøyd med meg at de ber meg om å søke jobber. Og tiltross for et liv innen lager og transportbransjen så har de visst "klokketro" på meg til allslags annet arbeid? Som person i alle fall.... På å få meg enkelt ut i "annet arbeid". Og innsiden av hodet mitt VIL jo på jobb! HVER dag. Men jeg merker jo også nå at 2-3 timer med fullt fokus på kurs, samtaler, pc og skriving, så "e dagjen gje" for cellen min.... 

Nav har jo gitt meg 6 måneder på å bli frisk og til å skaffe meg nytt arbeid. Og at jeg VIL det, det trenger ikkje en kjeft nord for Brenner-passet tvile på. MEN...... eg vet jo fa'n ikkje om de' lar seg jøre? Jeg har ingen anelse om hodet og kroppen vil være med på det? De som holder kurs har tro på meg ber meg om å søke på 100% stillinger. Og ja, det finnes faktisk mye spennende å søke på. Men hva om jeg faktisk FÅR en av disse jobbene, og begynner.... og så "Crash-boom-bang and I say heyeyeyey...." (Du rykker direkte i fengsel, og får ikke 52 kroner og en brunost om du passerer Start!)

KA NO DÅ?

Jeg har opp igjennom møtt endel mennesker som har hatt forskjellig motgang, og har vel egentlig lært meg at jeg stort sett ikke har "skjønt en puck av hvordan de faktisk har/har hatt det". Men jeg har sluttet å si folk i mot, og har nok lært meg til å lytte til hva som faktsik blir sagt. Jeg er så godtroende at hvis folk vil åpne seg å si noe om sine utfordringer, så forventer jeg at de er ærlig. Og folks følelser, mine venner, de kan vi ALDRI stille spørsmålstegn ved! Følelser kan selvsagt endre seg. Og nå mener jeg ikke de som svarer at "det går bra", når kroppspråk og uttrykk sier det motsatte. Nei, når noen forteller deg hvordan de faktisk har det og hva de føler, så er det ikke NOE som er feil.

Mine følelser nå?

Det er vanskelig å svare kort på (akkurat som noe er kortfattet for meg da? :-P ) Vel, jeg føler meg ikke helt frisk. Jeg føler meg likevel i brukbar fysisk form. Jeg føler meg klar for å være til nytte, men føler meg ikke klar for å gå for fort frem. Jeg føler meg klar for en jobb, men føler også at jeg ikke kan ignorere sykdommen. Jeg føler meg klar for å få en diagnose som ikke er diffus, selv om jeg også føler at jeg må leve livet som det er. Jeg føler meg trodd av maaaange av dere, men føler meg mistrodd av noen. Jeg føler takknemlighet for alle tips og forslag dere kommer med, i forhold til plager og sykdommer dere har, har hatt eller har hørt om. Og jeg føler frustrasjon når noen konkluderer med noe som JEG ikke føler er rett. Jeg føler meg takknemlig for den fysiske fremgangen jeg tross alt har hatt siste 3-4 mnd, men jeg føler meg frustrert over hvorfor jeg ikke "bare kan bli frisk igjen" (jeg er klar for å avslutte dette slik det begynte, våkne opp en morgen og så er alt vekke) Jeg føler meg klar for fremtiden! (og nå føler noen % av meg at akkurat DET var jævlig tøft å si)

For å være mann, så tror jeg at jeg føler ganske mye...? :-P Og jeg kan jo dra inn følelser som f.eks. at jeg føler meg klar for at Brann spiller feiende flott angrepsfotball og inntar tronen på toppen av tippeligaen, at Mr. Klopp skal få sving på sakene slik at mine røde Scouser-helter  igjen skal "make us dream", at alle som sprer frykt og terror slutter med det og at alle mennesker lever etter "kardemommeloven". Og hvis en "jæsli" bra prinsesse vil kysse denne frosken, så føler jeg at det absolutt bør vurderes.... (det har ikke gått så bra med de forrige...., så kanskje jeg bør lage min egen "oste-reklame"? Så kan jeg sitte der og vifte med halen....)

"...when you walk through a storm, hold your head up high... and don't be afraid of the dark..." Dette starter sangen/hymnen som betyr mest for meg med.... Og det skal få beskrive det siste jeg skal nevne om hva jeg føler. Jeg har følt det frustrerende gjennom stormen siste året, både pga sykdom og andre ting, men jeg føler også at jeg har klart å være MEG også. Jeg føler jeg har lært meg enda mer å være MEG. JEG er den viktigste personen i MITT liv. Og hvis JEG har det bra, så er det lettere å bidra til at DU har det bra. Jeg føler jeg har beholdt store deler av humør og humor, og at selv om stormen har vært lang og tøff, så har det vært påfyll av glede og latter underveis også. Jeg har fått nye GODE venner, og jeg har mistet/blitt sviktet av andre. Og dette kalles LIVET. Sånt skjer for alle underveis...

Til tross for alle tanker og følelser jeg nå har delt med dere, så koker følelsene min fremdeles ned til følgende:

KA

NO

DÅ?

Noen ganger skal det visst være bra å ikke vite hva som kommer? Vel, ikke for meg. Jeg er klar for fremtiden! Og jeg håper fremtiden tar godt i mot meg? :-)

Tusen takk for at du leste! Og ha en (sol)brillefin sommer! B-) All the best!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle



 

Fight for your right....

God dagen siste dag i juni, godtfolk!

Fight for your right to paaaaarty, sang vi på 80-tallet....

Min "fight" har ikke vært mye festlig! Slossingen med Nav unner jeg ingen, det har føltes som Bud Spencer, Bruce Lee, Ali, Tyson, Lykkøye og Brækhus har stått i veien for meg. Samtidig! Men.... historien forteller jo om at David tok Goliat. Jeg kjenner ikke detaljene i den historien, men kan gi noen detaljer i min historie....:

Jeg har som sagt sloss med Nav ang AAP (Arbeidsavklaringspenger). Som var det jeg ble forespeilet var det jeg "nesten automatisk" ville gå over på når maxdato (for sykepenger) kom. "Formaliteten" jeg forventet endte som tidligere innlegg har beskrevet, i avslag fra Nav. Et brev på 5 A4 sider, der to av dem var direkte feil info. Som nevnt "traff jeg" den kinesiske mur! Og det LANGT fra Kina...!

Grovt sett hadde jeg da to valg:

1. Sloss for mine rettigheter (fight for my right)

2. Bestille kiste

Jeg valgte det første. 

Du skal jaggu være frisk for å være syk, er det mange som sier. DET kan jeg bekrefte med 2 tusen streker under svaret. Og jeg har hentet styrke som jeg ikke trodde var mulig, fra steder jeg ikke visste fantes og som jeg ennå ikke skjønner var mulig. Noen av dere har påpekt at alle fjellturene er grunnen til det. Og jeg er ikke helt uenig. Det å ha bygget opp den fysiske formen ganske kraftig de siste månedene har nok vært medvirkende for at jeg har orket å "gå alle 12 rundene".

Etter å "gitt sparken" til min forrige Nav-veileder har jeg sendt mailer, sms, mld på nav.no OG ringt "sentralbordet" på Nav (som ligger alle andre steder enn i Åsane i alle fall. Har snakket med folk fra Brønnøysund, Holmestrand og Finnskogen underveis) for å få snakke med noen som var ansvarlig for avslaget. Det ble "lagt igjen beskjed" 7 ganger, før noe skjedde. Jeg ble også "beroliget" med at Nav hadde mye på seg nå for tiden OG at de skulle jo også ha sine velfortjente ferier, måtte jeg jo forstå.

Jeg fikk underveis også raskt avslag på søknad om dagpenger (som min forrige veileder ba meg søke) fordi jeg fortsatt er sykemeldt, og jeg fikk avslag på sosialstøtte da det stod noen kroner på mine kontoer som ikke er i månedlig bruk (avsatt beløp for depositum for bolig og sparepenger til nestegenerasjonen) som Nav sa jeg måtte bruke opp før jeg hadde krav på noe. I realiteten måtte jeg bruke opp andres penger, og helst selge bilen (med tap) OG finne meg en leilighet til max 7000 pr mnd. 

"Felott det" Nav! Er det sånn at jeg faktisk må havne "helt på gaten" for å få hjelp? Hva med de 3 millioner jeg har betalt i skatt til AS Norge gjennom 30 år? Er det ikke rettferdig at en liten del av dette kan komme meg til nytte når jeg har havnet i en situasjon som jeg OVERHODE ikke har ønsket?

Jeg har jo en plan om å bli frisk, og å både kunne forsørge meg selv OG ha råd til å investere i bolig og annet i fremtiden. Er det sånn at dere skal trakke meg så langt ned i dritten, at jeg ALDRI får mulighet til å "klare meg selv"? Og det verste er nesten at den "lille lappen" jeg sparer til min sønn hver mnd, skal dere ta fra ham (konto i mitt navn)

Vel, tilslutt ringte "Bebeto" til meg fra Nav Åsane. Og uten å kalle meg selv rasistisk, så var det litt spesielt å snakke med en som sa "do ha klaga på vetak"..... Jeg tror mange tenker som meg her, men ikke alle tør å si/skrive det. Min skepsis har heldigvis vært ubegrunnet. Fordi denne damen, som forsåvidt var både streng og rettferdig, faktisk viste noe menneskelig som det omtrent har vært "kjemisk fritt for" fra Nav frem til nå. Ovenfor meg i alle fall. Hun hadde evne til å høre på MEG og viste forståelse for mine argumenter og meninger.

Hun var ikke fornøyd med legeerklæringen, men jeg fikk supplert med opplysninger og fakta og ble heldigvis trodd på det. Hun forstod også at de kollegene som hadde behandlet søknaden min hadde gjort en god del "antakelser" som ikke var riktige. Det var MYE "frem-og-tilbake". Heldigvis hadde hun (overraskende for meg) sjekket sykehistorikken min de siste 10 årene, og konkluderte med at "du er jo neste aldri borte fra jobb du, Dahle". Takk for det! Dette har jeg jo prøvd å fortelle "fruktfatet" jeg har hatt som veileder siden før påske: -Jeg ønsker ALLTID å skjøtte jobben min, og INGEN stiller høyere krav til meg enn jeg gjør selv, OG ikke minst følgende:

DET ER IKKE NOE GALT MED HODET MITT! HODET VIL JOBBE OG FUNGERE SOM "NORMALT"! MEN KROPPEN HAR SAGT NEI. Og selvom allverdens medisinmenn ikke har funnet ut hvorfor, så har jeg ikke vært i stand til å jobbe!

Jeg tror "Bebeto" bestemte seg i løpet av det to timer lange møtet jeg hadde hin dagen? "Vi godkjenner AAP for 6 måneder"! Hun smilte til meg og sa: "jeg tror på deg og jeg forstår deg".... Ehhhh, kan du gjenta?

VI GODKJENNER AAP FOR 6 MÅNEDER!

Unge Dahle var helt tom. På en ny måte. Det var som å løpe et fullt maraton uten å skjønne at du var kommet i mål..... (tror jeg? har jo ikke løpt maraton...) All usikkerhet, alt jeg har kjempet for i et halvt år, og sloss for siste måneden, all mistro, mistanker og misforståelser. ALT har miss "Bebeto" bare stemplet OK på...... Det gledesmilet eller hylet som hun kanskje forventet det kom bare ikke. Jeg klarte ikke å "ta det inn over meg". Jeg var TOM! Men plutselig full av tårer....

Tenk at noen i Nav faktisk trodde på meg? Det er jo helt utrolig! Nå har jeg fått melding om at "papirarbeidet" nærmer seg slutten, og jeg vil få et-par-og-seksti % av vanlig "lønn" heretter, og etterbetalt fra dagen etter maxdato. Vel, jeg blir jo definitivt ikke rik, men jeg skal klare meg.... 

Så......

Jeg er stolt! Stolt av meg selv! Stolt over at jeg orket å ta "fighten"! Stolt over at jeg har holdt besinnelsen og ikke skjelt ut "alt og alle som ikke har skjønt en dritt". Jeg har på en saklig måte fått gitt min mening om de feilene som er gjort, og ble hørt... Men om det vil bli så mye bedre for dem som kommer etter meg vet jeg ikke? For det er dessverre sånn at de ferskeste og de med minst erfaring (og kanskje kunnskap? I alle fall livserfaring...) blir satt til de "enkleste" tilfellene, dvs oss sykemeldte som det ikke er noe "arbeid" med.... Så jeg frykter dessverre at andre vil måtte gå gjennom det som jeg har i fremtiden også. Det eneste jeg vil si er følgende:

YOU GOTTA FIGHT FOR YOUR RIGHT! (og så tar du PAAAAAARTYYYY etterpå...)

I dag er første dagen i resten av ditt liv! Det gjelder meg også. Fortid er fortid, og kan ikke endres.... Fremtid kan vi påvirke!

Takk for at du leste! Ål de bæst! God sommer!

 

Daylyen (Vidar Dahle)


Hodet er også klar for nye fjellturer! Gi en lyd om du vil være med på tur! :-) 

Når rullegardinen går ned, og låser seg der....

Hæppi dæi læidis ænd gænts!

Når man havner i situasjoner som man ikke forventer, der resultatet er brutalt, da er det lett for at den nevnte lystette vindus-skjuler "går i gulvet, og blir der".

Dere som har fulgt meg har kanskje fått med dere at jeg fikk avslag på AAP (arbeidsavklaringspenger) fra Nav, noe min tidligere veileder tilnærmet garanterte at jeg ville få. Pga at jeg fremdeles er sykemeldt, etter maksdato (1 års sykem) så har jeg heller ikke rett på Dagpenger. Så når man er vant til å ha en brukbar "lønn" til å dekke 18-20 000 i "faste kostnader" + eget nøkternt forbruk, plutselig står med null i inntekt, da tror jeg de fleste forstår at jeg "fikk det".

Tenk deg at du våkner en dag og IKKE har noe inntekt. Og du vet ikke hvor lenge dette varer. Du har sansynligvis egen/leid bolig? Bil eller annet fremkomstmiddel (ev busskort)? Noen har barnebidrag? Forsikringer, telefon, nett og tv-kanaler er ikke ting man bare kan avslutte. Man har hobbyer mm som koster. Og... Vi bør jo helst få oss litt i magen hver dag, og på sikt må man alltid ha påfyll i klesskapet, både eget og barnas. Og hva har alle barn og de fleste voksne i tiden fremover? Jepp, sommerferie..... Ikke nødvendigvis superdyrt, men uansett ikke gratis...

HVORDAN HADDE DU TAKLET DETTE?

JEG gikk i "kjelleren". Jeg traff den kinesiske mur. Den hodepinen jeg har klart å jobbe meg vekk i fra de siste månedene, kom tilbake i løpet av minutter.... Skuldrene jeg har jobbet ned et par cm i år, løftet seg minst 10. Føltes det som. Tilbake var også stikking i brystet og "vondter" i all slags muskulatur man aldri tenker over at man har....

I tillegg så begynner tankerekken igjen: Er jeg egentlig syk nok? Burde jeg klart å "leve normalt"? Har jeg gjort noe feil? Har jeg "glemt" noen av kravene Nav har satt til meg? Har jeg oppført meg dårlig? Har jeg glemt noe? HVA ER FEIL MED MEG?

Jeg har opp gjennom årene blitt kjent med mennesker (kvinner generelt) som har opplevd vold og overgrep (både fysisk og psykisk), og det som går igjen er ALLTID at de tar på seg skylden for at de har blitt offer..... Jeg vil for all del ikke sammenligne min opplevelse med deres, MEN akkurat den skyldfølelsen vil jeg påstå er sammenlignbar! Man tenker at "nå fikk du som fortjent"! Og dette VET jeg at ikke er unormalt å føle....

Jeg har selvsagt også noen tanker og meninger om den/dem som har sviktet meg. Men jeg henger ikke ut enkeltpersoner. Jeg vet også at alle mennesker gjør feil i jobbene sine, men ikke alle er like god på å se dem, innrømme dem og lære av dem. JEG håper at jeg er god på det siste?

HVA NÅ DA?

Ja, det vet jeg egentlig ikke helt? Jeg mobiliserte krefter "fra steder jeg ikke visste om" og fikk skrevet klagebrev på avslaget på AAP. Fikk påpekt alle feil og mangler i den 5 siders begrunnelsen de hadde på avslaget (og det var ikke få). Jeg venter på svaret, men det tar jo alltid "litt" tid med sånt.... Jeg søkte også på Dagpenger (som veileder anbefalte) og der kom svaret fort, med forventet avslag pga sykemelding. Jeg har også dokumentert HELE livet mitt siste tiden i søknad om sosialstønad, 252 gram veide "brevet" som gikk i Nav-postkassen. Jeg har søkt bostøtte, men forventer avslag pga for høy total årsinntekt (hjelper ikke at jeg har 0 inntekt i skrivende stund, NULL, nadas, INGENTING).... Etter at sykemeldingsperioden gikk ut, gikk også min veileders ansvar for meg ut (heldigvis), og da jeg ba om at den nye kontaktet meg snarest så gikk det faktisk bare en dag. Og en helg, før jeg fikk møte med han. Og førsteinntrykket var faktisk ikke så "halvgærnt". Jeg håper bare at han holder lovnader, og at vi kommer i gang med noe? Og NOE kan skje fort også, for jeg ble også innkalt til innledende samtale med ekstern kursholder (som jeg har blitt før også, for så å få beskjed om at jeg IKKE skulle dit likevel. Men denne gangen har de dobbelt- og trippelsjekket at det var riktig) Så, lykke til til meg i ettermiddag! 

De første tingene i forrige avsnitt hadde jeg ALDRI klart om jeg ikke hadde hatt den fysiske fremgangen den siste tiden. Terapien min har vært å gå i naturen. Og når man bor i nærheten av de 7 fjell, så sier det seg selv at det blir endel motbakker. Hadde jeg vært like langt nede fysisk OG psykisk som rundt juletider, så vet jeg ikke OM jeg hadde klart å mobilisere til å ta denne kampen?

Jeg bestemte meg 04.01. at 2016 skulle bli mitt år. I alle fall mye bedre enn 2015, med utallige nedturer. Og det jeg kunne bidra mest med selv var å gi kroppen forsiktige fysiske utfordringer som IKKE gav hodepine mm. I starten var halvannen km på flatmark et mareritt, og kunne ta 45 min å klare. Jeg fikk heldigvis fremgang. Så tok halsbetennelse, bronkitt og bihulebetennelse over et par måneder. Men, fra 30.03.16 har den fysiske pilen gått til himmels. 45 fjellturer av ymse små og store "knauser" rundt Bergen. Alle fjellene i Åsane (16 forskjellige) og 8 x Stoltzen. Blant annet...

Jeg har blitt "god" på å skryte av meg selv også. Noen syns sikkert det er for mye av det gode, når jeg peprer Facebook'en med skrytebilder og stolte øyeblikk. Men....: -det driter jeg faktisk 100-0 i! Jeg er meg, og liker du meg ikke så snu deg, slett meg eller "skygg unna". 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at min fysiske form har hjulpet meg til å ikke resignere nå. Det er likevel ikke kult å havne i denne situasjonen, men til tross for at det har tatt jævlig på de siste ukene, så har jeg fremdeles klart å gjennomføre nye fjellturer. Alene og sammen med andre. Og DET er jeg også veldig stolt over! JEG lar meg ikke knekke! JEG skal sloss så lenge pust og puls er der......

Jeg vil nå fremheve en del av dere

Først. Over 1500 visninger på forrige blogg-innlegg. Fantastisk! Tusen hjertelig takk! Jeg har ikke brydd meg så veldig om sånt før, men når jeg 5-dobler fra normalen så skjønner jeg at noen har "blitt truffet".

Takk til alle dere på Facebook som trykker liker, som kommenterer og gir meg pågangsmot på mine fjellbilder og andre statuser! Og takk for at dere deler deres opplevelser og utfordringer! Dere inspirerer meg mer enn dere forstår!

Takk til familie og venner! Som gir meg støtte verbalt, praktisk og "økonomisk"! Jeg er heldig som har så mange fine folk rundt meg! Takk til deg kollega, som tar deg bryet og ringe meg i blant! Det betyr MYE!

Og tilslutt: Takk til min gode turvenninne, "støttkontakt" og bestevenn for tiden! Takk for ditt pågangsmot, humør og innstilling! Du er uvurderlig! "Sammen e vi minidynamitt!"

 

Takk for at du leste! Det betyr mye for meg å få dele mine tanker, OG at så mange tar seg bryet med å gidde å lese 500-1500 ord fra meg... Plutselig får jeg nye tanker i "håvve", og da havner de ofte her....

Jeg ønsker DEG det beste! Ta vare på deg selv og dine! Ikke "kjør deg selv for langt"! Ha en deilig junidag! Ha en vidunderlig sommer! Og gjør de rette tingene slik at 2016 blir DITT år også! JEG jobber med mitt.....

 

Ål de bæst!

Daylyen (the one and lovely)



Vidar Dahle 

Kjære N A V (Nye arbeids- og velferdsforvaltningen)

Kjære NAV! Du som jeg har bidratt med skattepenger til i nærmere 30 år. Du som er ment skal stille opp for meg når jeg får uforutsatt sykdom og skade. Du som er ment skal støtte og veilede meg videre i livet når jeg ikke er arbeidsfør.

Kjære NAV! Du som lever under mottoet "Vi gir mennesker muligheter"! 

Kjære NAV! Du som i stedet "tråkker mennesker ned i dritten". Du som gir meg lovnader om hjelp og kursing, uten å holde det! Du som anbefaler meg å søke AAP (Arbeidsavklaringspenger) når sykepengeperioden går mot slutten, som også gir meg avslag på samme søknad! Du som gir meg retningslinjer på hva JEG må gjøre, og sier hva DU skal gjøre, uten at du klarer å holde det du lover.....

Kjære NAV! Du som behandler min søknad uten å sette deg inn i hele saken. Du som "glemmer" og sjekke historikken lenger tilbake enn da du skiftet navn til NAV, i 2006. Du som behandler en 100% sykemeldt mann som "jobbsøker". Du som stiller strenge krav til hva JEG må gjøre for å kunne få stønad utbetalt (når jeg har et vedtak), men som ikke mister lønnen din hvis DU gjør feil... (på feil på feil)

Kjære NAV! Du som til stadighet mottar skjellsord og dårlig omtale. Av mennesker som har havnet i situasjoner de overhode ikke har ønsket å havne i. Av mennesker som gjør sitt beste ut i fra situasjon de er i og forutsettinger de har. Av mennesker som faktisk har lovfestet rett og krav på støtte fra deg.

Kjære NAV! Du som behandler oss som kjeltringer og unnasluntrere. Du som tror at en som meg later som at han er syk. Du som tror at jeg ikke gidder å være i arbeid. Du som ikke bare tror dette, men faktisk vedtar at dette er tilfelle!

Kjære NAV! Du som vet bedre enn fastleger og spesialister. Du som avslår de første søknader fra folk, for så og godkjenne for svært mange av de som klager på vedtaket. (Dvs de som har guts og overskudd til å orke å klage)

Jeg kunne holdt det gående enda lenger, men jeg tror du som leser har skjønt poenget. Det hadde vært kjekt om politikere og de som styrer NAV, og de som jobber der hadde skjønt det også.... Jeg møtte "veggen" i fjor sommer, og har vært sykemeldt i et år. Og min veileder har oppmuntret meg til "den eneste løsningen for deg Dahle, er å søke AAP". Når jeg da får avslag på dette under 2 uker før sykepengene opphører, så møtte jeg en "vegg" som var enda hardere. Det var som å treffe den kinesiske mur...

Hva nå? Vel, det vet jeg ikke ennå.... Jeg har klaget på vedtaket, og venter på nye legeerklæringer, og har fått beskjed om at i verste fall hvis klagen går til øverste instans er det inntil et halvt års behandlingstid. Jeg prøver å finne ut hva jeg har krav på av stønad, og søker på alt jeg kan, men også her er det behandlingstider å forholde seg til...

Så til dere som smilende og i beste mening spør hva slags planer jeg har i ferien...... -Ingen kommentar! Regner med jeg blir sittende å se "alt" fra fotball-EM med min sønn.... så lenge jeg har TV....

 

INGEN fortjener å bli behandlet så dårlig av NAV som jeg føler jeg har blitt. Og av mellom 30-50 som jeg har fått direkte uttalelser ang NAVs tilbud og behandling av folk så er det kun EN som har hatt noe positivt å si om NAV (og han bor i en liten kommune i S&F, med færre innbyggere enn Langarinden, som gaten jeg bor i heter). Alle andre opplever en kamp om å bli trodd og få gjennom det de har rettigheter til. Det er for jævlig at man ikke klarer å behandle svært sårbare mennesker med den respekten de fortjener.

Og hadde JEG gjort så mange feil i min jobb som min veileder har gjort, så hadde jeg nok vært "på hue og rævva" ute på gaten..... Men sansynligvis blir ikke tingene "oppdaget"...?

Så, KJÆRE NAV! Jeg ber ikke om "gull og grønne" skoger! Jeg ber ikke om hjelp til "direktørstillinger" (med fallskjermer)! Jeg ber om hjelp til å forhåpentlig kunne fortsette i arbeidslivet, ved å finne ut HVA jeg kan gjøre og HVOR MYE jeg kan jobbe! Og da må jeg ha et rettferdig vedtak, som gir såpass økonomi at jeg kan kjøpe litt grøt til å ha til saltet mitt....

 

Og kjære alle som leser dette, kjente og ukjente: Jeg håper du og dine får en vidunderlig sommer! Og når "stormen" har lagt seg, så får nok jeg også noen fine sommerdager! Og har du mulighet å styre unna NAV, så anbefaler jeg det....

At the end of a storm, there's a golden sky.....!

You'll never walk alone! 

 

Daylyen (Vidar Dahle)

 

Frustrasjon og utblåsning

1/2-aien guddbaien....

Egentlig burde kanskje dette innlegget stoppet med det?!?!

Men.... NO TRENGAR EG Å SKRIKE LITT! BRØLE EDER OG GALLE UTOVAR FJOR Å FJELL HER....

Dere som har fulgt meg, vet at jeg har en fysisk opptur for tiden. Den utmattede kroppen har sakte men sikkert begynt å tåle mer aktivitet, og det er vidunderlig å kjenne.....

MEN..., det er også en "annen side av livet mitt". Nemlig den som handler om å komme tilbake til "normalen". Og for meg er normalen det å ha en jobb og gå til. Gjøre en innsats for å gjøre meg fortjent til lønnen min. Hvis man blir syk i Norge så dekker deler av skatten vi betaler også sykepenger. I inntil et år. Da må man "finne på noe annet".... Og det "annet" for meg har i samarbeid med NAV-damen og doktormannen vært AAP (arbeidsavklaringspenger), og begge disse har uttalt at det er det jeg må gå for og at jeg tilfredsstilte de kravene som forelå. Jeg måtte bare sørge for å få inn søknaden tidsnok. Og DET klarte jeg.

I dag fikk jeg tlf fra NAV-damen. -Har du fått et brev? Det vet jeg ikke, svarte jeg, har ikke vært i postkassen ennå. -Nei, det er dårlige nyheter. Du har fått avslag.

Det er jo selvfølgelig ikke henne som har behandlet saken, og selvom hun hadde blitt hørt som hun sa, så var ikke min informasjon til henne via e-post, andre meldinger, møter og telefonsamtaler blitt vektlagt i det hele tatt. Og legens "diagnoser" var visst for diffuse for at de mente at jeg kunne gies vedtak om AAP.

Jeg er 100% sykemeldt. Jeg har en arbeidsgiver. Jeg har en stilling, som jeg ikke kan fortsette i (og arb.giver har ikke andre muligheter). Og med dette avslaget så mister jeg muligheten for noe inntekt via NAV. Og HVIS jeg friskmelder meg selv, så har jeg rett på attføringspenger (arbeidsledighetstrygd), MEN da må jeg først ha 8 ukers karantenetid, uten stønad, når jeg sier opp stillingen (som jeg forøvrig har 3. mnd oppsigelsestid fra).....

Jeg har siden februar/mars jobbet mot NAV for å unngå denne situasjonen, for å komme i gang med kartlegging på hva jeg kan klare og hvilke yrker som er mulig for meg å gjennomføre. Jeg har tre ganger skulle begynne på kurs i forbindelse med dette. Men hver gang har det vært "misforståelser", som NAV-damen så fint sier. 1. Kursstart mandag etter påske/vinterferie. Resultat: intet kurs (det starter neste mandag). 2. Mandagen etter. Resultat: det var kurs, men jeg hadde ikke rett på det (måtte gå på AAP for det). 3. Noen uker etter. Kurs avklart med eksternt firma (for oss som gikk på sykepenger). Resultat: NAV hadde kuttet samarbeid med eksternt firma.... Og INGEN beskjed ut til meg....

Jeg har hele tiden prøvd å være positiv. Også når NAV-damen har lagt seg flat om innrømmet sine/NAVs feil. Men nå vet jeg ikke om jeg orker mer...?

For no e eg så pisse lei! Eg e lei av alt og alle. Eg e bare en enkel sjel, som har havnet i en hellsikens situasjon. Eg har vært så syk at eg ikkje maktet å ta vare på meg sjøl.... Men eg har hele tidn jobbet me meg sjøl, for å fremstå fornuftig og reflektert. Å ikkje minst positiv. Overfor NAV. Overfor arbeidsgiver. Overfor leger. Og overfor alle. Og de' værste e at eg aldri har fått en konkret diagnose (utåvar lett depresjon og tensjonshåvvepine)

Men eg e i bedring. Kroppen tillatar sakte men sikkart de' så håvve vil at han skal. Å kanskje kan eg begynne i full jobb? De' vet eg ikkje? Men de' e jo akkurat DE* eg har villet ha hjelp hos NAV te helt fra i vinter. Men di sviktar! Gang på gang.... Eg prøvar å gjøre de' alle ber meg om te enhver tid, men de' hjelpar jo ikkje en dritt!!!!!

Eg har lyst å gå ut å skrike! Brøle ut i periferien så Simba, Løvenes konge, hadde blitt oppriktig misunnelig! Oppfinne nye bannord og "gyve løs" på alt og alle! Men ka hjelpar de' for då? Ikkje en dritt! Hjelper kanskje å få ut litt frustrasjon, men de' gjør'kje nåkke me resultatet.....

Når jeg blir sint, så går ikke det an å være på bokmål... Da blir det dialekten, rett fra leveren....

Nå må jeg finne på en Plan B, og det må jo helst skje "i går". Det er jo klagerett på vedtaket, med da er det jo nye uker i uvisshet og uten inntekt til å skjøtte bolig, barn og meg selv.... Jeg må bare finne ut "ting og tang" i helgen, og gi gass igjen fra mandag. PRØVE å være positiv og "se alltid lyst på livet" som noen synger...

Men det verste er at jeg ALLTID gjør mitt beste for å overholde mitt, og så føles det så jævlig når andre ikke gjør det. Og spesielt når du blir fortalt at "sånn er det", "dette er ok", "vi har fått nok og riktig info" eller annet, og så viser det seg at det IKKE stemmer..... Og det er ALLTID meg det går utover.....

EG E PISSELEI!!!!!!!

SÅ....... Hvis noen skulle kjenne noen, som vet om noen, som har behov for noen..., som meg.... så.....:

E EG KLAR!

Kort og enkelt fortalt. Eks trailersjåfør og lagerarbeider, med 25 års erfaring med kundekontakt. Klarer meg fint med data. Kan toughmetoden. Er positiv, rettferdig, arbeidsom, pålitelig, samarbeidsvillig og resultatorientert. Har et svært godt humør. Tar heller konflikter enn å sky dem, for å finne løsninger. Egentlig burde du hive deg på tlf til meg NÅ.....

EG E KLAR!

(Det finnes prøveordninger og lønnstilskuddsordninger mm i nav-systemet, vi finner alltid en løsning...)

 

TAKK FOR AT DU GADD Å LESE!

Nå skal jeg vurdere om kroppen min orker å gå på et planlagt arrangement i kveld....

 

Ønsker deg ALT DET BESTE! Håper du aldri trenger å slåss med NAV. Og gjør du det allerede, så har du min dypeste medfølelse....

G O D  H E L G ! ! !

Klem og "kjøss på naien" fra 

Daylyen (Vidar Dahle, 40555378)



 

En historie fra en trapp nær deg....

Heisann i solen godtfolk!

Oppturen fortsetter for en gammel og sliten kropp, og her er en liten "statusrapport" fra dagens utskeielse:



Etter en god tur fra Hjortland til Vardegga/Vikinghytten på lørdag, og en rolig tur på Birkelandsnipa ("knausen" til venstre etter Vågsbotn mot Arna) i går, så hadde jeg tatt valget med å forsøke meg på Stoltzen igjen. Jeg våknet 0730 og så at kompis Daniel allerede hadde logget inn på toppen. 52/52 turer. Imponerende. Jeg skulle ta min fjerde i dag. Under frokosten så jeg at Veronika også hadde klokket inn øverst i trappene. Så jeg hadde nok inspirasjon til å komme meg opp.

Jeg parkerte 0945 v Sandviken sykehus, og tuslet bortover Fjellveien. Det var skygge og sikkert 20 grader, så været var perfekt. Jeg tenkte litt på regntøy, ullundertøy, lue og hansker som jeg hadde på meg sist jeg gikk, og som har vært fast påkledning inntil for en uke siden.... Deilig å kunne tusle bortover i shorts og t-skjorte. Vidunderlig egentlig.



Jeg stoppet opp ved start. Og tenkte over hvilke tider jeg har hatt. De tre forrige turene mine i år har lagt på 34-36 minutter, mens persen var på 27 eller 28 min fra 2012-13. Jeg hadde allerede sagt til Veronika at jeg håpet å komme under halvtimen i dag. -Den som har lever får se, tenkte jeg, og startet klokke og Endomondo. Og begynte. Rolig rolig.

Det er viktig å finne en god rytme, og min rytme er å telle skritt. 100. 200. 3-4-5-600. Jeg gikk forbi en kar i dongeri. Så ræven på en tightsjente dra forsiktig i fra meg. Det samme med en kar i en shorts fra 1995. Dette gikk overraskende "lett". Når de bratte trappene begynte slakket jeg litt på farten, men bare litt... Kikket oppover. Skimtet sollys langt oppe på åskammen. Og så at tightsrumpen var 50 m foran meg, og -95-shortsen 20 m foran henne igjen... Hmmm, de burde jo være bedre enn dette, tenkte jeg for meg selv. Jeg hørte to karer bak meg, men de var nok mer enn 100 m bak.... Plutselig hadde tighsdama "fått det" og stod pustet og harket et stykke før halvveis. "Stå på" hørte jeg meg selv si da jeg passerte. Og smilte litt for meg selv når jeg tenkte "haha, der fikk du stryk av en som er dobbelt så tung som deg"....

Oppe ved "Jesus" hadde -95'en tatt pause. Satt seg ned og åpnet sekken. Han nikket og sa noe om "fina vère" eller noe...., jeg var opptatt med mitt... Telle.... 62, 63, 64, 65, 66, osv... Begynne på nytt hver 100. Trinnene er ganske høye en periode etter midtveis, så da måtte jeg roe ned litt.... så på klokken da jeg slapp forbi de to lettbeinte gutta... 13 min!!!!  Å I SVARTSVIDDE.... tenkte jeg! Jeg er jo over halvveis. Er det mulig å ta "persen" da? Jeg tenkte på den gangen i 2012/13 da jeg gikk endel ganger, og jeg var alltid på "melkesyrenivå" lenge før skiltet oppi der....



Jeg hadde bestemt meg for å la være å se på klokken flere ganger underveis. Bare fokusere på arbeidsoppgavene (det høres litt finere ut når Ole Einar Bjørndalen eller Marit Bjørgen sier dette...) Holde jevnt tempo. Faktisk øke litt når det ikke var trapper..... Når tretrappene kommer til syne, tenker jeg at nå må jeg roe litt ned, fordi det er jevnt høye trinn.... Jeg tar den første delen lett. Neste greit. Ser nedover at de jeg har gått forbi er ute av syne, og ingen andre er i nærheten heller. Motivasjon. "Det skal faen ikkje komme en eller annen fjellgeit og løpe forbi meg no" tenker jeg når jeg tar de siste steinene før "terrassen". Jeg fokuserer, og legger inn en ørliten fartsøkning på slutten. 

Gutta som gikk forbi meg står og smiler i det jeg passerer "mål". Stopper klokken og ser.....:



Åååååå fytti grisebikkja....! Dette e jo hinsides! 25 minutter....????? Gi meg kraft!

Jeg tar meg selv i å juble for meg selv, og for "spreke-gutta".... -Fornøyd? spør de. -Ja, det kan eg love deg! 25 minutter for en på 115 kilo må jo være bra....? -Oi, sier de, DET ska du vere fornøyd me!

Jepp, jeg smiler sammen med solen som har kommet over åsen. Kan dere ta et bilde? Det var klart at de kunne....



Nå var det nok en gunstig tid på døgnet, med forholdsvis få i trappene. MEN, jeg gikk forbi 3 stykker og bare to gikk forbi meg!!!!!!! 3-2 til meg! Gubbevaremegvellålenge....!!!!

Etter å ha fått igjen pusten og pulsen var kommet ned mot et akseptabelt nivå, så måtte jeg jo frem til pilen også. Med DET været og DEN tiden, skulle det knipses. Jeg gjorde "bytteavtale" med noen smiledamer frempå der, og fikk bilder og fine kommentarer (de handlet forøvrig ikke om meg, men om været og utsikten)











Når man står her oppe, så er det ikke vanskelig å mene at vi bor i verdens vakreste by. Far er fornøyd med seg selv, været og byen. Jepp, jeg har lært meg å skryte litt av meg selv i løpet av den siste tiden...., så "godt jobbet mister"! 

Jeg takket farvel med damene, og hilste på 8-10 nye mennesker fremme ved pilen, og så at det også var kommet 10-15 stk til nede på "terrassen". Egentlig ganske bra midt i "beste arbeidstid". Ble gående å prate med en jente over haugen til demningen som skulle videre oppover fjellet. Det fristet å følge med, fordi det er "upløyd mark" for min del (og nå var det IKKE jenta jeg mente...) Men jeg tenkte på "Bjeffulf" som jeg passer for en venninne, som IKKE fikk bli med denne gangen, og svingte venstre og gikk nedover grusveien. Tok noen snarveier jeg ikke pleier, og midt nedi den lengste steinete snarveien møtte jeg en dame.

Og skled på småsteinen, var ute av balanse og holdt på å havne uti underskogen....., men reddet meg akkurat... Damen stod der med store øyne. Jeg hentet meg raskt inn igjen: -Ja, sånn går det når en mann skal gjøre to ting på en gang, BÅDE gå OG se på damene samtidig..... Vi endte opp i en trivelig prat om fjellturer, trening, sykemeldinger og utfordringer, OG på Facebook med hverandre..... Hehe... Sånn kan det gå!

Men, "Bonzo" kom inn i hodet mitt igjen, så da fikk dame være dame.... Hasta la vista, og så var det full rulle nedover igjen. Jeg fant bilen, blåste gjennom et par tunneler, parkerte og skulle låse meg inn.... Der stod "Fido" med store øyne (bak krøllet hår), tungen ute og halen som en hjulvisp.... "Pluto" var klar for fjellet han også, må vite....



Så da tok vi oss "et lite fjell" (Nonhøyen/Liafjellet/Mt Monis, mellom Langarinden og Flaktveit). Som egentlig gikk overraskende fint for mine slitne bein. Og "Fant" fikk gå å snuse og skvette på hvert strå opp igjennom....

Konklusjon: -eg e grisefornøyd me meg sjøl for tiden! Eller me kroppen min egentlig! Fordi an tar i mot all fysisk "motstand" eg gir an! Og de' lå liksom ikkje i kort'ne for bare itt par månar sid'n! 

Og igjen: TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALL STØTTE JEG HAR FÅTT UNDERVEIS. Det betyr uendelig mye for meg!

"En vakker dag i mai" er her mine venner! Nyt an! Det gjør i alle fall jeg! Takk for at du leste!

 

Solskinnsklem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Endorfiner og abstinenser!

1/2-ais'n! :-) 

Under avslutningen av dagens fjelltur kom de to nevnte ordene "dettende ner i håvve" mitt...

Endorfiner er visst et stoff kroppen frigjør bl.a. når man skal utfolde seg/holder på/etter utfoldelse. For det er forskjellig når endorfiner frigjøres og man får en god følelse av treningen. For noen kan det komme når man knyter på seg joggeskoene, for andre når man har gjennomført en økt, og for de fleste et sted underveis i treningsøkten, fjellturen eller hva man driver på med.

I dag tror jeg mine endorfiner slapp ut på toppen av Storesåta, 435 moh. Jeg startet fra Hjortlandsveien, ca 100 moh, og gikk som vanlig for hardt ut. Dermed var det et "jævla" slit oppover stier, myrer og knauser. Og som mange andre fjell rundt Bergen, så er det ofte brattest i begynnelsen.. Da ble det liksom ikke "godt i kroppen" før jeg kom helt opp. Men da var det sinnsykt godt, og endorfinene fløy med vinden oppover byfjellene .... Storesåta

Inspirert av en god venninne som også blogger, så har jeg tenkt å fokusere på positivitet i dag. Fordi det er en superdupertipptopp glede å kjenne at kroppen begynner å "virke" igjen. Jeg har sittet i 10 måneder og sett på andres innlegg på Facebook der dere har gjennomført små og store fysiske utfordringer, som f.eks. fjellturer. Alt fra Galdhøpiggen til Gravdalsfjellet, alt fra Gaustadfjellet til Gaustatoppen, eller alt fra Stoltzekleiven til 4. etasje i blokken. Når jeg ikke kom meg opp til postkassen engang, så har alt dette vært motivasjonen min: En vakker dag skal jeg klare noe! En vakker dag skal jeg gå Stoltzen! Lyderen! Veten! Gullfjellet! Jøkulen! Eller Jättekulen (Sveriges 119. høyeste fjell)

Det er med stolthet jeg kan melde at "den vakre dagen" har kommet, den har vært, og den har gjentatt seg. Jeg klarer å gjennomføre fjellturer! Jeg klarer (sånn noenlunde) å avpasse farten etter formen. Jeg klarer å ta meg ut! Jeg klarer å yte! Og for en som har vært langt nede, så er det kanskje få av dere som aner hvor deilig det er....? Det er så inn i "gamperævva" deilig å ha fremgang! Og jeg har tidligere nevnt at jeg kaller en spade for en spade....! Hør hør!

JEG HAR VÆRT PÅ 16 FORSKJELLIGE FJELL OG "KNAUSER" DEN SISTE MÅNEDEN (noen av disse har "hengt sammen", som f.eks Geitanuken og Ulsetvarden) Men, det er vidunderlig godt å skryte av seg selv. Og hvis du syns jeg er selvgod nå, så "driter jeg faktisk 100-0 i det"!

Jeg har snart vært på "alle" fjellene i Åsane, samt Stoltzen, Lyderhorn og Krossfjellet på Meland. Og jeg digger det! Jeg digger at kroppen er med! At kroppen vil! For hodet har villet leeeenge. Hodet var "på" allerede da jeg "møtte veggen" i juni i fjor, fordi da hadde jeg vært flink å bruke abonnementet på Fitness'n i en god stund. Så hodet var i treningsmodus. I tillegg hadde jeg fått hodet i kostholdsmodus også. Og det klarte jeg og opprettholde de første månedene av sykemeldingen, men på et el annet tidspunkt vant "de enkle løsningene"....

Men før jeg havner på "defensiven" her...., så drar jeg inn det andre ordet i overskriften. Abstinenser! Jepp, jeg har abstinenser når jeg IKKE kommer meg ut på fjelltur. Og det er en ny opplevelse for meg. Jeg er faktisk ikke godt nok trent til å klare å gå på fjellet hver dag. Det er klart at knausen bak her jeg bor, med 100 høydemeter å forsere klarer jeg på 25-30 minutter, men jeg vil jo opp opp OPP jeg da.... Nye fjell, nye stier, høyere fjell, tøffere fjell, utfordringer! For å si det på bergensk: "eg e blitt helt galn i håvve".... Eg har abstinenser!

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at 2016 skal bli mitt år. Og det er godt å føle fremgang. Og nå er det om å gjøre og få kontinuitet (et annet lite brukt ord fra en "anti-fremmedord-mann") i de positive opplevelsene. Kostholdet har jeg som mål og få kontroll over (så godt det lar seg gjøre da, for ordet "kontroll" bruker jeg egentlig aldri når kvinner kan høre eller lese det)... Og videre er det å fungere "normalt" etter mine forutsetninger før 31.05.15. Dvs komme ut i arbeidslivet igjen. Og det bør skje rimelig kjapt, for AAP (arbeidsavklaringspenger) frister ikke så veldig å leve av.... Legestanden har rådet meg til å finne meg noe annet enn skiftarbeid og sjåføryrket, så da får vi se om noen kan bruke en ufaglært som ALLTID gjør sitt beste i enhver jobbsituasjon...? 

Men.... siden jeg nå er på en bølge av endorfiner og abstinenser av for lite trim, så satser jeg på at det nå skal ordne seg fremover, for den snille gutten på 0,11 tonn. 

Igjen har jeg lyst til å bruke et par linjer på dere. Fordi det har vært fantastisk å ha dere i ryggen. Dere har vært en uvurderlig støtte når frustrasjon og mørke dager har stått i fokus. OG dere gir meg "medisin" av pågangsmot i kommentarer og "likes" på mine bilder og statuser på Facebook når jeg har gått opp en liten trapp eller to... Jeg vet jeg gir av meg selv til andre, og forventer aldri noe tilbake. Så derfor er det så storveis og ofte rørende å få innput av positivitet fra dere, både av kjente og ikke minst ukjente som heier på meg! PRICELESS! 

Har en plan om å ta tilbake kontrollen over et sunt kosthold, så her er litt ingredienser å starte med.... :-) 

Vann, nøtter og frukt er god energi å fylle på med på fjellet. 

Da skal en sliten kropp innta "loppekassen", og det er ikke umulig at det blir en ny "knaus" på meg i morgen. I alle fall hvis abstinensene får bestemme, og endorfinene følger på.....

Takk for at du leste!

Ha en fin helg, og husk at nå er det duket for "en vakker dag i mai", eller 10, eller 30.... :-) 

 

Daylyen (Vidar Dahle)

The one and lovely!

 


 

Når hodet vil....

Gudd dæi fålks ænd fe's!

"Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til.....!" Det er et uttrykk jeg husker fra barndommen, og min enkle forklaring er at det var fordi jeg var et barn. Nye ting skulle læres på skolen og dermed fikk man ikke alltid til hjemmeleksene. Eller når man skulle "hjelpe" til med å spikre, sage og fikse, så gikk det som regel ikke så fint som de voksne fikk det til... Og da kunne ofte smilende foreldre og besteforeldre nesten synge de nevnte ordene....

Mine besteforeldre er ikke blant oss lenger, men mine foreldre er. Og selv om jeg vokste forbi de før konfirmasjonen, så vil jeg alltid være deres lille gutt. (Jeg pleier å takke min mor og Statens Vegvesen for å bli kalt "lille venn".... S.V: spør du? Ja, for de omtaler alle som fører et kjøretøy for 75 kg :-) ) Og foreldre (kanskje mødre spesielt?) "vet" jo alltid best. Det er vanskelig å innse at den lille gutten plutselig (gjennom 30 år) blir voksen og får et eget liv med egne meninger... Mine foreldre har heldigvis (tror jeg?) innsett det, og når jeg legger frem status på mitt liv for tiden, så hører de på det jeg kommer meg og har for lengst gått vekk fra sine "fasitsvar".....

For når et kobbel av leger og spesialister IKKE finner 7 feil på meg (kanskje 1 eller 2 småfeil?), mens følelsen det siste året har variert fra 0 til 2 rette av 7, da må selv den beste "besservisser" gi seg..., tror jeg da..!? Jeg innrømmer at jeg har brukt endel energi på å "få folk til å forstå at jeg ikke later som at jeg er syk". Jeg har i perioder tenkt i gjennom hva jeg sier (og skriver) for å ikke "gi noen kjøtt på beinet" som jeg kan få slengt i trynet tilbake.... (men under mitt motto fra 04.01.16: Dette skal bli mitt år!, så la jeg vekk alle sånne tanker)

"De' e'kje nåkke galt me håvve mitt"!

Det pleier jeg å si for tiden, og senest til NAV-damen hin dagen. Hodet mitt vil. Mye! Aller mest to ting: skjøtte en jobb og følge opp min sønn. Deretter kan jeg også ramse opp mye annet hodet mitt vil, og endel ting vil være enkle og naturlige for et friskt menneske. Men det som var bakgrunnen for overskriften og tankene rundt dette går på det fysiske. Dvs trim og trening.

For en som spilte fotball i over 20 år og håndball i 7-8, var det aldri aktuelt å skulke en trening. Hvis man ikke var syk da, eller MÅTTE være med på noe annet. Jeg hadde ikke det store talentet, men elsket det. Selvom jeg tviholdt på fotballen til ca 30-årsalderen, så hadde knær og rygg forlengst gitt beskjed om hvor "hylla til skoene" var.... Etter dette tok jobb, familie og hus/hage det meste av tiden, og selvom jeg aldri var uvirksom så forsvant treningsgrunnlaget. Senere har jeg syklet noe, trent på helsestudio og gått på noen fjell, men det er først de siste 1,5 årene at jeg virkelig har skjønt det!

Skjønt at jeg må holde kroppen ved like. Selv ikke da jeg fikk påvist diabetes for over 4 år siden "gikk det inn" (og det har kanskje ikke gått HELT inn fremdeles, ang diabetesen?) Men grunnet en for slapp opptrening (i egne øyne) av skulderskader, begynte jeg å trene ganske hardt høsten 2014. Og etter mange og harde økter på "Fitness'n" gjennom våren 2015 var jeg etter mitt grunnlag, i god form da jeg ble syk 31.05.15. 

Og etter et tøft siste halvår i fjor, bestemte jeg meg for å pushe på litt selv for å bidra til å gi kroppen trim og overskudd. Det har vært utfordrende måneder etter nyttår også, med "upassende bivirkninger" som hals/bihuler/bronkitt mm, men som dere som følger meg på Facebook har sett, så er det fremgang å spore denne måneden (Smil i april). Jeg har forsert endel fjell og hauger i det siste, og det er deilig å kjenne at kroppen responderer med annet enn hodepine, stikking i brystet og slapphet. Selvfølgelig er "følgesykdommene" på plass i gangsperr, stive muskler og ledd og utmattelse pga dårlig kondis.

Og i dag sitter jeg her som et "slakt". Fordi hodet ville alt for mye i helgen. Jeg hadde en super halvannen times fjelltur på lørdag der jeg tok meg rimelig hardt ut...., og deretter hjalp til med litt flytting, og når jeg da ble utfordret til å gå Stoltzen i går så var jo hodet "lynklar"..... -Jepp, DET er en god ide. Jeg var til og med så tøff og inviterte "alle jeg kjenner" til å bli med, og vi var faktisk 7 stykker på start i Fjellveien kl 11:15. Jeg var selvfølgelig tom for krefter lenge før halvveis, og brukte 2-3 ganger lengre tid enn de jeg startet sammen med. Og sikkert 700 passerte meg på vei oppover, formodentlig ganske irritert over han med "bred last" skiltet på ryggen... 

Mange av dere har gitt meg gode tilbakemeldinger. Og ja, jeg er enig i at det er GODT JOBBET! Men som jeg sa til noen jeg traff på fjelltoppen på lørdag angående å ikke stresse på turen, men nyte det....: De fleste av oss menn har et iboende vinnerinnstinkt. Vi skal score flere mål enn motstander, vi skal komme først frem eller vi skal komme oss fortest mulig opp et fjell. Og vet vi at vi har gått Stoltzen på 25 minutter før, så er ikke hodet fornøyd med 36. Selv om vi er syk.

Det er vanskelig for en enkel mann med en enkel hjernecelle og få den enkle cellen til å godta og forstå. Godta og forstå at jeg ikke klarer så mye som jeg vil. Noen påstår at jeg er altfor streng med meg selv, og jeg kan se den.....  Men hvis du prøver å se tingene fra mitt ståsted, så er det vanskelig å ta i mot ros for å ha gjennomført noe som de aller fleste mennesker får til (selvom jeg vet at jeg har blitt bedre på DET også) Jeg pleier å si at jeg skynder meg sakte, og det MENER jeg også. Men jeg må nok kanskje bli bedre på å MENE det inni "håvve" mitt også....? 

Så i dag sitter jeg her i sofaen min, med litt "ondter" og gangsperr, og tenker på hvilket fjell jeg skal gå på....? ;-) Men det blir ikke i dag, i dag blir det en roooolig tur på flatmark...., og litt roooolig husarbeid.

Avslutningsvis vil jeg takke alle kjente og ukjente som er med på å inspirere hodet mitt til å ville. Alle som legger ut bilder og statuser på Facebook om hvor dere har gått/løpt og hva dere har gjort. Dere er viktige bidragsytere for en slapp kropp som gjerne vil, men ikke får det til......, helt ennå.... 

En vakker dag i mai, pleier jeg å si når noe diffust skal skje i fremtiden. En vakker dag i mai, skal Daylyen være 100% igjen. Det blir nok ikke førstkommende mai, men det kommer stadig vekk en ny mai.....

Så derfor: -Ha en deilig aprildag! 

Takk for at du leste!

Låtts åff låvv <3

Daylyen (Vidar Dahle)



 

 

En "slitsom" måned

Heisann og hoppsann, ditt gamle bosspann!

En måned etter forrige innlegg "Mind the gap" (reisebrev fra guttetur til London) prøver jeg meg igjen :-) (du tenker kanskje at skal man ha en blogg, så får man vel komme med noe litt oftere enn en gang i mnd? Jepp, tanken har slått meg også. Men det som skjer det skjer, og akkurat nå skjer det her på "tjokkogfeitogf") :-)

En slitsom måned siden sist ja.... Men jeg er 90% skyldig i det selv. Den har vært slitsom mest fordi jeg har latt den være det... I forrige innlegg skrev jeg om helgeturen i London som tok på en redusert kropp. Helgen etter det var det 25 års jubileum på Vossaturen (årlig hyttetur, ikke akkurat med indremisjonen...) Så kom påsken, med familetreff som inkluderte 3 hyperaktive nevøer/nieser ;-) (veeeeldig koselig, og gaaaanske "krefte-tappende"). Og til slutt en vennefest med over 40 gamle kjente fra hjemstedet. Innimellom dette har jeg også gått noen strafferunder med halsbetennelsen fra tidligere i vinter, og først 2,5 mnd etter at dritten kom, kan jeg si at den er helt vekke. Og i tillegg har jeg utfordret meg selv siste uken med 3-4 fjellturer.

Kort fortalt for "nye lesere" så har jeg vært sykemeldt siste 10 måneder. Uten annen diagnose en "lett depresjon". Jeg har vært sjekket for hele legeleksikonet, uten at de har funnet ut hvorfor jeg "møtte veggen" i fjor, og hvorfor utmattelse, hodepine og andre smerter har satt meg på sidelinjen så lenge...

Det sitter "i håvve" sier mange av dere.... Men DET er det er svært få som forteller meg.... Men til de som har turd å gi meg den påstanden så har jeg hatt nyttige diskusjoner. Og pga forskjellige utgangspunkter, så blir vi vel ikke helt enig. (Men enig om at vi er uenig) :-) Men, uansett så bestemte jeg meg 04.01.16 om at 2016 skulle bli mitt år. JEG skulle gjøre det JEG kunne, for at det skulle være fremgang fra siste halvdel av 2015.

Blant annet ved å gjennomføre "normale" aktiviteter og arrangementer så godt det lot seg gjøre. Jeg visste at 04.03.-04.04. ville bil en heftig måned, men bestemte meg for å "gi jernet" (fra mitt utgangspunkt). Og det har gått seg til! :-) Det har vært utfordrende. Men jeg kom meg gjennom. Og jeg er faktisk STOLT OG KRY (som det synges på "Staddaen")

Og det som gjør meg enda mer positiv er at jeg har gått 4 fjellturer i uken som gikk, inkl den fryktinngytende (for noen) Stoltzekleiven. Og det er deilig å erfare at jeg IKKE havner i hodepinens verden etter slike anstrengelser lenger. Joda, muskler og ledd skriker litt av smerter og kramper, men det er jo normalt for en utrent kropp!
Jeg startet litt for hardt, så det ble "jæsli" tungt på slutten.... Men støttekontakten mente jeg hadde vært flink, så da får jeg slå meg til ro med det... :-) 

Videre tar jeg med noen bilder fra festen jeg holdt for gamle venner. Selvsagt fotball-tema, som seg hør og bør for oss som følger pavens utsagn: av alt som ikke er viktig er fotball det viktigste! :-) Jeg hadde tilfeldigvis et lokale, der det opprinnelige arrangementet gikk i vasken, så istedet for å "tape" penger på det så ble det et spleiselag med gamle kjente fra oppvekst og fotballmiljø. Meget vellykket!

Lokalet er "pyntet" :-) 

Kurvfest er alltid spennende. Fantastisk mye godis her...

En ære å ha med mine vidunderlige foreldre på fest!

Kake med lys og greier (hadde jo nylig fylt tretti-sytten) :-)

Og så denne da! Kanskje den kuleste presangen jeg har fått noengang? "Rekved", en gammel sko, ymse fra lekebutikken og polet, samt en god dose kreativitet fra en gammel venninne! Fantastisk.

 

Vel, hva nå da? Jeg pleier å si at "den som har lever får se", og det gjelder fremdeles.... Fortid er fortid, umulig å gjøre noe med. Mens fremtid kan man påvirke. Jeg kan ikke si hvordan veien videre blir, men jeg kan si at jeg fortsetter "mitt 2016". Jeg fokuserer på min utvikling, og på de nærmeste rundt meg..... Og så får vi se hvilke resultater som foreligger etterhvert? Håpet er å bli frisk(ere)! Og komme i bedre fysisk form. Og psykisk. Og komme tilbake i arbeidslivet (det blir nok dessverre ikke som tankbilsjåfør igjen) Og bli den Vidar "Daylyen" som dere kjente i gamle dager (før juni 2015) ;-)

Jeg har erfart at jeg har komt i gjennom en måned med mange utfordringer, og det gjør fremtiden lysere for en sliten kropp.... Så før jeg stikker ut i solen for å innta årets 14. "fjelltopp", så sier jeg 

Takk for at du leste!

Ha en vidunderlig tirsdag! En deilig april! OG et fantastisk 2016! DET skal i alle fall jeg...... :-)

 

Klem fra Daylyen

Vidar Dahle

Mind the gap!

Heisannhoppsann!

Jeg drister meg på et lite "reisebrev" fra London. 

Og for de fleste nordmenn som reiser en helg (lang eller kort) til London, så handler det som oftest å rekke over mest mulig. Damene skal se mest mulig butikker, severdigheter og Buckingham Palace. Vi menn skal se flest mulig puber, t-banestasjoner og Crystal Palace. Og det er et rotterace. Mang en "tredager" har vært nødvendig etter en "fredagmorgen til mandagkveld-tur"....

Dere som har lest bloggen min tidligere kan kanskje skjønne at jeg var skeptisk på forhånd. Pga de siste 9-måneders energiløshet og utslåtthet. Dette var forøvrig den 7. turen med "Tippelaget 9-rette" siden 1994 (sponset av premiepenger fra Norsk Tipping),og dermed har jeg jo litt erfaring i hvilket "tempo" det er på en slik tur. Det er alltid et tog/bane, en kamp eller en pub vi skal rekke.... :-)


Fredag ettermiddag samlet 9 stk "tjommier" fra det trygge oppvekstmiljøet på Lyngbø på 70/80-tallet, for å sette preg på det utrygge store utland..... Først Flesland. I stedet for 2 øl før flyet, så ble det fort tredoblet da de slet med å få flyet ut av snøfonnen på Gardermoen (ammatører...) Så når vi endelig kom til London var egentlig Daylyen klar for "bed-time".... men da gjensto jo en time med tog, t-bane, trapper og avstander. Så når vi ankom St. Giles (like v Oxford Street) kl 01 om natten, ble det "black out" på far mens "fiffen" tappet kasinoet litt utover natten.

Lørdag var det å sove til kroppen ikke ville mer, komme seg i full fart på puben for english breakfast, og en halvliter (for dem som hadde guts til det.... Det var ca 8 stk.) Avreise kl 10. Nye "løpeturer" til t-baner og tog. Og endelig litt "ro". Det var noen kilometer fra endestoppet til AFC Wimbledons bane, så vi prayet to cab'er. Ustyrtelig morsomt med vår egen lille "4-stjerners middag" og at de i den andre taxien forstyrret den blonde kvinnelige sjåføren sånn at hun kjørte i "ræven" på bilen foran... Vel, til slutt var den stillestående køen i London Sør så stillestående at vi forlot taxien for "sjåffisen" sa at vi ville gå bort raskere. Jepp, Daylyen startet med godt mot, og innså etter 17-18 meter at guttas "rusletempo" var for heftig. Heldigvis tok en av "støttekontaktene" mine for helgen, Jakopen, seg tid til å lede meg de 2 km bort til Kingsmedow Stadium. I et tempo som gutta på rekruttskolen hadde toppet i "lav åling".....

Vår andre favorittklubb, Accrington Stanley, skulle for første gang overværes på bortebane. Og en nitrist 0-0 forestilling ble enda verre av at dommeren blåste av til pause da ballen var på vei i mål til 1-0 for bortelaget. Høydepunktene var da "verdens sterkeste fotballspiller" (iflg Fifa16) Adebayo Akinfenwa (The beast mode) kom innpå, men ble liten da Stanleys keeper ble utvist og reservekeeperen som kom inn nesten tok borti tverrligger med hodet....

3600 tilskuere. 81 bortesupportere (9 norske) :-)

Etterpå bestemte vi oss for å ta taxi hele veien til London Sentrum. Deilig for Daylyen. Ingen trasking noen steder.... Men, når vi oppdaget køene en lørdag kveld, overalt i verdens eldste millionby (ca 1820), så angret til og med jeg over at vi valgte 1,5 time i en "cabbe".... Da funket Cobraen på den indiske restauranten godt når vi endelig kom dit.....

Og etter en runde i Calcuttas katte-og-slange-retts verden, var Daylyen igjen tom. Rett i loppekassen før midnatt. Sliten og fornøyd. Men skulle selvsagt fortsatt litt til....

Søndag morgen kom beskjeden at vi hadde fått billetter til Crystal Palace - Liverpool. Så etter nok en runde med husmannskost på Garfunkels, var det ny "løpetur" til t-bane og tog. Og far klarte å holde greit følge med gassellene i front....  Heldigvis er det myyyye rulletrapper i London... :-)

A pint of lager i England er ALLTID over streken, og noen ganger over glasset også :-)

Endelig innenfor portene på Selhurst Park. Kalde forfriskninger på gutta fra "lukket avdeling".... :-) 

Klar for kamp. Überführer Jakopzen passer på meg..... :-)

Litt flere enn 3600 her. Bra stadion med grei stemning hos hjemmefansen. Spesielt når de startet "Rosenborg-trommen" var det flere enn 20 som sang på likt.... 

Men så, 5 minutter på overtid, gikk "tømmerstokken" vår i bakken og valgte å ta straffen selv..... Iskaldt og dermed 2-1 til bortelaget, og en aldeles hinsides stemning i bortesupportergjengen. Vidunderlig for en med rødt hjerte....



Etter kampen fant vi roen på Englands varmeste pub (pga en eier med svart belte i vedfyring, og eneste "ledige" kvadrat-cm i puben var nær peisen....) Og med god stemning og god  drikke, OG WBA-United 1-0 på tv, fikk jeg "hentet meg litt inn" igjen. Slik at etter en grei tur med tog og bane tilbake OG litt italiensk mat, så klarte jeg endelig å sitte litt i baren på hotellet med de andre. Deilig å ikke være helt knust før midnatt. Men kl 0145 var det nok. Far var klar for "Disneyland".

Mandag morgen. Oppvåkningsseanse og utlogging av hotellrommet med Londons beste utsikt. Og dermed 6 timer ledig tid til "kvinnelige aktiviteter" :-)

Dermed ble det besøk både på Lillywhite og JB Sports. Ikke gale for en med shoppingallergi å rekke over hele 3 butikker.... (mest fordi den første og andre ikke hadde det 12-åringen hadde bestilt) Oxford Street og Regent Street er jo lenger å gå gjennom enn hele Bergen Sentrum... Da var det viktig med væskeballansen underveis :-)


Jeg mannet meg opp til siste utfordring. T-bane og tog til flyplassen, midt i rushtrafikken, med koffert og greier. Men det gikk fint. Pustet rolig, lave skuldre og no stress. Resten gikk brillefint. Hjemme 0100 om natten og 3. grads besvimelse var et faktum....

JEG KLARTE DET!

Jeg kom meg gjennom helgen jeg har gledet meg til OG fryktet i månedsvis. Det er ikke mange uker siden jeg regnet med at jeg ville melde avbud til denne turen. Heldigvis hadde jeg tatt et oppgjør for meg selv og bestemt meg for og klare det. I tillegg har jeg vidunderlige kompiser, som har "passet på" meg hele tiden og ingen har vært "nesevis" ovenfor han som normalt sett kjører "løpet" akkurat som de andre.....

JEG ER STOLT OG KRY!

Denne helgen var med på å bygge oppunder målet mitt om at 2016 skal bli mitt år. Ikke bare er målet å bli frisk, komme i fysisk bedre form og komme meg tilbake i arbeidslivet. Men også delta "normalt" på sosiale aktiviteter slik som en London-helg med gutta.....

MIND THE GAP!

Det viste seg å gå helt fint!

 

Takk for at du leste! 

 

KLEM FRA "SMAILY DAYLY"

Vidar Dahle
 

At the end of a storm, there's a golden sky!

Hei og hopp!

To uker etter det superpositive innlegget "(T)Opptur" skal jeg prøve å skrive litt om en bølgedal..... For etter en fantastisk uke, med to heftige fjellturer (i min målestokk) og flere mindre fysiske utskeielser, var det egentlig en nedtur å innse at kroppen min produserte bakterier i hytt og pine. Bronkitt, bihulebetennelse og halsbetennelse. Samtidig. Og for en som har vært syk i 9 måneder, er det enklest å konkludere med at nå fikk jeg som fortjent etter å ha tatt meg alt for hardt ut.....

Normalt sett blir jeg svært sjelden virussyk, og det går stort sett minst 5-6 år mellom hver gang jeg får bakterieinfeksjoner. Så samtidig som at jeg har vært utslått uten "skikkelig" diagnose siden juni -15, så har jeg ikke vært forkjølet eller annet underveis.

 Å gå Stoltzen var tøft og slitsom, men så deilig å klare og gjennomføre....

Det verste med å være syk uten å vite hvorfor er etterhvert det psykiske. For en enkel mann med èn hjernecelle, er det uvant med så mange tanker og spørsmål i hodet, som verken jeg eller andre kan gi noen fasitsvar på. Og så blir det sånn at man ofte leiter etter svar, selvom det naturligste er å bare godta at "sånn er det"!

For eksempel de siste par ukene, etter en fantastisk opptur der kroppen var med på både Stoltzekleiven og tur på Veten (487 moh) sammen med flere mindre turer både på grusvei og i skog/småfjell, så får man mange tanker i hodet når sykdommen "tar deg". Og til tross for 3 medisinkurer fra doktormannen, så har det satt leeeenge i.... (Jeg hører jo rundt meg at maaaange mennesker har vært mye og lenge syk denne vinteren, og ikke bare forkjølelser og influensa....) Men igjen, utfordringen for meg er å takle hver dag som den kommer, og oppturer er jo enkle å takle. Motgang og sykdom blir for tiden en sterkere utfordring enn tidligere år. Og jeg får meg ikke helt ukritisk bare til å godta en bronkitt/bihule-/halsbetennelse som jeg f.eks. ville gjort for ett eller fem år siden. Nå er det nesten sånn at jeg tenker at "ja, der fikk du fordi du ikke klarte å skynde deg sakte, som du er så flink å snakke om at du gjør"..... Man er sikkert mye strengere med seg selv en man skal, men det er så lett for å skylde på "feil" man gjør....

Nå er heldigvis sykdommen stort sett gitt seg..... Mangler litt energi, og hoster littegrann fremdeles, men er i alle fall friskere.

Så da var det deilig å bli "dratt" ut av godstolen og opp på knausen bak der jeg bor..... Jeg har også hatt en roooolig tur i barnetrekket i Eikedalen med guttungen, og heldigvis at han er i begynnerstadiet fordi da slapp jeg noen svære utskeielser (som jeg sikkert hadde fått "feigt igjen"?) Det er også godt å komme seg ut i frisk luft, og jeg får stort sett noen kilometer på flat mark hver dag. I dag har jeg utforsket gjensnødde skogsveier på Hjortland... 


Og når været er bra, så får man noen vidunderlige naturopplevelser. Både nær by'n og langt uti ødemarken! Inspirasjon og motivasjon!

Tilbake til overskriften i dag, som (selvsagt) er hentet fra "You'll never walk alone":

At the end of a storm, there's a golden sky!

Heldigvis så bor det noe positivt inni meg, som jeg som regel pleier å fokusere på. Og teksten i den gamle "musikal-hymnen" fra 1949, som har blitt en fotballsang, og som er bygget inn i klubblogoen til mitt kjære Liverpool FC, så går det i at det alltid kommer oppturer etter nedturer, og at man aldri er alene i verden....

Og akkurat DET er deilig å kjenne på. For hver gang jeg skriver noe på bloggen, så kommer det fine, ærlige og herlige tilbakemeldinger. Direkte i innlegget, på Facebook, på melding eller "live" på telefon eller under 4 øyne. Det er så deilig å vite at det finnes mennesker rundt meg som heier på meg og som kjenner seg igjen i noen av de tankene jeg prøver å skrive litt om her..... Og de "tøffeste" av dere stiller faktisk kritiske spørsmål, noe jeg også verdsetter svært høyt.Og prøver å besvare så godt det lar seg gjøre.... Heller det enn å bestemme deg for at jeg er en pingle eller unnasluntrer.

Takk til familie, nye og gamle venner, kollegaer og andre mennesker som bryr dere, gir kommentarer, heier på meg, utfordrer meg, ringer meg, besøker meg og bruker tid med meg! Dere betyr ufattelig mye! 

I tillegg til YNWA (You'll never walk alone) som vi sier i Liverpool-miljøet, så har jeg sansen for Leeds United's "slagord": Marching on together!

Det er akkurat det vi gjør! Sammen er vi "minadytt"! JEG ønsker DEG en vidunderlig onsdag, en brillefin uke og en vidunderlig marsmåned! OG et superdupertipptopp 2016!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle 
 

(T)Opptur!

1/2-ais'n godtfolk.

Her kommer en hilsen fra en sofa nær deg! 

Etter å ha vært ganske utslått siden juni 2015, er det med glede jeg kan melde at uttrykket "å ligge som et slakt på sofaen" for meg nå har fått en ny betydning. En god betydning! I dag ligger jeg her igjen, som jeg har gjort et par hundre ganger forrige sommer og høst, og i vinter.... MEN etter noen skikkelige milepæler i form at fysiske kraftanstrengelser for en kar med et energinivå som en middels hvalross, så er det helt greit å innta sofaen etter 2 store og 2 mindre fjellturer på 6 dager. :-) 

Jeg prøvde meg for en måneds tid siden å gå opp på knausen bak her jeg bor, Nonhøyen (som noen kaller Liafjellet, men som jeg har kalt Mount Monis, oppkalt etter min turguide). 236 m.o.h. Ca 100 høydemeter opp fra her jeg bor. Det resulterte i en uke med hodepine og helt utslåtthet..... Var mye på sofaen/go'stolen den uken....

 <- Mount Monis, 08.01.16. Ble ikke helt som jeg ønsket....

Etter å ha begynt på en gruppe hos en Psykomotorisk Fysio, så ble jeg anbefalt å begynne rolig. I flatt terreng. Og prøve meg forsiktig fram på hva jeg tålte. Så da hengte jeg meg på diverse venner som hadde bikkjer å lufte, og gikk rundt Liavatnet i Åsane, på Hjortland og rundt Langavatnet. Og andre ganger alene eller med Venneklubben Bergen. (en Facebookgruppe jeg sterkt anbefaler, dersom du ønsker å treffe andre mennesker. Her er masse arrangementer som turgåing, cafe/pub-besøk, kino, strikketreff, kunst/kultur, isbading, biljard/bowling, og masse mer)

Men så: forrige onsdag, etter "gruppetrimmen" skulle jeg gå en tur... Og jeg har jo hatt våte drømmer om Stoltzekleiven i laaaaang tid. Jeg parkerte ved Sandviken Sykehus (sånn i tilfelle...) og ruslet bortover Fjellveien. Jeg tenkte at den er nå i det minste et grei og forholdsvis lang tur hvis kroppen streiket. Ved start på Stoltzen, så jeg at flere kom nedover, og selvom det visst er en uskreven regel om at man KUN skal gå oppover trappene, så tenkte jeg at HVIS dette går "åt skogen" så KAN jeg snu oppi der.... Så jeg begynte forsiktig...  Jeg har lært meg fra tidligere at kunsten er å starte halvparten så rask som det roligste man klarer å gå, og jeg fulgte den taktikken 100% Jeg talte skritt. 100. 200. 3-4-500. Og det gikk greit. Mange gikk forbi meg, og noen sa noe også, men 80-tallsmusikken på øret overdøvde dem.... Og når jeg var begynt på nytt, etter å ha miste tellingen mellom 5 og 600 skritt, tenkte jeg at nå må jeg vel snart være halvveis? Fordi det er jo "kun" 932 (eller noe?) trinn.... Og da jeg lettet blikket så jeg "Jesus". Ja, ikke han som visst gikk barbeint på vannet for ganske mange uker siden..., nei sykebåren som står der halvveis oppe. (Forøvrig et meningsløst kallenavn)  Jeg kjente at jeg var sliten, men også at det var uaktuelt å snu. Så jeg slapp forbi noen damer i 60 årene og "et-halvt-kilo-kjøttdeig-med-pels" og tuslet videre. "summer of 69" gikk på øret, og jeg glemte å telle igjen. Begynte på nytt igjen. Flere ganger. Og neste gang jeg løftet hodet, skallet jeg inn i gjerdet på tretrappene. Yes, snart oppe. Rolige steg, rolig pust, telle til 10, begynne på nytt, stoppe litt for en ny "syklubb" som gikk forbi, og noen jenter med et nytt hårete emne for Wok'en. Tretrappene sluttet. Wow....! Jeg så målet. Frost på "terrassen" gjorde at de siste 20 meterne gikk uti gresset.... 

 YES! En fantastisk tid for en som har slitt med å klare å stå opp i perioder. Under 33 minutter er hinsides. Persen fra 2013 er vel på 27-28 minutter. Og med et "skjema" på en time, så var dette über alles! :-D

 Turen ned var tøff for beina, men solnedgangen og mørket som kom gjorde stemningen magisk. Jeg ser på Facebook at det er MANGE som har fått den samme nydelige opplevelsen som meg. :-D     

  Mount Monis, både torsdag og fredag. Rolig tur i greit tempo fra Flaktveit og opp til søylen. Og i et vidunderlig vær begge dager. Forøvrig kjempegodt å ta med "avkommet" på tur også.... Og tenk å GLEMME at jeg hadde overraskelse i sekken, kakao og kjeks... :-P Godt at det ikke gikk ut på dato på tre kvarter, så vi fikk nå belønningen etterpå....

Helgen forsvant med mindre aktiviteter som bowling, morsdagskake og fotball på pub. MEN SÅ..... Ny uke, nye muligheter! Og nytt solskinn. Skulle jeg utfordre Stoltzen igjen? Nei.... det får vente. Åsanes høyeste fjell Veten lå jo der og ropte på meg... 487 m.o.h. Jeg kjente at det ble litt mye, selvom Åsane ligger 90-100 meter i forsprang fra havet.... Løsningen ble Sæterstøl. Ca 200 meter høyt, og den turen skulle være overkommelig. Jeg dro med meg en støttekontakt og en til med sterk nese (så vi var sikker på å finne veien tilbake....) Og det ble bra. Pga en bånnfrossen myr, ble det en "strafferunde etter et kant-treff" i starten.... Men damen som tok oss igjen, som var "pensjo-nesten" dro oss opp i gjennom. Og til tross for lavtflygende legehelikopter, litt is og snø, nesten 300 høydemeter opp, og tilløp til dårlig tid pga nye "støttekontakt-oppdrag"...., så KLARTE VI DET!


 "Seiersbrølet" på toppen høres fremdeles i fjellene inni Modalen... :-D  Undertegnede, støttekontakten og han med nesen....

Hvis du henger med fremdeles, så skjønner du kanskje hvorfor jeg ligger på sofaen nå.... Og drømmer om en fjernkontroll til kaffitrakteren... :-D Men samtidig så er det så deilig. Etter 8-9 måneders motgang, er det så DEILIG å føle fremgangen. Det er så godt å kunne krysse av et par skikkelige knauser på listen min. Ikke bare "gått rundt Liavatnet 2 ganger" (4 høydemeter i forskjell på 3 km), "gått tur på Hjortland" (kanskje 50 høydem?). Nei, STOLTZEKLEIVEN (check - over 300 m RETT OPP). VETEN 487moh (check). Det er vidundelig.

Jeg kjenner at det enda er et stykke igjen til at jeg kan kalle meg frisk, for tross alt så mangler jo en diagnose. Jeg har forøvrig fått noen gode svar fra Mr. Psyko-fysio ang høye skuldre, anspenthet, feil stå/fotstilling og for "høye mål". Det er jo klart at hvis jeg ymter frempå på onsdag om alt dette over her, så får jeg jo kanskje en diagnose som faktisk krever at jeg parkerer v Sandviken Sykehus.... :-P 

Men, som sagt tidligere, jeg skynder meg sakte. Jeg håper jeg snart kan være arbeidsfør og igjen kan delta i samfunnet slik jeg har pleid tidligere? Og med sånne kraftanstrengelser for "Keiko", så er det en bra test på å se om kroppen tåler litt action... :-) 

 

Takk for at du leste! Husk følgende:

DU er den viktigste personen i DITT liv.

DU er den eneste som kan gjennomføre egne endringer i livet ditt.

DU har helt sikkert, som meg, noe å gå på i forhold til å planlegge dagene dine, og sette deg både små og "hårete" mål.

DU har helt sikkert, som meg, godt av å få deg en overdose frisk luft.

DU har helt sikkert, som meg, godt av å ha noen å dele utfordringene dine med? Snakke om utfordringer, sette mål og gjennomføre.

 

JEG håper at DU fikser DINE mål! For JEG heier på DEG!

Ha en superdupertipptopptommelopp uke, måned og år. Vi "ruuuuuler"! :-D

 

Daylyen (Vidar Dahle)

The one and lovely! <3 

2016 er MITT ÅR. Ditt også?

Gudd dæi fålks! :-)

Det har gått en liten måned siden jeg skrev innlegget "en utblåsning". Og da var det på sin plass med en utblåsning. Det var følelsesmessig kaos inni meg. Det var fysisk kaos, med MYE hodepine og høye skuldre. Og etter et samlivsbrudd i oktober til desember, så tok jeg meg selv ut vesentlig mer enn hva sunt var fysisk sett, for å komme gjennom det. Så jeg var rimelig tom, og ute av balanse. 

Den 04.01.16. laget jeg et album på min Facebookside, som heter "Mitt 2016". Som jeg ønsket å samle bilder (og tekst) som er viktig for meg. Allerede da bestemte jeg meg for at 2016 skulle bli mitt år. Og selv om jeg "gikk på en smell" igjen da forrige blogginnlegg ble skrevet, pga mye følelser og anspenthet rundt ME-sjekken som ble gjort da, så har jeg en stor opptur hittil i år :-)

Hva skal skje i mitt år?

Vel, et fasitsvar er som oftest vanskelig å gi på forhånd. Og i år er det umulig for meg. Men hovedfokuset er vel å ta tilbake kontrollen i livet mitt. (ordet Kontroll er egentlig et ord jeg aldri bruker når kvinner hører/ser) ;-) Om ikke kontroll, så i alle fall få "skuta på rett kjøl".

Det jeg har jobbet med meg selv med siste måneden, er å prøve å godta situasjonen. Godta at energinivået er lavt. Godta at det lett kommer hodepine. Godta at det dukker opp andre smerter i kroppen, som ikke er der når jeg er frisk. Godta at tårer ligger klar i øyekroken. Godta at min eks ikke ønsket å fortsette forholdet vårt. Godta at "ting tar tid" innen helsevesenet. Godta at noen dager er bedre enn andre. Godta at jeg bare klarer å rusle rundt Liavatnet istedet for å gå på Veten eller Stoltzekleiven. Godta at kroppen ikke tåler å ta seg ut på Fitness'n. Godta at jeg ikke er arbeidsfør. Godta at det faktisk finnes mennesker som ikke nødvendigvis bare vil meg vel. Og godta at JEG må godta alt dette..... Blant annet! Jeg kunne sikkert ramset opp mye mer også.

Hvilke grep tar jeg?

I frustrasjonen over å ikke ha en diagnose, så har fastlegen beroliget med at jeg skal få diagnose før sykemeldingstiden går ut i juni. Slik at jeg ikke havner utenfor NAV-systemet, slik NAV "truer" med hvis ikke diagnose foreligger. Det vil nok være innenfor det "psykiske" kapittelet i "diagnose-håndboken" til DOLFIN (Diagnoser Og Lidelser For Interne Nevroser) :-D Nå er jo målet å bli arbeidsfør innen juni er her, men det er ikke mulig å ha kontroll over akkurat nå. Så...., jeg har heldigvis kommet meg inn på en gruppe sammen med andre mannfolk hos en Psykomotorisk Fysioterapeut. (hvis du lurer på hva det er, sjekk google) ;-) Han har fortalt meg at jeg er altfor anspent, har 2-3 cm for høye skuldre, har feil "ståstilling" (ikke tenk koffert nå) og feil balanse i kroppen. Jeg har lært at ved 50/50 tyngde på hæl/forfot gir en riktig ståstilling, og at balansen i resten av kroppen påvirkes av balansen nederst i kroppen.

Jeg har også fokus på å ha lave skuldre, og det er sprøtt å se hvor fort de "spretter" opp igjen når jeg har de lave for så å "glemme meg".... Og etter tips fra Mr. PsykoFysio fokuserer jeg på rolig aktivitet. Det vil si å gå på tur i lett terreng. Jeg vil nok kanskje aldri skaffe meg hund selv, men har hengt meg på andre folk som har hund som da MÅ ut på tur. Og har klart å få dem til å "akseptere" mitt nivå. :-) Og jeg kjenner heldigvis en fremgang etter turer, behandlinger og gruppetreff siste måneden. Som jeg skrev på Face for en stund siden: -A small step for mankind, a giant leap for Daylyen! Jeg ønsker all fremgang velkommen :-D

 

Støtte

Jeg opplever heldigvis en god støtte fra de som står meg nær. Mine foreldre har forstått situasjonen, og er til god hjelp både praktisk og i dialog. Mine barndomsvenner har vært fantastisk. De stilte opp når jeg trengte fysisk hjelp i flytteprosessen, og de viser en oppriktig interesse for hvordan det går med meg. Jeg har andre venner og familiemedlemmer som gir meg tilbakemeldinger via Facebook, sms og fine ord når vi treffes. Siden jeg har valgt å være åpen om min situasjon så er det faktisk godt å oppleve tilbakemeldinger man ikke forventer. Blant annet lange meldinger på Facebook fra folk jeg egentlig aldri har kjent så godt, og ikke snakket med eller sett på 20-30 år. Som gir meg forståelse og ros, og samtidig deler sine utfordringer.

Og så er det en ting jeg har lært meg. Og det er at det ofte er lettere å åpne seg helt for folk som IKKE kjenner deg. Som ikke har annet enn dine ord/følelser å forholde seg til. Selvfølgelig handler det om de tre viktige ordene respekt, ærlighet og åpenhet. Og finner man et menneske man stoler 100% på og der begge gir og tar på samme måte, så har det i alle fall gitt meg utrolig mye. Den siste tiden har jeg møtt to slike. Jeg har mange jeg prater med, men disse to har vært med på min opptur så langt i 2016. Dere vet hvem dere er, og jeg setter STOR pris på dere. Og gleder meg til fortsettelsen! :-D

Andre grep.

Når man har levd et liv som overvektig, så har man noen utfordringer å ta tak i. Jeg har jo nevnt mine turer, som er på aktivitetsmessige plan. Men kostholdet er jo som oftes det aller viktigste. Og sjokoholikeren Daylyen fikk det jo ikke lettere når Diabetes 2 ble påvist for noen år siden.... I år har jeg fokusert på kosthold. Mye grønnsaker. Egen frokostblanding. Hjemmelagde knekkebrød. Rene proteinkilder. Sunt fett. Mindre Toro og lignende. Utfordringen er å ha rett mengde, og nok antall måltider hver 3-3,5 time pr dag. For mat generelt er jo j....g godt, og selv sunn mat kan man "trøkke i seg" for mye av.... Men tallene på badevekten beveger seg rett vei, ned et par kg siden nyttår er jeg fornøyd med :-)

  

Ingredienser til frokostblanding, som jeg tar sammen med bær, cottage cheese og youhurt. Hjemmelagde knekkiser :-)

Hva med deg da? Ditt 2016?

Jeg ser jo på Facebook at mange har tatt grep. Mange har fokus på egen helse og situasjon. Og jeg tenker at det er jo det det handler om. Jeg har lenge sagt at den viktigste personen i DITT liv er DEG! Glem unger, foreldre, venner, kollegaer eller andre. For hvis ikke DU har det bra så blir de andre påvirket av det....

JEG håper at du fokuserer på deg selv i 2016. Jeg håper du tenker både kortsiktig og langsiktig. Finn ut hva som er viktig for deg. Lag en plan. Jeg har igjen for å skrive ned hva jeg skal gjøre. Både plussaktiviteter og minusaktiviteter. Og det du opplever er at minusaktiviteter ofte blir snudd til pluss når de er gjennomført.... (f.eks. ta husvasken, kontakte en "skummel" person/situasjon osv) I tillegg er det bare DU som kjenner hvordan DU har det, og bare du som egentlig kan gjøre noe med det! :-)

Jeg heier på deg! Alltid! Ha en fantastisk dag! Han en fabelaktig februar! Og ha et brillefint 2016! <3

Låtts åff låvv <3

 

Daylyen 

Vidar Dahle

    







 

En utblåsning

God mandag til deg!

En utblåsning, ja......

Hva tenker du når du hører ordet?

Sinne? Aggresjon? Tårer? Frustrasjon? Negativitet? Bannord? Fri flyt av innesperret og oppbygget irritasjon og vrede?

Jepp! I dag er alle disse svarene betegnende for meg. Jeg har lyst å skrike. Banne. Komme med allverdens usakligheter. Kalle hele verden for de mest idiotiske ting, som selvfølgelig ikke stemmer..... Jeg har lyst å tømme meg for all negativ energi. Skulle gjerne vært i stand til å løpe. Langt. Svette ut all faenskap som ligger inni kroppen.... Stå på en fjelltopp og brøle av full hals, lunger, mage og tarmtotter...

Og nå hører jeg stemmer av velbalanserte folk jeg kjenner, som står og hvisker.... -Ro deg ned! -Slapp av! -Er det nødvendig å ta sånn av? -Kutt ut det der.....!

Beklager, men i dag kan dere ryke og reise! I dag har jeg behov for en løvebrøl som "Løvenes Konge" hadde vært stolt av å høre.... 

Sånn er det!

Ja, jeg vet at jeg har kort lunte, er en hissigpropp og kan lett finne opp nye bannord. Og takler du ikke sånt, så skal du være glad for at du ikke er sammen med meg i dag.....

Men hvorfor alt dette i dag da? lurer du helt sikkert på?

Jo, du skjønner at dagens nyhet er egentlig god: Jeg har IKKE cfs/me, eller bare ME (kronisk utmattelsessyndrom). Doktor Nicola (som var mer skjeggete enn navnet tilsa på forhånd) på Haukeland kunne smilende konstatere at jeg bestod alle tester i forhold til å få diagnosen ME. Og selvfølgelig er jeg oppriktig glad for det.

MEN.....

"Ka i svartsvidde feilar de' meg då? ALT dåkkar har sjekket meg for visar jo at eg e "frisk som en fisk" som fastlegen sa!"

Det er så utrolig frustrerende å bli karakterisert som frisk, og så gå rundt sånn som jeg gjør for tiden. Og har gjort siden 31.05.15 kl 08:37 Jeg har lyst å brøle fra fjelltoppen min: FRISK? DÅKKAR VET F... IKKJE KA FRISK E FOR NÅKKE! FOR DE' E F... IKKJE SÅNN SOM DETTE I JAFFAL.....

Det eneste konkrete "de" har funnet på meg, er en mild depresjon sist sommer, som de "friskmeldte" meg fra etter en stund.... Vel, jeg kan love deg at NÅ er det så mye frustrasjon og aggresjon inni bildet, at nå føles det mer ut som depresjon oppi "håvve" mitt enn det gjorde i sommer....

 

Pause......

Pust med magen.....

Roli no "Rogar"...

 

Jepp... Jeg er faktisk roligere nå. Har nettopp fått "blåst ut" på telefonen. Og til deg som var villig til å ta i mot: TUSEN TAKK! Det hjalp veldig.....

Og kanskje hjalp det å få skrive det også? Det pleier som regel å være godt å skrive..... Men du? Jeg forlanger ikke at du skal være enig med meg. Og jeg trenger ikke noen støtte. Men bare godta at jeg trengte dette.....!

Takk for at du leste!

Og så håper jeg at du har en vidunderlig fin dag!

Det skal jeg ha i morgen, for da har noen-og-femti-kilo-som-ligner-på-meg bursdag! Og fra dette øyeblikk er fokus rettet mot det!

Stor klem fra 

Vidar "Daylyen" Dahle

 

Hvor åpen skal man være?

1/2-ais'n folkens! Og godt nyttår!

Ja, jeg gjentar spørsmålet: Hvor åpen skal man være?

Om hva? spør du kanskje?

Om alt egentlig, tenker jeg.

Denne bloggen skulle i utgangspunktet handle om utfordringer med å være overvektig, ha diabetes og tanker rundt min hverdag med disse tingene. Men har istedet blitt en litt "utblåsingsarena" etter å ha møtt veggen sist sommer, uten at legene fremdeles med sikkerhet kan si hva som feiler meg. I tillegg har noen innlegg handlet litt om hvordan vi ser på ulike ting i hverdagen.... Og akkurat DET tenker jeg litt på nå, hvordan ser du på åpenhet/ærlighet? Du må gjerne kommentere MIN åpenhet, men jeg tenker litt mer sånn generelt. Og ikke minst, din EGEN åpenhet (og ærlighet)?

Jeg tenker at hver og en må velge sin "vei". Og det som er riktig for meg er ikke nødvendigvis det for deg. For meg er det viktig å kunne stå for det jeg sier og skriver. Og at du ikke trenger å "lese mellom linjene" for å finne ut hva jeg EGENTLIG mener. Selvfølgelig går det an å oppfatte en tekst eller en samtale feil, det gjør jeg selv også fra tid til annen.... Og jeg har lært meg at kommunikasjon er en kunst, å forstå og bli forstått er ikke bare enkelt. Men HVIS vi har en intensjon om å være åpen, og ærlig, så tror jeg at sjansen for å lykkes med kommunikasjonen er større?

Jeg har nettopp opplevd et samlivsbrudd, og da jeg informerte mine nærmeste så var det flere som sa: Ikke skriv dette på Facebook! Folk trenger ikke å få vite dette som et "VG-oppslag"! Du MÅ ikke dele ALT! 

Vel, det er greit at jeg kanskje deler endel mer enn mange andre. Men er ikke dette MITT VALG? Jeg vil ikke skrive noe om bruddet, men HVIS jeg hadde behov for å dele min opplevelse..., burde ikke folk godta det? -Det blir så mye "prat", mente kanskje noen? Nå hadde jeg ikke noe behov for å dele det på Facebook umiddelbart, men det var viktig for meg å gi beskjed til familien og nære venner. Min eks valgte samme fremgangsmåte, helt til hun la ut mld om spørsmål om noen visste om en ledig leilighet..... Og med 100-150 felles venner, der kanskje bare 20 av disse visste det, så kom det MANGE henvendelser. Og noen var til og med ubehagelige. Midt i en periode man jobbet med seg selv med følelser og tanker, så kom spørsmålet: -Har du vært utro nå? Akkurat det spørsmålet skulle jeg vært foruten. Og hadde jeg valgt å gi en "statusoppdatering" tidlig, så hadde jeg kanskje ikke fått dette spørsmålet...?

Dette var egentlig bare et eksempel på at selv må velge sin "åpenhets-grad". Jeg tror de fleste av oss må ha et filter også, men det MÅ være opp til hver og en og velge HVA og HVORDAN vi vil legge frem ting. Og så få respekt for det. Vi vil aldri være enig i alt her i verden, men noen ganger må vi kanskje "svelge noen kameler" og godta at andre står for noe som er helt på jordet for oss selv?

Når det gjelder min sykdom, som jeg ikke har diagnose på ennå, så er fortvilende å føle at en del mennesker faktisk ikke tror på at jeg er syk. At noen tror at jeg bare later som. Jeg kan virke ganske frisk når du treffer meg på butikken, stappfull av Paracet og annet. Eller når kroppen har fått litt alkohol. For ja, jeg har vært ute noen ganger det siste halvåret. Men som oftest takker jeg nei når du inviterer meg ut.... Men hva om jeg hadde en diagnose da? Borrelia for eksempel (som var aktuell en stund). Eller kreft? Eller ME (som jeg skal til sjekk for på mandag)? Hadde du trodd meg da? Hadde du da stolt på at jeg bruker en uke på å "bygge meg opp" til å orke å gå på Brann Stadion for 2-3 timer? Eller er du som sjefen min på 90-tallet, som mente at hvis jeg kom meg på fotballkamp så fikk jeg komme meg på jobb også?

Jeg vet jeg er litt stygg nå. Fordi jeg har fått utrolig mye støtte og fantastiske tilbakemeldinger. Både av familie og venner jeg har hatt i mange/alle år. Men også av nye venner, som jeg ikke har kjent så lenge (eller egentlig ikke kjenner noe særlig engang). Dette er også noe flere har fortalt meg opp igjennom, at når man opplever sykdom/dødsfall/annet alvorlig, så merker du hvem som er der for deg. Du merker hvem som (kanskje ufrivillig) snur ryggen til deg, og hvem som overraskende stiller opp for deg. Nå er jeg en ganske åpen fyr, og har ikke problemer med å prate om noe som helst. Men jeg forstår at ikke alle er sånn. Og ovenfor noen som har opplevd noe trist eller alvorlig, så er det sjelden HVA du sier/gjør som betyr noe - men AT du faktisk sier eller gjør NOE. Jeg kjenner folk som har mistet nære venner fordi disse ikke visste hvordan de skulle håndtere vanskelige hendelser i livet til sine venner, og dermed ble taushet resultatet. Og ikke minst et "eks-vennskap".

SÅ....... Med alle disse tanker ramset opp over her, har jeg bestemt meg for at jeg gidder ikke ha noe filter på meg selv lenger. Jeg gidder ikke ha i bakhodet at noen KAN feiltolke en oppdatering på Facebook. Et bilde fra naturen eller treningssenteret. En status på at jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i. Prøver å finne lyspunkter i en ellers trist hverdag. At jeg faktisk er på puben og ser fotball og drikker øl. Men kanskje også at jeg har en "hellvettes" dag, selv etter et brett Paracet.... (Eller, jeg har et filter. Men det er på mitt nivå...)

Og hvis du lurer på om jeg ikke frykter for konsekvensene? NEI! Fordi JEG ER MEG! 

JEG har respekt for DEG! Og det bør du ha for meg også! Og før du konstaterer at jeg er et "rævhåll" så still gjerne et oppfølgingsspørsmål eller to... eller ti? :-)

Mitt nyttårsforsett (eller nyttårsfarsott, som Hanne Sørvaag skrev på sin blogg, forøvrig den ENESTE blogg jeg leser fast), ja, mitt nyttårsforsett er at 2016 skal være MITT ÅR! Fokus er på MEG! Kanskje flere skulle tenke sånn også? Om seg selv altså.... :-)

Takk for det gamle, og igjen: Et riktig godt nyttår til deg!

Klem fra Daylyen (the one and lovely)

Vidar Dahle


 

Å be om hjelp

Hei på deg!

Det er kanskje noe av det vanskeligste vi gjør? Å be om hjelp! Eller?

Vi er stort sett veldig flink til å tilby oss å hjelpe hverandre, tror jeg? Men det er kanskje på et "diffust" nivå? -Bare gi beskjed hvis du trenger hjelp! -Jeg stiller om du ber meg komme å hjelpe! -Ikke slit deg ut! -Be om hjelp!

Jeg tror at de fleste av oss VIL fikse alt selv!? Man ønsker ikke å "plage" noen andre.... Kanskje du ikke er enig med meg? Fordi vi er selvfølgelig forskjellige. Noen familier, vennegjenger eller kollegaer er faktisk veldig flinke å stille opp for hverandre. Men i 2015 er det lite igjen av den "dugnadsånden" som det har vært i generasjonene før oss. Kanskje spesielt i byene? Jeg innbiller meg at de som bor "på landet" er flinkere enn oss byfolk?

Vel, saken min i dag er den at jeg faktisk MÅ be om hjelp!

Etter å ha vært utslått og uten energi i et halvt år, så ser jeg at jeg faktisk ikke klarer å gjennomføre en flytteprosess uten at noen kan hjelpe meg. Jeg hadde nok uansett spurt noen få venner om hjelp til selve flyttelasset, men denne gangen er jeg avhengig av mer hjelp enn det. Og ja, jeg opplever jo det jeg nevner over her, at mange tilbyr "diffus-hjelp". Men det sitter langt inne og faktisk kontakte folk igjen for å be om den hjelpen..... Det hele vil skje i de kommende ukene, men jeg har ikke noen konkrete tidspunkter ennå. "Den som har lever får se!"

Og det som er godt å vite, er at det er mange mennesker som VIL hjelpe og støtte meg. Både til praktiske ting, men også til dialog og oppmuntrende kommentarer i en tøff tid! Det setter jeg uendelig stor pris på! 

Når det gjelder sykdommen min, så kan jeg ikke komme med noe nytt. Desverre. Jeg venter ennå på å få komme til utredning for ME. Selvfølgelig har jo noen i helsevesenet klart å sørge for noen misforståelser og forglemmelser, så jeg rykket tilbake til start i køsystemet.... 

Så livet består fremdeles i venting. Forhåpentligvis på noe bra!?

Jeg ønsker deg en fantastisk søndag i finværet (i alle fall her i verdens vakreste by) :-)

 

Klem fra Daylyen

Vidar Dahle

For godt til å være sant

Gudd dæi mai frænds!

Når man føler at noe er for godt til å være sant, så er det ofte det......

Jeg var innom "medisinmannen" i dag. Og sånn hver 3. måned så måles jeg for "langtidsblodsukker"-verdi. HbA1c som det heter på fagspråket. Det skal indikere hvilket nivå man har hatt i snitt de siste 6-8 ukene. Verdiene kan ikke sammenlignes direkte med "vanlige" blodsukkermålinger. Men hvis man har 6 i HbA1c tilsvarer det 6 i normalt blodsukker. Mens 12 i HbA1c = 20 i blodsukker. Og akkurat denne verdien var den jeg hadde når de oppdaget Diabetes på meg for snart 4 år siden.

De siste par årene har jeg ligget på mellom 6,5 og 7,5 i HbA1c. Var nede på 6,5 i mai, etter en seriøs kostholdsendring OG mye fysisk aktivitet. Men grunnet sommerens "møte-veggen-seanse" så forventet jeg at den skulle være kommet over 7 igjen. (Mine egne daglige målinger på fastende blodsukker har variert mellom 6,5 og 8,5, og pga gjennomsnittet av disse regnet med å se 7-tallet på HbA1c)

Legen smilte over hele fjeset i dag. "Dette var oppløftende Dahle, 5,9 på HbA1c. Godt jobbet!"

5,9????? (Noen mennesker hadde nok jublet hemningsløst der og da, noen hadde ventet til de kom ut i bilen og andre hadde sluttet på medisin på dagen....) Så derfor: Tilbake til overskriften!

"DETTE ER FOR  GODT TIL Å VÆRE SANT!"

Hva? Legen lurte på om jeg ikke var fornøyd? 

Jo! Hvis dette er reelt så. Men jeg VET at dette ikke KAN stemme! Dermed ble ny test tatt, som sa 6,5. Fremdeles veldig lavt ut i fra mine tall. Men en forskjell på 0,6 i løpet av 10 dager er faktisk umulig. Nå var det to forskjellige laboratorier som analyserte disse, men forskjellen skulle IKKE være så stor uansett iflg "stikkedamen" på legekontoret....

Vel vel, når noe er for godt til å være sant, så stemmer det faktisk som regel.....!

 

Til dere som har fulgt med meg disse månedene, så kan jeg informere om at jeg mest sannsynlig ikke har Borrelia. Andre test viste også en såkalt grenseverdi, men laboratoriet har uttalt at jeg kan "friskmeldes" fra det også..... Så da er det nok en ting å føre på listen over hva som IKKE feiler meg. Neste nå er å vente på time hos nevrolog, og forhåpentligvis få noen svar der. CFS-ME for eksempel. (Kronisk utmattelses syndrom. - Myalgisk Encefalopati)

Så......

Fint å være frisk! Men ikke så fint og ikke føle seg frisk......, eller ikke engang i nærheten av frisk.

Så......

VM i venting fortsetter, og jeg er med fremdeles. Sterk i troen på at det plutselig ordner seg... ;-) 

 

JEG VIL UANSETT ØNSKE ALLE MINE VENNER (OG DE SOM JEG IKKE KJENNER) EN VIDUNDERLIG HELG! Og HVIS de ringer fra Norsk Tipping på Hamar i morgen kveld, så sjekk at du faktisk HAR tippet Lotto......! 

 

Yours faithfully (deres feite og fulle)

DAYLYEN

Vidar Dahle

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Desember 2016
hits