Motgang

Hæppi månndæi ån ju!

Jeg har akkurat sett på GodmorgenNorge der Petter Uteligger hadde med seg en mor og sønn, eks-alkoholiker og eks-narkoman. Og "som vanlig" så begynner cellen min å svømme fortere oppi sagbruket.... Det er jo ofte tilfeldigheter som gjør at folk blir avhengig av noe. For meg selv er avhengigheten "høykarbo". Sjokoholiker og snopoman er ord jeg har brukt om meg selv.

Men nå var det ikke direkte det som surret oppi nøtten nå. Egentlig mer det som har med motgang å gjøre. Hvor mye motgang tåler vi. Og ikke minst, hvor mye motgang klarer vi å håndtere alene. Min generasjon ble opplært til at alle "utfordringer" skulle holdes innenfor husets fire vegger. Og i tillegg hadde man meninger om andre.

Om jeg er god eller dårlig på å takle motgang vet jeg ikke. Jeg tror nok andre gjør ting både bedre og verre enn jeg gjør? Det er vanskelig å sammenligne fordi mennesker ER forskjellige. Også innenfor samme familie, samme vennekrets, samme arbeidssted eller samme trosretning. 

Noen mennesker har mye innestengt motgang, som plutselig trenger ut. Flere jeg har snakket med, sier de har slitt med å få respekt for sine følelser fra dem som stod dem nærmest. Og mest fordi disse hadde en helt annen oppfatning av hva historien inneholdt.

Jeg har lært meg til å ikke stille spørsmål ved folks følelser. Jeg kan gjerne spørre om omstendigheter og tanker rundt temaet, men hvis noen sier de føler noe konkret så kan ikke jeg si; NEI, det er feil....!

Tilbake til motgang.

Hva er motgang for deg? Og hvordan takler du motgang? Hvordan takler du motgang som dine nære får? Det kan være hvilken som helst motgang. Helsemessig. Økonomisk. Jobbmessig. Mobbing. Avhengighet. Hva som helst....

Jeg tror definitivt at jeg er flinkere på å takle andres utfordringer enn mine egne. Men jeg har blitt bedre på å takle egne utfordringer. For en som har vært vant til å selv velge hvordan jeg skulle leve livet i hverdagen og helger/friperioder, har det virkelig vært utfordrende å tilpasse meg et liv der helsen styrer det meste.

Jeg har jo skrevet tusenvis av ord om mine tanker rundt å plutselig havne på utsiden av A4-livet jeg var vant til å leve. Det betydde ikke at jeg ikke hadde utfordringer før dette også. For de var det mange av, men jeg hadde en brukbar helse i bunn til å takle livet. Mye av den lille energien som var der da jeg ble syk, ble brukt til å "renvaske" meg selv. At jeg faktisk reelt var syk. Arbeidsplassen min var i endring, og jeg hadde hatt noen litt krasse uttalelser på et møte i den perioden jeg ble syk. Jeg visste også at noen av mine kollegaer var mer "dømmende" enn forståelsesfulle. Så ubevisst ble noen blogginnlegg bl.a. brukt til å "renvaske" meg.

Noe jeg innrømmer at jeg har vært bra på, og som fortsatt står sterkt hos meg, er at jeg fra dag en var åpen og ærlig om hvordan ting var. Jeg står for alt jeg har sagt og skrevet, og min "skrantende" rygg er 100% rak i dette tilfellet. I tillegg til ordene åpen og ærlig, står for meg ordet respekt på linje med disse ØVERST av viktige ord.

Selvrespekt er et annet ord. Og noen har nok ment at dette ordet var noe jeg IKKE var så veldig flink på. Og jeg skal ikke si at det var feil, fordi hver og en har lov til å mene det DE mener. Men, jeg tror jeg har blitt bedre på det også?

Som nå for eksempel. Jeg hadde noen meget gode uker, med "full kontroll" på skole og skolearbeid, overskudd til å følge opp min sønn og min kjære, og med mye fysisk aktivitet. Plutselig var det stopp, og jeg har siden torsdag gjort minimalt. "Polarforskningen" (min nye klokke som måler aktivitet mm.) sier at jeg siden torsdag har hatt 77% aktivitet...., av en vanlig dag. Og dette på 4,5 dager...

Lørdag for 9 dager siden var en fin dag for fjelltur.

Og hvordan har jeg taklet dette? Vel, denne gangen har jeg taklet det bra, syns jeg selv. Mange ganger tidligere har jeg lett etter grunner for at jeg plutselig "går i kjelleren igjen". Denne gangen har jeg ikke det. Jeg kan vel ikke si at jeg syns det er så festlig å sitte inne i hulen min, totalt tom for energi. Men jeg har ikke leitet etter noen grunner. Jeg vet at det vil gå over, og kanskje går det fortere over når jeg ikke stresser meg selv opp med å fokusere på det? Jeg vet at noen av dere gjennom de siste årene har hatt meninger om hva som er bra/dårlig for meg, og hva jeg bør fokusere/ikke fokusere på. Og noen ganger er jeg enig, mens andre ganger er det ikke logisk for meg. Jeg har blitt kalt negativ, i beste mening, og igjen: den som mener det må få lov til det.

I går var jeg noe bedre enn dagene før, og satt stor pris på å være med å feire en fersk 18-åring. Håpet var jo at jeg i dag skulle være enda bedre, og så klar for skole i morgen (fri mandager). Men om jeg kommer meg dit eller ikke, det gjenstår å se?

Igjen så surrer tankene mine litt ut "på viddene". Så for å hente meg inn igjen før jeg når 1000 ord, så utfordrer jeg deg til å si noe om hvordan du selv takler motgang. Både motgang direkte for deg selv, men også de rundt deg. Om du svarer her på bloggen, på FB eller direkte til meg velger du selv. Men fint om du deler dine tanker, fordi jeg både tror og VET at vi kan lære ett og annet av hverandre.

Takk for at du leste mine 984 ord!

Ha en superduper vintertidsuke!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle

 

Alene

God "freddan" godtfolk!

Å være alene.

Noen liker det. Noen ønsker det. Noen velger det. Og noen liker det ikke, ønsker det ikke og velger det definitivt ikke. Jeg er i begge leirer. Og i dag er jeg helt klart i den første kategorien.....

Det er greit å være alene når:

Hodepinen herjer

Kroppen ikke orker en dritt

Man ikke har behov for å ha noen rundt seg

Tårene renner når Return spiller "Bye bye Johnny" på GodmorgenNorge

Tårene renner når Ty Pennington og gjengen bygger nytt hus til en 8-barns-alenemamma med kreft og nedbrent hus (ja, verden går ikke under for MEG, og jeg VET at millioner på milliarder av mennesker har det MYE verre enn meg....)

Tårene renner når jeg tenker på at jeg helst skulle vært på skolen i går og i dag. Det har gått så fint de siste ukene, jeg har fikset skolen "lett-som-en-plett", vært aktiv og får unna ALLE lekser....., inntil i går morges....

Tårene renner når jeg tenker på hvor deilig det var på tur med "gjengen" på onsdagskvelden, og på tur alene på mandag (fridagen min på skolen)

Tårene renner når jeg tenker på hvor godt det var å orke å "svi en ferdigpizza" for tippelaget i går kveld, og ha en herlig stund med dem...

Tårene renner enda mer...., uten grunn.... Ikke fordi jeg syns så jævlig synd på meg selv, men fordi det er så fantastisk mye jeg setter pris på.

Tårene renner når jeg tenker på at tenåringen min spiller året siste kamp i morgen, og jeg håper for alt i verden å kunne være tilstede....

Tårene renner fordi jeg gjerne skulle brukt mer tid på min kjære (og hennes nydelig ungdommer), selv om hun av alle forstår mine følelser bedre enn de fleste andre..... 
(noe galt med tårekanalene kanskje?) :-P 

I dag er det bare greit å være alene. Jeg har ikke noe å tilby eller bidra med. Sannsynligvis og forhåpentligvis går det snart over. Jeg vet jo at det gjør det, men ikke om det skjer i morgen eller i januar. Du er kanskje forundret over at forskjellene kan være så gedigne? Fra å gå en hard 3-timers fjelltur på mandag, til å ligge strak ut på torsdag og knapt nok orke å sette på kaffi. Jeg har måtte lære meg at det er sånn det er å ha "Tensjonshodepine" (eller stresshodepine om du vil). Hvis du søker på Google - så vil du finne info om at du i perioder kan gjennomføre harde fysiske utskeielser i mellom de dårlige dagene/ukene/månedene) 
Fjelltur og natur er "naturmedisin"

I samtaler pleier jeg å fleipe med at jeg kun har en hjernecelle, at tenking ikke ligger for meg, at det er en kvinneting å tenke på alt mulig, og så videre..... Jeg innrømmer at jeg har innsett at det er mye tanker som svirrer oppi mitt "nedlagte sagbruk". Og det kan være om hva som helst. Det første året som sykemeldt var nok verst, fordi det var et helvete både å innse og godta at man ikke kunne gjennomføre "normale" daglige oppgaver/aktiviteter, men også kunne komme forbi den følelsen av at "alle andre" mente at jeg så frisk ut og (i mitt hode) mente at jeg burde klare å gå på jobb når jeg klarte å være "normal" når vi møttes på butikken, klare å gå på fjellet og klare å gå på puben en gang i blant. Jeg brukte også mange ord her på bloggen for å prøve å gi min opplevelse at det som skjedde, men følte kanskje at de som virkelig burde lest bloggen ikke gjorde det.... Det er selvsagt frivillig å lese bloggen min, og jeg kan heller ikke bestemme hva DU skal mene om meg...  Vidunderlig å få oppleve denne utsikten, etter to besøk her i tåke.

Jeg kjenner også at jeg faktisk er positiv nå. Det føltes godt å skrive litt. Som det ofte gjør. Som oftest faktisk. Men det er som med mye annet, at det ofte "glir greit" når man først kommer i gang... Jeg vet jeg er en positiv person. Jeg vet jeg er en sosial person. Jeg vet jeg er en hjelpsom person. Men jeg har også lært meg at jeg må takle nedturene. Og jeg har lært meg at jeg må takle alenetid. Og jeg takler det. Og godtar det.

Det er en helg i emning som egentlig skulle/skal inneholdt pizzakveld med mine herlige medstudenter (ble avlyst pga lav påmelding - så IKKE pga min sykdom), mye tid med min kjæreste, siste seriekamp for min sønns fotballag, bursdagsfeiring for min kjæres ferske 18-åring (med "dugnadshjelp" der - jeg SKAL klare det jeg har lovet: fikse en kake), interessante fotballkamper der "pøbben" var målet og kanskje tid til en tur eller treningsøkt. Nå er det meste litt "i det blå", men med litt "innebygd stayerevne" så vet jeg at et par av punktene kommer jeg til å klare uansett.

Siden pizzakvelden allerede var avlyst, så vurderte jeg å invitere en kompis som har ønsket å besøke meg, til kaffi og prat. Det blir ikke det i kveld, men garantert en annen gang. Heldigvis er det noen som tar initiativ til å møtes, og det er superdupert.

Nå vil jeg avslutte med å takke for at du leste, og ønske DEG en vidunderlig helg. Om du velger å være alene eller sammen med noen. Inntil videre blir jeg alene, men blir nok sosial innimellom. En ekstra paracet, og så er far så god som ny... :-) 

PS. Godt under 1000 ord for en gangs skyld

Bamseklemmer

fra Daylyen (Vidar Dahle)

Min beste venn i dag er kaffien. Beskjed fra "Polarforskningen" ;-) 

 

 

Hva er ekte venner? (+ jubileum uten feiring)

God mandag godtfolk!

Jeg mente å huske at jeg åpnet bloggen min midt i oktober 2014. Men en dobbeltsjekk i dag sier at jeg begynte 03.10.14. Så da gikk den muligheten for en fest "hus forbi". 3 år og 14 dager er jo ikke akkurat feiringsgrunn... :-P Før jeg fortsetter med hovedtemaet denne gangen, så tenker jeg å ta en liten summering av 3 år som blogger. Det føles ennå litt spesielt ut å kalle seg det, for når ordet nevnes så tenker de fleste på freshe, nypolerte jenter/unge damer med store lepper, og ikke en dvask og ubarbert middelaldrende mann med litt for stor airbag. Men sånn er det, og her er jeg! Igjen og igjen! Det blir stort sett 1-3 ganger i måneden, men da gjerne både 1000 og 1300 ord....

Bloggen min har utviklet seg til noe helt annet enn det jeg så for meg. Jeg brukte venner og kjente som motivasjon i starten. Disse fortalte om en styrke man fikk av å skrive og dele tøffe ting de opplevde, og da Mr Tjokkogfeitogf følte seg i et vakuum ang det å prøve å forminske denne airbagen litt (eller litt mye), så var dette min måte å dele på. Samtidig håpet jeg på at andre i samme situasjon ville åpne seg også. Jeg hadde jo lært meg at det ofte sitter oppi hodet. Og om man faktisk er psykisk klar for endringer.

Jeg blogget noen ganger ut 2014, men "glemte" det litt vekk over nyttår -15. MEN, da jeg plutselig ble syk i mai/juni, så ble det mest naturlig å skrive om tankene og følelsene rundt dette. Noe som har vedvart i 28,5 måneder. Og hvem vet hvor lenge dette vil fortsette? De som har fulgt meg gjennom disse årene vet at jeg skriver rett fra hjertet og legger ting frem akkurat slik de ER. I mine øyne. Og hjerte. Og hode, skuldre, rygg, brystkasse og deler av beina. (som har vært delaktig i diverse "vondter" disser årene) 

Og det er som mine venner som fortalte meg om bloggingen sa: -Du får lettet litt på trykket. Dette er ekstremt korrekt. Og spesielt når det har vært noen "slag i trynet" og jeg har fått satt ord på tankene, så har jeg alltid en bedre følelse (noen ganger god også) når jeg har publisert disse ordene. Det er selvfølgelig kjekt å få noen tilbakemeldinger, men alt i alt gjør jeg dette KUN for meg selv. Det betyr "nadas" for meg om det er 3 eller 300 som trykker LIKER. Eller 1 eller 50 som kommenterer. Men helt klart betyr det litt når noen forteller meg at mine ord har hjulpet dem i deres utfordringer. 

Jeg vil bare nevne en siste ting ang dine tanker og meninger om mine tanker og meninger. Ikke vær redd for å ha andre meninger enn meg. Hvis 19 kommenterer med noe motiverende, så er kanskje den ene som skriver noe kritisk den jeg lærer noe mer av. For alle mennesker er forskjellige, og heldigvis for det. Konstruktiv "kritikk" gir meg et innblikk i andres "utblikk".... ;-) Og med dette blir overgangen til neste tema naturlig:

HVA ER EKTE VENNER?

Jeg har ikke svaret. Og det finnes ikke et fasitsvar på det, som dekker hvert og et menneskes mening på hva er en ekte venn.

Skulle man tatt en "brainstorming" og laget et "tankekart" på det så kunne det for meg sett veldig annerledes ut enn for deg. Når jeg nå har skrevet denne setningen så bestemte jeg meg for at jeg faktisk skal gjøre akkurat det. Kanskje det kommer et innlegg om dette senere? Umiddelbart kjenner jeg at ordet EKTE er viktigst her.

Vi har alle venner, og har hatt venner, og vil få venner. De kan dukke opp fra "hvor-som-helst". De jeg ser på som mine beste venner er de jeg vokste opp med. De jeg har kjent i 30-40 år. Livets løp har jo ført oss lenger fra hverandre, og mange treffer jeg jo sjelden. Men vi er likevel "på G" med en gang når vi møtes. For meg er det viktig å ha sånne venner. Nå er jeg så heldig å være del av et tippelag, samt ha fast plass på Brann Stadion. Det vil si at jeg potensielt treffer 4 kompiser hver torsdag og 2 andre annenhver uke. 5 av disse 6 bor fremdeles i en radius på 1 km fra der vi vokste opp. Dette har gjort at jeg som har flyttet vekk, potensielt sjelden bare treffer på noen av dem på gaten, butikken eller i skogen/på fjellet. Jeg har vel heller aldri spurt dem hvor mye kontakt disse har seg i mellom, utenom tippelaget og Brannkampene. De fleste av disse 6 har ikke, eller er lite aktiv på Facebook, som jeg bruker en del. Dermed får de ikke med seg mine oppdateringer der.

Og det er jo ikke sånn at jeg deler på mail og sms slik som jeg gjør på Facebook. Hvem gjør det? Og hvem er aktiv på å holde kontakten verbalt og fysisk i 2017. Vi rundt 40-50 år har begynt sånn som våre foreldre alltid snakket: "Alt var så mye bedre før i tiden". Vel, jeg er ikke helt der at jeg synes alt var mye bedre. MEN, det som var annerledes på 70 og 80-tallet var at da fantes kun fasttelefon, tv med en kanal (i svart og hvit og fine farger - jfr. Flåklypa), papiraviser og ellers det man fikk i postkassen. Og for de som gikk på kino var det reklamer.... Stort sett for Kvikk-Lunsj, Solo og Sterilan. Det var ingen mobiler, laptoper, playstation (vi hadde Donkey Kong), internet, youtube, google eller Facebook. Skulle man skrive en melding, måtte man ha konvolutt og frimerke. Eller faksmaskin på jobben, der mottaker også hadde det. Og man kunne aldri "sende direkte" fra Koengen eller Sandvikspilen. Det var stillbilder, som man helst bare skulle ta EN gang, for det kostet jo "skjorten" for fremkalling, ny filmrull og ny pære til blitsen....

Den gang tok folk kontakt i det de kom på besøk. Ding-dong! Det sa alle dørklokker i 1980. Ingen sjekket om det passet å stikke innom. Og de man kjente som bodde litt lenger vekke en 16-bussen nådde ringte man til, og pratet i "alt og ingenting" fra 10 minutter til en fellesferie. Hvorfor nevner jeg alt dette?

Jo, fordi vi hadde kontakt med folk. Vi hørte stemmene og vi så dem. Vi kunne ta hverandre i hånden eller gi en klem.

Hvor mange venner har du som du pleier å ringe til eller bli ringt opp av? Hvor mange venner har du som du besøker eller tar i mot besøk fra? Hvor mange venner som bor i nærheten eller gode naboer tilbringer du tid med? Noen vil kanskje mene at dette er en "manne-greie"? Jeg tror definitivt at det stemmer, men jeg tror også at det har blitt en kvinnegreie og. 

En av mine nye kompiser kan plutselig finne på å sende en melding (på Messenger selvsagt, for vi har jo ikke byttet telefonnumre): -Hei, står til? Hva gjør du på? Hvis jeg ser vekk fra kjærester, kanskje mødre og viktige kontakter i jobb/skolesammenheng, så skjer jo ikke dette lenger..... Utenom nå da. Vi har gjort oss selv vant til å bare være venner på Face, Insta, Snap og Twitter, og dermed trykke liker på det vi får med oss. For skal vi få med oss ALT, så "e jo dagjen gje" før du er halvveis gjennom App'ene på Smart-telefonen. Det er jo derfor det heter smart-telefon, fordi den er så smart at vi trenger ikke å gjøre noe selv lenger.

Alle mennesker er forskjellige. Man har forskjellig jobb, forskjellig familiesituasjon/sivilstatus, forskjellig økonomi, forskjellig helse, forskjellige behov, forskjellige favorittlag osv. Slik jeg levde før, med jobb, hus, stasjonsvogn, "kone" og barn (manglet kun Golden Retriveren), så var hele livet en "kamp" om å rekke over alt. Ubevisst så ble man med på karusellen "alt skal være så jævli perfekt hele tiden". I tillegg til at to voksne jobbet 100% og gjorde MYE mer for ungene enn våre foreldre gjorde for oss, så skulle jo hus og hage alltid være strøkent. I TILFELLE NOEN KOM PÅ BESØK. Vel, allerde for 15-20 år siden var vi vel mer eller mindre slutte å stikke innom for en kopp kaffi?

Når man havner utenfor dette livet. Et eller flere forhold har tatt slutt, huset og kanskje stasjonsvognen gikk med i bruddene, sykdom (både synlig og usynlig) dukket opp, man havnet på Nav, økonomien forsvant... Hvis man har kommet dit, så har man tid til å tenke... Jeg pleier å "skryte av" at min ene hjernecelle har ikke kapasitet til å tenke så mye.... Slik det var. Men nå så gjør den det... Litt overtid på cellen i blant, som kommer det gjerne noen ord her på bloggen for eksempel. Og i dag har jeg igjen gått laaaaangt forbi det antall ord jeg planlagte. Men sånn er det. Jeg hadde litt på hjertet.

Enhver novelle eller 12-binds historie skal visst ha en konklusjon på slutten. Eller vet ikke egentlig, for jeg leser jo ikke... Men min konklusjon er at jeg savner gode venner. Jeg har jo mine faste "kompis-greier". Og jeg treffer mange fantastiske folk ute på tur, men de er liksom turvenner. Jeg savner at jeg eller du kan trykke på knappen som sier alt annet enn "ding-dong" i 2017. La Master Mocca få ordne en blanding med kaffi, med eller uten tilsetninger. Og ta oss en times tid. For en tid tilbake fikk jeg en "løs invitasjon" av en kompis, som er mannen til en barndomsvenninne. Da var det DEILIG å bare si: -passer det på torsdag? Jeg vet ikke om han forventet det svaret, men vi møttes den torsdagen, og hadde to utrolig koselige timer der vi snakket om "alt og ingenting".

Hvor mange ringer jeg til? Nesten ingen. Sist jeg ringte kjæresten min var en periode uker og en måned siden kanskje. Har begynt å ringe mer, fordi jeg knoter sånn med meldinger... :-P Jeg ringer alt for sjelden mine foreldre, jeg ringer enda sjeldnere min bror på Østlandet, jeg ringer aldri noen av mine fantastiske søskenbarn eller tanter, jeg ringer aldri noen venner..... Jeg ringer omtrent ikke en sjel. Og jeg savner det. 

Noen ganger foretrekker jeg skriftlige beskjeder, fordi da kan man gå tilbake å sjekke. Spesielt litt viktige tema. Men selv om jeg setter utrolig stor pris på han som sender meg meldinger og spør om det går bra, så er det ikke nok. HAN skal få slippe å ta hele dette ansvaret. Men både jeg selv og de rundt meg har en jobb å gjøre. HVIS andre tenker sånn som meg da?

Hvordan tenker du? Hva er viktig for deg?

Nå har jeg faktisk en avtale i ettermiddag, så jeg er ikke hjemme. Men jeg legger ved hvordan det ser ut hos meg i skrivende stund, og tilføyer at kaffien alltid er under 5 minutter unna. Men jeg er OGSÅ så ærlig at jeg ber deg komme igjen en annen dag, HVIS formen min ikke er noe særlig. Hvis ikke: kom gjerne på besøk! Eller gjør som Gabrielle synger: -Ring meg! ;-) Og...., JEG har ikke behov for å desinfisere leiligheten før du kommer, med mindre du har allergier. Da ringer du så tar jeg en runde med høytrykkspyleren ;-) 

 En mandags ettermiddag i "Man-caven"

Tusen takk for at du leste! Innlegget i dag ble "all-time-highscore" med 1966 ord. Men jeg føler de var viktige. For meg i alle fall ;-) 

Jeg lovde å si noe om tankekartet i neste innlegg. Vel, om du klarer å tyde noe, så får du mitt under her. Kanskje ditt vil se veldig annerledes ut?

Jeg ønsker deg ALT det beste!

Mega bamseklem fra 

Daylyen (Vidar Dahle)

40555378

"Rykk direkte i fengsel"

Hei!

Når man spiller Monopol og er i ferd med å gå konk, men får inn noen lapper på den siste gaten du eier, og så kommer beskjeden: Rykk direkte i fengsel, selv om du passerer start får du ikke x antall lapper (vet ikke hva summen er i 2017? Var vel 2000 i 1985?) Og fra Parkveien og to langstrekk står hus og hoteller og venter på å gi deg nådestøtet.....

Slik har noen mennesker det av og til. Som regel blir motgang snudd til medgang. Noen ganger ganske kjapt, andre ganger tar det måneder, år og tiår.

Jeg vet ikke hva fremtiden min bringer? I dag fikk jeg en sånn "rett-i-fengsel"-opplevelse. Jeg hadde via direktemelding på nettet til legen min fått en ny time i dag for å diskutere veien videre. Jeg innrømmer at han har spilt de fleste kortene sine, inkludert "jokere" som han har fått i retur fra diverse spesialister. Som sagt, legetime i dag. Jeg satt på det innerste venterommet da "stikke-damen" kom bak: -Dahle, du har gått feil!

Hæ? Hva da? Jeg visste jo ikke at jeg skulle stikkes. Under måling av Hab1c ("langtidsblodsukker") kunne damen fortelle at min fastlege var i permisjon. Okei, tenkte jeg, han har vel en måned eller to med bleieskift foran seg da? Det viste seg å være feil. Han har et års etterutdanning, kunne den nye "fastlegen" min fortelle, som hadde et eller annet navn som minnet om et kennel-navn på en fjern hunderase.

Han kunne fortelle om 6,4 i Hba1c, og lurte på hva jeg tenkte om det....? Litt høyere enn jeg trodde, svarte jeg. Okei, var det noe annet du tenkte på? var neste spørsmål......

Det var DA jeg rykket rett i fengsel....

Før jeg fikk sagt noe mer, så var han i gang med å skryte av langtidsblodsukkeret mitt, og sa at jeg hadde gjort en god jobb..... Men, prøvde jeg..... -Ja, du har jo vært oppe i over 8 der, sa han. -Ja, 12 også sa jeg..... Da ble han stille. Jeg fortsatte: -ja, jeg hadde tolv (=20 i vanlig blodsukker) da jeg fikk påvist dette. Men det er jo ikke det jeg er her for....

Han så opp med store svarte forskrekkede øyne. -Åh? Har du sjekket historikken min? spurte jeg. -Bare sånn "fluktig"....., sa han.....

Det var DA jeg følte at når jeg kommer "ut av fengsel" er det enten slutt på leken, eller å begynne helt på nytt. Vel, jeg MÅTTE jo begynne helt på nytt. Fortelle om 27,5 måned som sykemeldt, hva jeg var sjekket for, hvilke tiltak som var gjort og hva jeg hadde bidratt med selv. Jeg både så og hørte på han at han ikke hadde noe nytt "kort i ermet", og når jeg hadde brukt litt tid på å forklare meg fikk jeg en utskrift på 3-4 sider: Les litt på dette så snakkes vi på neste konsultasjon, om 2 måneder.

Det var DA jeg følte at det nok ikke var mulig å komme "ut av fengselet". 

De som kjenner meg vet at ting har gått i bølgedaler gjennom disse 27,5 månedene. Mye usikkerhet i starten med lite aktivitet, mer aktivitet etterhvert (når kroppen orket), forskjellige medisiner med forskjellig virkning, perioder med gode dager og perioder med dårlige dager. De siste 5 dager har vært under pari, med sofaen som min beste venn. 

Denne tensjonshodepinen (spenningshodepine/stresshodepine) som NAV trengte omkamp, ekstraomganger OG straffesparkkonkurranse for å godta som grunn for å få AAP, viser seg å være en sånn diagnose som det ikke finnes målbarlighet til. Det er som "lumbago'en" jeg fikk påvist som 17-åring, da ryggen låste seg første gang. Det hørtes alvorlig ut når legene sa det. Og andre kunne bekrefte at "det har min far, tante, bestefar, nabo, læreren eller frisøren sin hund" også. Lumbago er latin og betyr "vondt i ryggen". Akutt lumbago er vondt i ryggen der og da. Kronisk lumbago er vondt i ryggen hele tiden.

Dere må gjerne kalle meg flåsete, og jeg vet at noen gjør det også. At jeg svartmaler alt og ikke ser alt det som er positivt. Og jeg kan ikke nekte dere i å mene det, fra deres ståsted. Men når du for ALT I VERDEN bare ønsker å finne en vei ut av denne dritten, og du blir værende i "fengsel" lenger og lenger, så er det ikke "bare-bare" å være positiv. Dere som kjenner meg VET at jeg kan være positiv. Veldig positiv også. Dere vet at jeg kan stå på. Dere vet at jeg alltid ønsker å gjøre mitt beste. Dere som har hatt med meg å gjøre i arbeidslivet vet også at jeg alltid jobbet for best mulig resultat for både meg selv og de rundt meg. Til tross for et "berg-og-dalbane" skoleår i 16/17 kom jeg ut av det med 1'ere og 2'ere på vitnemålet, og det krevdes innsats.....

I morgen skal jeg etter planen på skolen igjen, etter halvannen uke med "fri" pga sykkel-VM. Pr nå vet jeg ikke om det blir mulig? Og det er ikke fordi jeg ikke vil gå, eller vil presse meg til å gå. Jeg vet jo at det vil komme bedre dager, og det kan likegodt komme i morgen som om 1 uke eller 10.

Min nye lege har i alle fall ikke skapt noe tillit, ved å gi meg 3 sider om tenningshodepine og et skjema kalt "hodepine-kalender". -Vi snakkes i slutten av november, jeg har flere pasienter før lunch. (Jeg ventet selv i en halvtime for å komme inn)

 

Mine tanker idag, kl 15 på en "solbrillefin" mandag sent i september, er at jeg sitter her i "fengselet" mitt og prøver å "ta meg sammen". Fordi jeg VET jo at negativitet avler negativitet, og at mange ikke takler å høre min sannhet når de spør hvordan det går. Jeg har sluttet å si "bra" når det ikke går så bra. Jeg svartmaler ikke ting slik som i dette innlegget når jeg treffer folk ute, men jeg ser ingen grunn til å lyge på meg en "finere virkelighet". Og jeg VET jo også at bedre dager vil komme..... Siden jeg ikke tror på noen guder, så kan jo ikke de vite at jeg prøver å være positiv. Men jeg VET det selv.

-Hva vil du gjøre da, Dahle? spurte doktormannen på slutten i dag.

Vel, jeg VIL helst gjøre nytte for meg. Jeg VIL helst være en best mulig far, sønn, bror, onkel, kjæreste, stefar, kamerat, kollega og menneske. Ut i fra hvordan jeg VET jeg kan være det. Jeg VIL helst snart få en forklaring på hvorfor dette ikke vil gi slipp. Jeg VIL helst slippe å være avhengig av legestanden og NAV. Jeg VIL helst gjøre mitt beste! Og jeg gjør mitt beste hver dag, men jeg er et stykke unna det jeg vet "mitt beste" KAN være....

Før dere helt sletter meg fra FB, telefonlister og annet så vil jeg gjerne takke DERE! Jeg vil takke dere nærmeste som må takle meg i med- og motgang. Jeg vil takke dere som sender meg oppmuntrende ord på meldinger og "fæis'n". Jeg vil takke dere som blir med meg på tur. Jeg vil takke dere som gir meg en klem og/eller noen fine ord på butikken eller gaten. Jeg vil takke dere som takler meg som jeg er.

For jeg ER megselv. Jeg er Daylyen. Ikke tilgjort. Ekte vare!

Tusen takk for at du leste! Vi sees plutselig!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle

Det er som med tåken! Du vet at den før eller siden kommer tilbake, og du vet ikke hvor lenge den blir....? Og i blant kan den være fin å se på også.

 

Fa'n så kjipt....

God lørdag folkens! 

Ut i fra overskriften skjønner dere at dette innlegget ikke blir så veldig positivt. 

Selvom jeg har vært på fjelltur denne uken, så vil ikke kroppen mer nå. Jeg sitter her og følger sykkel-VM på TV, og ville gjerne vært med å lage liv langs løypen istedet for... De som kjenner meg vet at jeg normalt sett "er med på alt som er gale". Jeg har rotet litt i gamle kartonger og sekker, og landslagsdrakten fra 1994 ligger klar (ikke sjekket om den faktisk passer?), noen teite parykker er funnet frem og flagg/skjerf med alt fra Brann til Accrington Stanley på er tilgjengelig.... MEN, tensjonshodepinen har slått til for fullt denne uken....

Fytti hællvætte så inn i hæsteæggståkkenne irriterende!

No følar eg for å blåse ut! Eg e pisselei!

Eg har sagt i flere innlegg siste åre' at eg har lert meg å leve me dette..., men de' betyr ikkje at eg go'tar de'! Når sol'n sjinnar i VÆRD'NS VAKRESTE BERGEN BY, å værd'ns kuleste folkeslag stillar uti gat'ne me all kreativitet, galskap og fantastisk lurveleven for ALT og ALLE som passerar, så e de' rett å slett

FA'N SÅ KJIPT

å sitte her heme. Joda, det ser flott ut på TV. Å mange velgar de', frivillig eller ikke. Mæ EG skulle jærnæ vært me på FÆST'N!

 tatt på mandag da jeg var i bra slag....

Det ble med dette i dag! Jeg hadde bare behov for å blåse ut. Sett pris på det du har, og gjør det beste ut av de forutsetninger du har! Jeg sliter litt med det i dag, fordi jeg absolutt skulle ønske meg et helt annet nivå enn det realiteten er. Sånn er det, får ikke gjort noe med det når kroppen streiker.

Takk for at du leste! Og er du i posisjon til å delta i folkefesten: GJE GASS! EG hæiar på DEG!

Bamseklem me tårar i øgene!

Daylyen

Hvem er frivillig utenfor arbeidslivet?

Gudd tjusdæi læidis ænd gjæntlmæn!

En måned siden sist innlegg, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt å følge opp målene jeg satt meg tidlig i august. Men lar det ligge litt, da en frustrasjon bygget seg opp her etter å ha lest et innlegg om nye politiske vedtak for økonomisk støtte (pleiepenger) for dem som dessverre har alvorlig og kronisk syke barn. For dem som blir verst rammet av dette, kan det etterhvert bety "kroken på døren" for å kunne ha sjanse for å eie verken bolig eller bil. Og i tillegg til å ha alvorlig syke barn, få jevnt dårligere råd, miste det man har jobbet for å bygge opp, OG miste mye av det sosiale liv da ungene tar all tid, så kommer den psykiske delen oppi det hele. Samtidig som man mobiliserer for å følge opp ungene 100% så kommer andre tanker og følelser snikende. 

Frustrasjon og negative tankemønstre.

Dette kan jeg noe om. Og det er faktisk sammenlignbart med både dem som har alvorlig syke barn, eller på en eller annen måte ikke er i stand til å skjøtte en jobb eller leve etter "normalen". Jeg har gjennom livet blitt kjent med endel mennesker som har havnet i egne/barns ufrivillige helsesituasjon, og jeg har ennå tilgode å snakke med et menneske som er fornøyd med situasjonen og ikke ønsker å være i stand til å jobbe og tjene penger.

Det skal lønne seg å jobbe.

Firkantet sett er det et forståelig utsagn av politikere. MEN, når bortimot 100% av alle som mister muligheten til å jobbe pga egen eller barns helse, IKKE frivillig slutter å jobbe så blir utsagnet riv ruskende gale... Alle har selvsagt ikke stemt på partier som har dette som motto, men det har nok av oss til at disse får styre landet. Hver stemme teller jo, også fra dem som "sklir gjennom livet på et rekesmørbrød" sine. Kanskje er det brutalt å si noe sånt? Brutalt ærlig!

Fordi (som jeg har nevnt tidligere): Dere som aldri har opplevd alvorlig sykdom som setter dere ut av stand til å leve slik dere har vært vant til, har ikke sjanse i havet å sette dere inn i en sånn situasjon. Joda, dere kan synes synd på oss som dessverre ikke fungerer 100%, men min påstand står fremdeles: Dere har ikke peiling på hva som rører seg inni hodet og kroppen vår!

Det skal lønne seg å jobbe, gjentar jeg. Og sånn tenkte jeg selv i mange år. Inkludert i min siste jobb, der jeg (som alltid) gjorde mitt beste og klarte å løse oppgaver på en raskere måte enn forventet. Uten å komme bedre ut av det likevel. Et skift varte i 10 timer, og med års erfaring og god innstilling klarte jeg noen ganger å gjennomføre planlagt arbeid på 8-9 timer. Mens da jeg var ny i jobben brukte jeg kanskje 11? Jeg fikk på slutten kun registrert 8,5 time på jobb, mens den som var ny fikk registrert 11. Da lønnet det seg ikke å "jobbe" for meg.

Som de fleste har fått med seg, så ble jeg syk over natten 31.05.15. Klarte å komme meg på jobb i vel en uke etter det, men så ingen mulighet til å fortsette. Motvillig ble jeg sykemeldt for 14 dager. 14 til. En måned til. Enda en. To måneder. Tre til. Osv. Samtidig gjorde legestanden vide og brede undersøkelser, uten å finne gode svar på hvorfor jeg var syk. 2 år og 3,5 mnd etterpå er det kun tensjonshodepine som er diagnose. Sammen med en mild depresjon (som jeg tror ALLE mennesker opplever i løpet av livet?). Problemet er at kroppen overhode ikke er i stand til å leve normalt igjen. Ennå.... 

Det skal lønne seg å gjøre sitt beste.

Dette er Daylyens utsagn. Og når sitt beste er å være 100% sykepleier for egne barn, når sitt beste er å klare å stå opp hver morgen, når sitt beste er å jobbe 25%, når sitt beste er å orke å hente posten eller klippe plenen, kunne fortsatt leeeenge på når-listen...., så bør det gjøres rettferdig at man yter sitt beste på sitt nivå. De fleste av oss betaler MYE i skatt hvert år, som blant annet skal bidra til å hjelpe oss når kroppen (barns kropp) ikke vil fungere lenger.

For egen del går det sakte men sikkert lenger og lenger nedover økonomisk, og hvis jeg ikke finner veien ut av dette blir det ikke rare livet å leve i fremtiden. Jeg har sterk medlidenhet for dem som sliter med sitt på sitt nivå. Eller ordet medlidenhet er egentlig ikke et ord vi som har havnet utenfor "normalen" liker. Vi kjemper på for å klare å få til ting. Og svært mange med sykdom har mer enn seg selv å skjøtte også. Svært få ber om medlidenhet, kun en forståelse for hvordan situasjonen er.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ikke har allverdens peiling på politikk, og jeg pleier å si at de fleste partier har mange fornuftige meninger. Men en allmenn respekt for dem som dessverre ikke er i stand til å jobbe slik utsagnet sier, burde være mulig å få. Og ikke minst en forståelse for at man ufrivillig har havnet utenfor "det gode selskapet".

Egentlig ble det en snillere formulering en jeg så for meg før jeg begynte, fordi jeg blir så "eitrande forbanna" når man hele tiden skal straffes for å bli syk eller få sykdom i familien. Og det virker som at det er umulig å snu den genuine tankegangen i samfunnet at vi er unnasluntrere og latsabber. 

Og ja, jeg merker at jeg har havnet uttafor. Hadde jeg ikke gjort en innsats selv, hadde jeg ikke hatt noen venner igjen. Kanskje folk tenker at de ikke skal plage meg når jeg er syk? Eller kanskje folk boikotter meg fordi jeg på gode dager klarer å gå på fjellet? Jeg kan ikke kreve at noen skal forstå min situasjon, det må man velge selv. Og så kan man også si at man sa en gang for 1-2 år siden: bare ta kontakt om det skulle være noe.... Fra mitt ståsted blir det vanskelig å ta tak i det i dag, når det har vært stille siden.

Der passerte jeg 1000 ord, så da sier jeg som alltid:

TAKK FOR AT DU LESTE!

Ha en superduper dag og høst videre!

Bamseklem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Har det snudd nå.....?

God midtuke (som onsdag heter på tysk)

Etter å ha gått ut med følgende punkter (neste avsnitt) for ca en uke siden, så har mye vært positivt siden da. Jeg har stille og rolig blitt kvitt hodepinen og slappheten jeg opplevde i 2-3 uker før det. Jeg har både hatt rusleturer, fjellturer, vært på "sommerjobb" i fjellet OG vært på Fitness'n i løpet av den siste uken, så aktivitetene er godt innafor i min målestokk. Når det gjelder kostholdet, så tar jeg det etter oppramsingen av mål jeg satte forrige tirsdag:  Fjelltur med meget høy luftfuktighet....

Så.... på en vanlig tirsdag i august, med både styrtregn og strålende sol, så blir følgende hårete mål gitt: SLUTT på sjokolade og godteri inntil det er mulig å kontrollere det. SLUTT på tre tall før komma på badevekten. (ikke datofestet, men dere får tidsnok vite det...) SLUTT på bare to (tre) måltider for dagen. SLUTT på å bare "ta dagene som de kommer". START på en bedre planlegging av måltider og innholdet i dem. FORTSETTE med aktiviteter, både ute i det fri og på "Fitness'n". FORBEDRE uttøying. Dvs prioritere dette høyere, for en ekstrem stiv og støl kropp. INNVOLVERE de rundt meg.

Og så kommer MEN'et: For dette er også ting som dessvere KAN bli styrt av helsen min, som det har gjort siste tiden (og store deler av sist vinter og vår). Når hodepine, slapphet og total utslåtthet inntreffer, så blir i alle fall aktivitet umulig å opprettholde. Jeg har lært meg å leve med en ustabil Tensjonshodepine, og når den slår ut kroppen så er det å finne roen til det blir bedre.....

Kostholdet siste uken ja....? Det har vært overraskende bra. Som jeg skrev i en kommentar til en av dere, jeg har av "usunnheter" kun spist to skiver med sjokoladepålegg og 8-10 chilinøtter siden sist. :-) Jepp, jeg har klart å snu trenden. Og de første dagene var "abstinensene" enorme, men sakte men sikkert har de roet seg. Og i dag da jeg besøkte Æ-butikken, så kom jeg ut med en pose med grønnsaker/frukt, en pose med billig vann med smak + noen grove rundstykker, og en pose med ymse forbruksvarer, inkl vitaminer, nøtter og 12 "proteinkuler". INGENTING usunt! Og det beste av alt, da jeg stod i kassekø langs billig snop og deilig is....: ingenting "ropte" etter meg og ingenting fristet. Og akkurat det er DEILIG å kunne skrive. 

  To av dagens måltider hittil....

Når det gjelder HVA jeg faktisk har puttet i meg siste uken, så er det mye grønnsaker (som har gitt tarmsystemet "full gass" og vel så det....) Hjemmelaget frokostblanding med bær/frukt og litt youghurt og cottage cheese. Stort sett gode middager med kjøtt/fisk. Litt helgekos med taco og pizza. Og snopet....? Jo, det har vært oppkuttede grønnsaker og dip/rømme, og litt frukt. Plommene til Æ kan anbefales :-) Og jeg har blitt bedre og bedre på å spise hver 3-4 time, slik at jeg har hatt 4-5 måltider pr dag. Og DET tror jeg er noe av det viktigste å opprettholde....?

Noen lurer kanskje på om det har skjedd noe på badevekten..... Ikkje en dritt, faktisk. Den ligger i et skap, og skal ikke frem igjen før 01.09. Jeg kan forøvrig røpe at den faktisk viste 109,6 den 01.08. MEN, jeg kan melde at jeg kjenner på beltet at noe er i ferd med å skje.    "Tarzan" i undikken.... 110 kg. Satser på at airbagen forsvinner, og aldri "utløses" igjen.... ;-)

Og det sikreste målet jeg kan dokumentere konkret er min daglige måling av fastende blodsukker. Mennesker uten diabetes skal ha 4-6 i blodsukker om morgenen. Jeg har ligget på 7, 8 og 9-tallet i store deler av 2017. Mens siste uken er så og si samtlige på 6-tallet :-D Og det er bra. Jæsli bra! Nå skal det jo også sies at uten blodsukkernedsettende medisin så hadde jeg sikkert lagt 3-4 poeng høyere, så jeg er langt i fra frisk. Men kanskje en vakker dag? I mai.... Siste 13 dager til høyre og dagene før til venstre..... 

Noe av det beste som har skjedd siste uken, er at hodepinen/slappheten som "herjet" fra midt i juli og frem til forrige uke, stille og rolig har avtatt. Jeg har kuttet "ekstramedisinen" helt, og har fungert bedre og bedre. I går var jeg 4,5 time på fjellet og gravde grøfter, og i dag har jeg vært på Fitness'n OG hos fysioen. Som "aldri" hadde sett meg bedre.... Og DET skal man jo ta med seg. Men det slutter ikke der, for nå venter jeg på å bli hentet for en rolig fjelltur. Forhåpentligvis får vi en solnedgang på en regnfri dag i Bergen.....

Og SÅ, uten at du merket en dritt.......:

Solnedgangstur til Geitanuken gjennomført :-) To ganger faktisk. For da vi hadde komt et lite stykke ned igjen kom vi på at vi hadde glemt å scanne stolpen på toppen, som var hele grunnet til at vi gikk her..... :-P (er du min venn på FB, ligger video av dette der....)  Når sant skal sies var det finere 2. gangen..... :-)

 Vi tar gjerne flere slike utover sensommeren...

Det ble mange bilder denne gangen. Og kanskje er det fordi jeg er i mye bedre slag, og dermed har giddet å gjøre jobben med å sende over bilder fra mobil til pc, og lagre, velge ut og hente inn bildene hit på bloggen....? Uansett så er jo det bra for dere som bare ser på bildene i Donald Duck og VG og andre tidsskrifter.... ;-)

Forresten skal jeg ta med en tilbakemelding som jeg fikk fra min psykomotoriske fysioterapaut (såkalt "psykopaut") i dag. Og det var at han kunne se på holdningen min at jeg var bedre. På de snart 2 årene jeg har gått til han hadde han aldri sett skuldrene mine lavere. Og det er jo et godt tegn. Hovedgrunnen tror jeg er Nr1 Fitness. Eller ikke dem direkte, men at jeg har begynt der igjen. For god bevegelsestrim for overkroppen, samt MYE uttøying er skrikende nødvendig. Og da er det kult å konstatere at Psykopeuten gav meg ros.....

Hadde jeg ikke tatt med det siste avsnittet, hadde jeg endt under 1000 ord i dag. Noe som også egentlig er et mål. Men i dag ble det kompensert med bildene da... ;-) Derfor kommer enda et par stykker til. Her ser dere ruten jeg har jobbet +40 timer dugnad i sommer, og planen er å komme meg ut i morgen også.  Jeg når sikkert ikke toppen i morgen, men over helgen kanskje? Det er mye sørpe og bekker på stien de siste 2-300 metrene før toppen (oransje).

Og for å bare roe meg selv bittelittegranne kraftig ned, så legger jeg med bilde av hvordan ting KAN gå.... Jeg vet at jeg havner der igjen, men håper det blir lenge til, og når/hvis det blir sånn igjen at det går fort over..... 

For neste uke begynner jo Bolla Pinnsvin på skolen igjen også, så da er det best å være i godt slag..... :-D Takk for at du leste. Og takk for alle tilbakemeldinger jeg får fra dere! De betyr MYE! <3 Ha en strålende uke og rest av sommer.

Bamseklemmer

Daylyen (Vidar Dahle)

På stedet hvil

HALLAO!

Hva tenker du når du leser overskriften? Jeg tenker at det er noe man jobber for, uten å se resultater. For eksempel....? Det kan være mye, egentlig hva som helst. Og mange ganger et ønske om å nå et mål som man ikke yter nok eller riktig innsats for å nå....

Siste setning er kanskje beskrivende for dagens tema(el nattens, siden klokken snart er midnatt). Bloggen min har jo siste to årene handlet mest om opp og nedturer som sykemeldt, og derfor ønsket jeg å skrive litt om denne bloggens egentlige formål. Nemlig det å leve et liv som overvektig. Jeg har kikket litt på de første innleggene mine, og har faktisk kommet litt på vei. Etter ferien i 2014 kom jeg hjem full av danske pølser, bajer, "kartoffel-snop" og chokolade. 122 kilo (bare 2 kilo fra "all-time-highscore"). Jeg bestemte meg for å ta tak i ting, og klarte å gi kroppen jevnlig trim, samt redusere på inntaket av usunn mat. Og bloggen ble innviet etter inspirasjon fra venner som ble anbefalt å skrive om tanker og følelser i tøffe tider.

Tjokkogfeitogf.blogg.no ble navnet. Tilfeldig at det ble det, men etter å ha stått på Brann Stadion og sunget "tjokk og feit og full og seriegull" så datt dette bare inn i hodet mitt. Og som jeg har forklart på bloggsiden, så anså jeg meg selv som tjokk og feit og fullstendig ærlig. Der egentlig det siste er det viktigste. Mange har anbefalt meg å bytte navn på bloggen..., og kalle den noe mer "seriøst". Vel..., sorry Sam, men dette både var og ER seriøst ment....

Vel, tilbake til han som fremdeles er overvektig. Han ligger fremdeles langt oppe på det tresifrede..... Og har gjort det siden han etter russetid og en stund på krykker ble veiet inn i militæret 102 kg i 1989. Foruten en runde med "Extravaganza" i 2009, der jeg var nede i 85 kg, to ganger faktisk, og som sprakk som en ballong..., så har jeg vært på tresifret i snart 30 år. Ifølge alle slags statistikker er det "ekstremt helseskadelig". Og til tross for at god mosjon og tidvis bra kosthold har jeg kommet meg ned på et nivå på 108-114 kg siste året....

"Sjokoholiker og snopoman"

Det het mitt første blogginnlegg. Og det er en selvpålagt "diagnose". Jeg drikker alkohol i blant men er ikke alkoholiker. Jeg har heldigvis aldri røykt, og er dermed ikke-røyker. Narkotika har aldri vært aktuelt, så jeg er ikke narkoman. Trenings-narkoman kunne vi kanskje snakket om på denne tiden i fjor, da jeg virkelig fikk abstinenser om jeg ikke kom meg på fjelltur.... Poenget mitt med disse linjene er å få frem at har man en avhengighet, så er det som oftest "et helvete" å slutte. Jeg kommer på ET menneske jeg har kjent som klarte dette (vet ikke om det varte?). Det var en festlig fyr jeg var i militæret med, som to ganger faktisk, sluttet helt med røyk/alkohol og begynte å trene frenetisk, for å komme inn på flygerskolen. Tror det var 8 plasser på den, og det siste jeg vet er at han var blant topp 20.....

De aller fleste av oss har ikke en sånn psyke eller pågangsmot til å få til noe sånt. Jeg skal ikke svartmale alt for meg selv, for jeg har klart en god del de siste årene... Men der andre som har vært like aktiv som jeg selv har vært stort sett har tatt av både 10 og 20% av kroppsvekten, så ligger jeg på max 5%. Og det er ikke rare greiene når man er 0.11 tonn tung...

Vinteren 2012 fikk jeg også påvist diabetes type 2 (ikke 2B med håndtak i ryggen altså). Utenforstående vil kanskje mene at DET burde jo være signalet jeg trengte for å kutte ut (eller kraftig redusere inntaket) sjokolade, snop, chips, cola, øl, vin, kaker, kjeks og Nugatti. Vel, i perioder har jeg klart det ganske bra. Men plutselig sprekker jeg. Nå har jeg "fråtset" litt i sommer, og bestemte meg for å roe meg kraftig ned med inntak av karbohydrater. De trege (mener det er de raske som er i bl.a. grønnsaker, og de er bra).

Så, hva skjer når jeg går i butikken? Jo, i går trengte jeg kun melk og et par småting. Dessverre var køen på Kiwi ganske lang, så jeg havnet langs snopehyllen. Og der.... 28 cm fra meg lå de billige melkesjokoladene til 16 kroner for 200 gram.... Jepp, den ble med meg hjem den. Den ropte jo sånn på meg...., den ville ikke være der lenger og den ville få seg en venn.... Og det fikk den. Og ble fortært. Hele dritten. Hver jævli bit...... "An jikk rett i contæinaren", som vi sier i Bergen (i jaffal eg)

Hver bidige gang jeg tenker at NÅ skal jeg skjerpe meg, så sprekker jeg før eller siden..... Alkoholikere og narkomane kaller seg det hele livet, etter at de har klart å "kurere" seg. Røykere kaller seg ikke det etter at de sluttet, i beste fall eks-røykere. Jeg har "vedtatt" at jeg skal kalle meg sjokoholiker HELE livet. Selv etter at jeg har sluttet...., eller fått kontroll. Jepp, KONTROLL.... Og det ordet bruker jeg ALDRI, spesielt når kvinner hører eller leser det. (for hører kvinner det ordet, kommer man seg ALDRI unna på noen måte)

En kompis av meg som blogger, han legger stadig vekk ut målsetninger, og da legger han listen høyt og setter høye krav til seg selv. Jeg er selv tilhenger av "hårete mål". Som jeg selv satte i fjor sommer etter ca 60 fjellturer: 150 fjellturer skulle jeg klare i 2016. Hadde ikke helsen sviktet i november hadde jeg klart det med god margin (endte opp på 139, om det var viktig å få frem?). 

Så.... på en vanlig tirsdag i august, med både styrtregn og strålende sol, så blir følgende hårete mål gitt:

SLUTT på sjokolade og godteri inntil det er mulig å kontrollere det.

SLUTT på tre tall før komma på badevekten. (ikke datofestet, men dere får tidsnok vite det...)

SLUTT på bare to (tre) måltider for dagen.

SLUTT på å bare "ta dagene som de kommer"

START på en bedre planlegging av måltider og innholdet i dem

FORTSETTE med aktiviteter, både ute i det fri og på "Fitness'n".

FORBEDRE uttøying. Dvs prioritere dette høyere, for en ekstrem stiv og støl kropp.

INNVOLVERE de rundt meg.

Og så kommer MEN'et:

For dette er også ting som dessvere KAN bli styrt av helsen min, som det har gjort siste tiden (og store deler av sist vinter og vår). Når hodepine, slapphet og total utslåtthet inntreffer, så blir i alle fall aktivitet umulig å opprettholde. Jeg har lært meg å leve med en ustabil Tensjonshodepine, og når den slår ut kroppen så er det å finne roen til det blir bedre...... 

Og i dag var det litt bedre. Som gav meg første fjelltur på lang tid. Og i tillegg har jeg "gjort opp" for sjokoladekveldsen i går:

Grønnsaker til kvelds :-)

Foreløpig har jeg ikke lagt noen ordentlig slagplan. Men det skal jeg. Kanskje i morgen, eller en av de nærmeste dagene. Og målene over her skal opp på kjøleskapet, med FEIT skrift.... Sånn at Daylyen kanskje blir "Tjokk og Feit og ikke Fullt så overvektig". Ifølge BMI og sånne skalaer så må jeg under de 85 jeg var nede på i et par måneder for noen år siden, og det blir ikke noe mål for meg. Det er egentlig hårete nok å komme seg under 100, og stabilisere meg der.

Da var det gjort. Har ikke peiling på hva som kommer til å skje fremover.....? Men satser på at dette presset jeg har gitt meg selv vil gi noen resultater, og at jeg ikke sprekker totalt om ikke planene utføres 100% For det er jo den store faren. Røykeren sier at bare EN røyk går sikkert bra, alkoholikeren sier at bare EN øl går bra, og narko har jeg ikke peiling på hva det heter bare EN av....., men vet at mange sprekker. Også sjokoholikere.

Det hadde vært en glede å signere med

Daylyen - eks sjokoholiker.

Vel, foreløpig forholder jeg meg til mine hårete mål.... Og den som har lever får se hvordan dette går?

1000 takk for at du leste mine 1400 ord.... Kanskje du har noen mål du "leker" med å sette deg? Ha en fortsatt fin sommer (august er jo sommer, uansett vær)

Bamseklemalarm <3

DAYLYEN (Vidar Dahle)

Litt "bongotromming" på Hetlebakksåta, 300-og-noen-meter over havet.

Vedvarende nedtur :-(

Hæppi dæi låvvli pipl!

9 dager etter at jeg skrev innlegget "Hodepine igjen.... Ny nedtur?", så kan jeg konstatere at nedturen dessverre vedvarte. Men ikke konstant 24/7. Jeg gjennomførte hyttetur med mine kjære, og deltok på det jeg orket gjennom langhelgen. Jeg prøver å følge opp tenåringen min så godt som mulig, som f.eks. en halvtime på fotballbanen i går..... Skikkelig tullete gjort. (Men ønsket om å få ting til er vedvarende sterkt oppi hodet mitt) Orket ikke å lage middag etterpå, så etter en liten strekk og et brett paracet kom jeg meg såpass at gutten fikk noe "søppelmat" i seg fra Mac'en. I tillegg ble det en rolig stund på en "rolig" pub for å se en rolig fotballkamp......

Jeg får mye inspirasjon av bloggen til en kompis, som også har havnet utenfor A4-livet. Og han tar opp følsomme og vanskelige tema, samt ting som ikke alle mennesker har sjans å forstå. For eksempel det at man kan se helt tipptopp ut når man treffer noen på butikken, bussen, gaten eller puben, men likevel være syk eller redusert. Og for oss som sliter med "usynlige" ting, så prøver vi å leve så "normalt" som mulig og gjøre ting som er normalt å gjøre for oss... Når vi klarer dette. Når vi har det helt jævlig, så ser dere oss ikke. Punktum. Utropstegn! Og når dere ser oss, så har vi gjerne et brett Paracet innabords. Og når dere spør oss over frysedisken på Rema om det går bra, så svarer vi selvsagt "jada"....

Det fine med blogg er at man kan skrive det man vil. Man velger selv hva man vil dele. Og hvor mye man skal blottlegge seg. Man legger seg selv ut "for hogg". Og folk rundt oss har ALLTID meninger. Enten du er dønn ærlig eller "pakker inn" tingene, så vil folk alltid mene noe om deg. Og de fleste vil aldri fortelle deg det...... Jeg har heldivids mange som viser støtte og sender meg gode ord når jeg deler ting, som overskygger de man kanskje skulle ønske seg litt mer forståelse og støtte fra. Etter å ha vært syk i flere år og blitt kjent med mange mennesker både underveis og før dette, så opplever jeg at bortimot ALLE som sliter med noe gjerne skulle ønsket seg "pigg og lett" og kunne leve et vanlig liv med jobb/skole og fritidsaktiviteter. Ingen jeg har møtt later som at de er syk.... Da er det sånn for meg at jeg ikke forstår hvorfor vi ikke blir trodd? Hvorfor vet andre bedre? Jeg har selv forsvart folk jeg egentlig ikke kjenner, som blir "angrepet" av andre når de selv ikke er tilstede..... DET burde være unødvendig. Mener du noe om noen, så si det til dem. Eller spør. Og vær høflig. Du får garantert svar. Men ikke over frysedisken eller på bussen.....

Vel, tilbake til overskriften.... Vedvarende nedtur :-( 

Noen sier at du blir det du vil. Vil du bli syk, så blir du det.... Vil du komme deg på jobb, så klarer du det... For meg stemmer i alle fall ikke dette. Det gjelder også for mange jeg kjenner. Nedturen min nå, som jeg selvsagt håper blir så kort som mulig, er vanskelig å forstå. Til og med for meg selv, som lever med denne kroppen og dette hodet hele tiden... For når man har hatt det ganske bra i flere måneder, så kom det som "julekvelden på kjerringa" at det nå skulle snu til det værre. Uten at det er noen store endringer i hverdagene. At jeg stresset littegrann en formiddag, har tidligere ikke vært nok til å slite i minst halvannen uke. Tensjonshodepinen viser seg å være høyst ustabil. Og slår også ofte ut i muskelspenning, stikking i brystet og generell slapp almenntilstand.

Og det er ikke noen fasitsvar på hva som er bra for meg å gjøre når jeg bare er "litt dårlig". Noen ganger har det vært bra med litt fysisk aktivitet, mens andre ganger blir tingene bare værre av det. Noen ganger er det bra nok å ta en Paracet/Ibux eller to, andre ganger hjelper det ikke med et brett på en dag en gang. Og når jeg er der, så ser dere ikke meg om ikke det er noe livsnødvendig jeg MÅ gjøre.....

I dag er dagen middels. Jeg tar med meg tenåringen på besøk til noen som også har ungdommer, og hvor jeg vet at jeg kan ta dagen som den kommer for meg... Satser på at litt frisk luft først, og så "stuebytte" skal medvirke til at dagen blir noenlunde bra... :-) 

Så med dette sier jeg takk for at du leste, ta vare på helsen og gode dager, og ha en fortsatt fin sommer der du er.....

 

Bamseklem

Daylyen (Vidar Dahle) 

Hodepine igjen..... Ny nedtur?

Kveldings kjære "sognebarn".... :-P (kom ikke på noe annet i farten)

Mens jeg venter på at tørketrommelen gjør siste dugnaden før far og sønn etter planen skal noen dager på "lanne'", så surrer hjernecellen min litt fra side til side oppi her.... Fordi dagen i dag har vært første dag med hodepine (den som slår meg helt ut til tider) siden i begynnelsen av mai. Da fikk jeg ordre fra en legevenn av min legevenn om å begynne på en medisin som inntil nå har holdt "Tensjonshodepinen" i sjakk....

Som sagt, så kom "dritten" tilbake i ettermiddag. Jeg skulle egentlig på fjelltur i dag, som ble byttet ut med en tur på "Fitness'n", der jeg fort kjente at kroppen ikke hadde noe særlig å gi. Hodepinen kom snikende, men jeg trodde det var pga en litt stressende formiddag? Etter oppvarming, noen rolige øvelser, uttøying og kaffi ble jeg med min kjære hjem, fikk smertestillende og sovnet på sofaen hennes. Og med noen frysevarer ute i bilen, så ble jeg heldigvis vekket. Vel hjemme var det individuell middagslaging på far og sønn, som vi fikset brillefint. Far sovnet igjen på sofaen, og sønn taklet det også brillefint. Da ble det "ekstrem-gaming" på gutterommet....

Kvelden har gått stille og rolig, og med smertestillende i tillegg til legemiddelrådets anbefalinger har det verste roet seg. Sånn at den lille familien har klargjort ren undikk og tannbørste til turen i morgen. Som forhåpentligvis vil gå som planlagt....`?

Min kjære har tatt på seg "sintestemmen" og gitt grei beskjed: HVIS du ikkje e bere i håvve BØR du ikkje reise på tur!

Jauuuuu! 

Det er jo det samme jeg ville anbefalt henne om når hun sliter med sine utfordringer.....

Og tankene går jo på dette som overskriften sier: Er det ny nedtur på gang? For er det noe jeg har fått erfare disse +2 årene jeg har vært sykemeldt så er det at ny nedtur kommer. Alltid. Punktum. Utropstegn! Strek under svaret. (gikk kun med èn strek) Forskjellen denne gangen er at nå kan jeg ikke sette fingen på noe spesielt, HVIS det er begynneslen på en "sløkket" periode.... Tidligere har det vært mange logiske årsaker til at jeg har "møtt veggen" igjen og fått nye runder med denne jævlige skallebanken som jeg ikke unner NOEN noensinne å få..... 

I dag KAN det være fordi jeg stresset litt i formiddag. "Støttekontakten" min mener i alle fall det. Og jeg og min celle håper hun har rett? Fordi de siste par månedene har vært overraskende gode, sammenlignet med det halvåret før. Jeg fikk igjen overskudd og hodepinen forsvant, og dermed kom godt i mål med skoleåret mitt. Jeg har kommet meg mer ut på turer og andre sosiale ting, samværet med min sønn har gått veldig bra, "sommerjobben" min har gått noenlunde etter "kladden", og jeg har virkelig følt en fin fremgang. Som jeg har gjort flere ganger siden juni 2015.

Det jeg kan garantere er at jeg overhode ikke er klar for en ny langvarig nedtur igjen, og dagens skallebank som kom ut av det blå, sitter jeg nå med en plan om at den kun skal tilhøre 24/7. I morgen er en ny dag, og da satser jeg på å ha sovet av meg dritten..... :-) 

NÅ har tørketrommelen stilnet av, så da sier "Bamse Brakar" takk for i dag! :-D Og tusen takk for at du leste i dag også! (kun halvparten så langt innlegg som vanlig...) Og som vanlig: BAMSEKLEM til den som vil ha!

Jeg ønsker DEG det beste, og håper du har en (sol)brillefin sommer!



Optimistisk hilsen fra Daylyen (Vidar Dahle)

Walk on, walk on! With hope in your heart.....

NAV (Nesten Alltid Vanskelig?)

1/2-aisn venner!

For cirka et år siden skrev jeg innlegget "Kjære NAV (Nye Arbeids og Velferdsforvaltningen)", der jeg "blåste ut" noen av mine tanker om mitt første halvår med "samarbeid" med NAV. Dette er et av to innlegg som har tidoblet antall visninger fra normalen. Når man kritiserer NAV og legestanden (som det andre handlet om), samt bruker et krast språk, så viser det seg at dette tydeligvis er mye mer interessant enn en helsemessig status eller en solskinnshistorie.

Når jeg nå har bestemt meg for å skrive om NAV igjen, så handler det mest om at når man har fått et vedtak og "fått en fot innafor" så blir ikke denne kampen like tøff. Og min flåsete "forklaring" på hva NAV står for over her, er sannsynligvis en av mange varianter som folk har "klekket ut"...?

Min situasjon i fjor sammer var at jeg fikk avslag på AAP (ArbeidsAvklaringsPenger). Norske regler sier at man kan være sykemeldt i et år, og så skal man helst være frisk igjen..... Eller få AAP hvis man er "syk nok" til å ikke skjøtte et arbeid, men ikke "syk nok" til å bli uføretrygdet eller annet. Jeg har hele tiden uttalt at jeg VIL tilbake til arbeidslivet så fort som mulig, og det så mye at jeg faktisk søkte noen jobber i fjor sommer.... Når jeg har levd et år til, så må jeg si HELDIGVIS fikk jeg ingen av disse.....

Men, tilbake til NAV.

NAV får veldig ofte kritikk. Både av folk som ikke får fått det de mener de har krav på, av andre som har meninger om NAV ut i fra synsing og bekjentes opplevelser med NAV, og ikke minst fra pressen. Hver gang det handler om NAV i pressen, så er så og si alltid et eller annet kritisk som bli tatt opp. Enten har de sviktet totalt, eller blitt lurt og svindlet av uærlige sjeler. Min historie siste år er annerledes....:

Etter en måneds "kamp" etter avslaget på AAP i juni i fjor, fikk jeg tilslutt en telefon en fredag ettermiddag: -Du har klaget på vedtak? Etter en halvtimes telefonsamtaler og halvannen times møte påfølgende tirsdag gikk alt fra total usikkerhet, svartmaling og psykisk lidelse jeg ikke unner noen, til vedtak av AAP. Denne NAV-ansatte hadde satt seg inn i saken min, gjort "research", stilte meg konkrete og direkte spørsmål og viste en "menneskelighet" som NAV overfor meg totalt hadde manglet. Inntil da. 110 kilo satt da på et kontor på NAV og "sippet". Det var ikke gledestårer. Men resultat av en frustrerende kamp jeg ikke unner noen å måtte ta for å måtte bevise at man ikke latet som man var syk.

Det er jo klart at når man først har fått et vedtak, så blir jo tingene enklere. Så lenge helsen ikke blir ekstremt forværret, og AAP blir feil. Denne NAV-ansatte gav meg til og med direktenr og mailadresse, noe man visst ikke skal gjøre (i alle fall ikke tlf nr). Jeg ble vist en tillit som jeg ikke trodde eksisterte i NAV. Og da jeg i juli i fjor fant et studie om logistikk (som jeg har jobbet med i 25 år), så tok det meg EN e-post å få et positivt svar på. 

Der jeg tidligere på året kanskje måtte vente ukesvis på å få et svar på ting, så har det nå aldri gått mer enn 24 timer før jeg har fått svar. Denne personen gir meg respekt, og får respekt tilbake. Når helsen min var varierende sist vinter, der redusering av % skole-deltakelse var uunngåelig, så opplevde jeg støtte. Selvom jeg måtte svare på kritisk spørsmål ang den fremdriftsplanen som var lagt, og som nå måtte endres. Og når jeg nå har vist at jeg har klart å gjennomføre de tingene som da ble vedtatt, og til og med med gode resultater, så møter jeg bare positivitet for at jeg ikke har gitt opp alt underveis. Noe jeg var nær ved å gjøre da smertene og motgangen var som verst.

På møte med NAV-personen denne uken la jeg frem info fra skolen om at jeg fra august skulle ta de resterende % som jeg ikke fikk tatt forrige skoleår. Og fikk bare godord tilbake. Med ønske om fortsatt fremgang og håp om at hodpine og andre plagsomheter vedvarende ville holde seg vekke. Vi diskuterte også hvilke muligheter som kunne være aktuelle etter neste skoleår. Alt med forbehold om helsetilstand.

Det er faktisk en glede å kunne fortelle at mitt "år 2" under det offentliges ansvar har vært stikk motsatt det første, og på en måte jeg ikke trodde var mulig. Personen som er min kontakt på NAV viser meg en respekt som jeg mener ALLE burde ha. Og JEG gir 100% av meg selv til de mennesker som viser meg respekt. Gjensidig respek = GULL. Og inni denne respekten ligger det også en forståelse for at man må følge noen retningslinjer. Og sånn er det i alle deler av livet. "ALT" styres av lover og regler. Til og med "kardemommeloven" :-) 

Men den aller viktigste greien er faktisk det å bli trodd. Følelsen av å først bli "tråkket ned i dritten", for så å treffe et menneske som faktisk "redder livet" ditt. Kanskje er det litt brutalt å si det sånn, men hadde NAV brukt den tiden de etter loven hadde lov å bruke (6 mnd) så er det faktisk ikke sikkert at meg hadde sittet i "man-caven" min og skrevet dette.... Nå sitter jeg med en følelse av at de ikke tror jeg "later meg", og faktisk er med på å følge opp det som er fornuftig å gjøre til enhver tid.

Når det stormet som verst i fjor sommer, så trodde jeg aldri at det ville være mulig å være fornøyd med NAV.

Men..... Det er alltid et men. Jeg hører om folk som IKKE har vært like heldig som meg, og dessverre må kjempe med "nebb og klør" for å få den oppfølging som er naturlig å få, og bli vist den respekt som trengs for å bygge opp en person. For å bli "bygget ned" er jo aldri bra.

Jeg har også tatt opp disse tingene med min NAV-kontakt, og har fått beklagelse fra denne på at både jeg og andre har følt meg sviktet fra dem. Nå har jeg pleid å si at dem som har opplevd litt motgang selv i livet, har lettere for å forstå andres situasjon. Og det har denne personen gjort. 

Jeg ønsker DEG det beste! Uansett hvordan du har det, og hvilke utfordringer du har! Min utfording disse dagene er bihulebetennelse, men den skal jeg takle... ;-) 

Takk for at du leste mine 1100 ord! God sommer videre!

 

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)




 

Å lytte til kroppens signaler

Guten Dagros!

I dag har jeg lyttet til kroppen. Foreløpig i alle fall. :-) Jeg hadde en plan om å være på vei på fjellet rundt 0830, for å fortsette dugnaden ("sommerjobben" min). Pga andre avtaler i morgen og ingen jobbing, planla jeg i går kveld at jeg skulle ut og jobbe i dag også. Prøver å få 3 økter i uken. Jeg var oppe til planlagt tid, men kjente umiddelbart at kroppen ikke ville ut og jobbe....


Tar kaffien i go'stolen i dag.....

For dere som lever et "normalt" liv og alltid har fungert så bra at det er mulig å klare dette, så er det muligens vanskelig å forstå det jeg skriver i forrige avsnitt? At jeg ikke klarer å komme opp og ut. At det ikke bare er å bite tennene sammen og gjøre ting? Det er dessverre vanskelig å få "friske" folk til å forstå hvordan det er å ikke "virke", for mange mener at det er jo bare å "ta seg sammen" og gjøre ting.

Og når de i tillegg ser på Facebook at denne karen som ikke virker likevel klarer å gjøre endel "vanlige" ting, som å gå på fjellet, gå på "by'n", gå på fotballkamper og gjøre andre ting som de fleste gjør (eller har muligheten til å gjøre). Jeg har egentlig sluttet med å prøve å forsvare meg og min tilstand, og det var ikke det dette innlegget skulle handle om heller. De som ikke forstår og/eller godtar meg og mine valg, får stå for det selv.... Jeg kan ikke tvinge folk til å forstå. Men....:

Å LYTTE TIL KROPPEN DIN?

Er du god på det? De fleste av oss er ikke det. Og ikke jeg heller. Men jeg har blitt bedre. Jeg har vel på en måte blitt tvunget til å bli bedre på det? Da jeg våknet en morgen til den berømte "veggen" for to år siden, hadde jeg fått noen signaler på forhånd. Et år tidligere, etter en sommerferie i Danmark med god mat, drikke og "godis" var jeg nær å sette "al-time-highscore" på badevekten. Dette resulterte i mer regelmessig trening, og brukbar kostholdsendring. Og 5-6 kilo forsvant fort. I samråd med instruktør på Fitness'n kjørte jeg på enda hardere over nyttår, for å "teste" hva mine skadede skuldre tålte. Fremgangen var stor, og motivasjonen økte. Ut på våren la jeg så om kostholdet totalt, og sammen med hard trening forsvant nye 5-6 kilo. 

Første halvdel av 2015 hadde jeg også oftere og oftere dager/kvelder der jeg ikke orket noe som helst. Jeg jobbet skift, med døgnrytme-endringer og lange skift (10-12 timer). Det var også mye endringer på arbeidsplassen min, der jeg kjempet en kamp for at god innsats og effektivitet skulle premieres. Jeg var også svært skuffet over meg selv, etter å ha havnet utenfor eie-markedet angående bolig. (akkurat det var nok hardere å svelge enn jeg trodde?). Det er alltid lett å være etterpåklok, å se hva man burde gjort. Og eg må vel innrømme at jeg har lært ting "the hard way".

Når man går på en smell etter å ha kjørt for hardt på, så ser man i ettertid som regel alltid hva noen av grunnene til dette var. Men så er det engang dette med å se resultater av god innsats. Jeg hadde fokus på meg selv, men så kun fremgangen av trening og vektnedgang, samt se hvor mye god mat man kunne lage etter "middelhavskost-prinsippene".... Jeg "glemte" å kjenne etter underveis.

Jeg har møtt veggen et par ganger tidligere i livet også, etter å ha kjørt på for mye med lange arbeidsdager, oppussing/husbygging og lite søvn. Men har da alltid kommet meg kjapt igjen ved å gi kroppen en uke eller to hvile. I starten trodde jeg jo at det skulle bli slik denne gangen også.... Det har ikke skjedd. (de første 26 månedene i alle fall)


Ikke alltid like "sprek"...
 

Nå er det sånn at mange ganger i løpet av denne perioden ikke har hatt noen valg. Formen har vært så dårlig at jeg kun har beveget meg når jeg MÅTTE ha mat eller på do, og 10 paracet/ibux på en dag var ikke uvanlig. I motsatt ende av skalaen har vært når formen har vært god, og jeg utfordret/utforsket meg selv med tøffe fjellturer. Jeg kjørte nok hardere på enn jeg kanskje burde noen ganger? Men, det er noe med det psykiske som skjer i hodet når man opplever fremgang. Man "suger" til seg det positive, og "glemmer" å kjenne etter. I fjor var formen min ekstremt bra (i min målestokk) utover sommeren og starten av høsten. Jeg begynte på skole, og følte at fremgangen var stor.

Underveis fikk jeg også noen signaler om at 100% studie, fortsettelse av fjellturer, oppfølging av min sønn og etterhvert innledning av et forhold, ikke kunne fortsette slik. Jeg orket ikke alltid å gjøre lekser, fjellturene ble ferre og det var tyngre å ha overskudd når poden var hos meg. Og "plutselig" ga kroppen GREI BESKJED. -No e de' nåkk! Og at det skulle gå et halvt år før jeg var tilbake i nærheten av formen i fjor sommer, hadde jeg ingen ide om.

Så at jeg i dag faktisk lytter til kroppen, og "melder avbud" på dugnaden (og som ingen andre enn meg selv har bestemt, og valgt forventningene til), er egentlig et resultat av min livserfaring de siste årene. Det verserer et uttrykk på arbeidsplasser, men også ellers i livet: "det er ingen som takker deg for at du jobber når du er syk"! Jeg vet ikke hvordan andre opplever det, men min tidligere arbeidsgiver "meldte seg ut" da jeg ikke kunne skjøtte jobben min. Når man "ligger nede" så bør man ikke bli "tråkket på".....

Jeg kan ikke svare på om jeg noensinne vil bli god nok på å høre etter på kroppens signaler. Jeg er skrudd sammen sånn at når jeg gjør noe, så gjør jeg det skikkelig. Og da er fokus så sterkt, at jeg "glemmer" alt annet.... Men jeg har blitt bedre. Daylyen før juni 2015 hadde kjørt på, mens dagens Daylyen hører LITT mer etter på hva kroppen forteller.

Og jeg er ikke dårlig i dag. Det er ikke hodepine, anspenthet, stikking i brystet og de andre tingene som var gjeldene når jeg i perioder var utslått. Nei, i dag er jeg "bare" sliten. Muskulaturen skriker og banker. I legger, lår, rygg, skuldre og armer. Til og med min største "muskel", magen, har gitt beskjed at litt hvile er påkrevd.... ;-) 

Før jeg avslutter (ble +1000 ord i dag også), så har jeg to ting å komme med:

1. Hvor flink er DU til å lytte til kroppen din, og de signaler den gir?

2. Etter inspirasjon fra en kompis som sliter for tiden, vil jeg skrive ned hvordan dagene mine er. Hva er positivt og hva er eventuelt negativt? Sette meg mål, flest små, men også større og noen litt "hårete". Meningen er ikke å skrive dagbok, men å få mer positivitet inn i dagene. Og noe sånt som dette tror jeg faktisk de fleste av oss har godt av å gjøre. La fokus være på de 9 tingene som er bra, og ikke la den ene som ikke er tilfredsstillende få lov å "bestemme" hele dagen for oss.....

 

Med dette sier jeg TUSEN TAKK for at du leste. Jeg ønsker deg alt godt, og håper du får en fin sommer. Uansett hvor du er eller hvilket vær du får. Og som alltid:

BAMSEKLEMALARM 

Daylyen (Vidar Dahle)


Hodet er klar for mer frisk luft, dugnadsjobbing og fjellturer. :-)

Sommerjobb

Heisann hoppsann folk og fe, og mann og mus....

Jeg nevnte i slutten av forrige innlegg om "sommerjobben" min.... Og i skrivende stund har jeg hatt 7 økter i skogen, på stien opp til Hetlebakksåta/Breisteinfjellet(såta). Med spader og annet verktøy har jeg prøvd å lede bort vann fra stien. Nå har vi stort sett hatt brukbart vær den siste tiden, så mange steder er det jo ganske tørt. Men når regnet før eller siden setter inn, vil det forhåpentligvis være nyttig med mine grøfter.

Hvorfor gjør jeg dette da?

Jo, for det første så er det noe jeg har tenkt på gjennom lang tid. For etter å ha gått på mange fjell, stier og veier rundtom, så har jeg konstatert at mange steder er det unødvendig fuktig. Flere steder ser man dype fotspor der folk har trodd at det var "trygt". Selvsagt spesielt mye når det har vært mye fuktig vær.... Et av mine favorittfjell er Hetlebakksåta, som noen kaller Breisteinfjellet (Breisteinsåta er bakenfor H.såta), som jeg har ca 20 turer på siste 15 mnd. Det er rundt 2,7 km å gå fra Leikvang idrettsplass og opp til toppen, og stiene er ikke brattere enn at det skal være mulig for de fleste å komme seg opp og ned. Her har jeg sett at det i år er flere partier med mer fuktighet/ansamling av vann enn i fjor, og etter å ha jobbet med det i sommer er min konklusjon at mye av det stammer fra "kompost". Med det mener jeg blader, gress og barnåler fra høsten som har hopet seg opp. der noe har blitt til jord, og mange steder fungerer dette som "demninger". Så ved å skrape vekk mye av dette, samt lage grøfter for å lede vekk vannet der det er mulig, så tror jeg at det skal bli en tørrere opplevelse å gå oppover i nærmeste fremtid.

For det andre så gjør jeg dette for å "teste" meg selv. Det vil si: Hvordan vil det påvirke meg fysisk og mentalt ved å gå på "jobb" noen dager i uken? Hittil har øktene vært mellom 2,5 og 5 timer, og jeg har hatt 2-3 økter pr uke. Et kjapt overslag vil konkludere med ca 30% stilling. Mitt mål på sikt er jo å komme tilbake til arbeidslivet 100%, men foreløpig er det umulig å vite når det kan/vil skje? Først og fremst skal jeg fullføre neste skoleår med de fagene jeg måtte kutte ut i forrige skoleår.

Det jeg kjenner er at det er ganske hardt arbeid det jeg har begitt meg ut på. Og jeg har nok fått betalt av alle fjellturer og comebacket på Fitness'n. Fysisk sett takler jeg dette, selv om jeg er dyktig sliten når jeg er ferdig om dagene. Da er det godt å bare kunne kul'an helt ned.... Som nevnt i forrige innlegg, så er jeg inni en veldig fin periode når det gjelder hodepine, anspenthet og de andre tingene som har vært plagsomme i perioder siste to år, og dermed er det mentale (psykiske) resultatet av "sommerjobben" min foreløpig bra. Selvfølgelig hjelper det med gode tilbakemeldinger fra andre turgåere og positive kommentarer når jeg legger ut bilder på FB. Og når kroppen ikke gir beskjed via "tensjonshodepinen" (som legen kaller stresshodepine), "høye skuldre", stikking i brystet og generell slapphet, så er jo selvfølgelig psyken automatisk mye bedre.....

Når det gjelder tilbakemeldinger ute i "felten", så er det artig å høre hva folk har å si om dugnaden min. Noe av min motivasjon har vært å se dugnadsarbeid andre steder (som også har innbefattet "trevirke" i form av såkalte klopper ("broer")). Og akkurat dette har jo vist seg å være en "greie" for noen. En eldre kar var klar på at dugnadsgjengen på andre fjell i Åsane kom derfra, og brydde seg kun om "sine" fjell. :-) Andre har, når de har fått vite at jeg gjør dette frivillig og ulønnet, ristet på hodet og lurt på hvorfor jeg gidder... Så har du alle de som mener at "det skulle vært flere som deg". Og tilslutt alle de som takker for at jeg faktisk gjør dette, slik at "alle andre" kan gå tørrere opp på fjellet... De få som visste om dette på forhånd var stort sett positive, selv om noen uttalte at "det er ikke noe vits i å gjøre sånt på egenhånd".... 

Som nevnt er jeg godt i gang. Ca 2/3 av stien har fått "behadling" av meg, og jeg har et håp om å nærme meg toppen i løpet av kommende uke. Jeg vet ikke når det blir, men jeg kommer til å sette opp en tur i FB-gruppen "turer i Åsane og omegn" der jeg håper flere vil være med meg for å feire en god innsats. :-) 

Tusen takk for at du leste! Jeg avslutter med å legge ved noen bilder som viser litt av arbeidet mitt. Og kanskje noen får litt inspirasjon til å gjøre noe for fellesskapet eller for andre som trenger hjelp. Litt er alltid bedre enn ingenting. :-)

Jeg ønsker deg en superduper sommer videre!

 

Solskinnshilsen fra "grøftegraveren"

 

Daylyen (Vidar Dahle)


 "Bare rot" ;-)






Mye røtter gjør det tungt og vanskelig, men hva annet kan man forvente i skogen? :-) Har alltid med en "belønning" etter endt arbeidsdag...
 

To år ute av arbeidslivet

God lørdag godtfolk!

Ja, jeg feirer ikke akkurat noe jubileum, men det er nøyaktig 25 mnd siden jeg våknet opp en søndagsmorgen med en hodepine jeg aldri hadde opplevd før, stikking i brystet og rimelig slapp.... Likevel karret jeg meg på jobb i over en uke, uten å skjønne alvoret av det. Tilslutt ble jeg sykemeldt. 11.06.15.

2/48 av livet som "ubrukelig".....


Min siste arbeidsdag, juni 2015. Nysnø på Vikafjellet.

For en som hadde utviklet en ekstrem yrkesstolthet, så var det en stor nedtur å måtte sykemelde seg. Med "avtale" med legen å få kunne begynne igjen på dagen, og jeg ble bra igjen.... Foreløpig,  760 dager senere, har ikke det skjedd... Noen vil kanskje hevde at jeg har "jobbet" siden jeg har gått på skole siste skoleår...? Og den følger jeg. HELT uvirksom har jeg ikke vært.

I fjor sommer følte jeg at formen var på vei til å bli bra igjen, så bra at jeg til og med søkte noen jobber før jeg bestemte meg for skole.... Og starten på skoleåret var bra.... Så gikk det stille og rolig nedover, og med min vanlige innstilling skulle jeg i ALLE fall ikke la meg knekke.... Tilslutt var det uunngåelig å "havne i kjelleren". Studiet mitt ble nesten avsluttet, men fikk heldigvis en avtale med skolen og NAV at jeg skulle halvere studiet og gjøre mitt beste. Og til tross for en tøff vinter og flere "nesten-gi-opp-alt", så kom helsen seg stille og rolig og jeg endte opp med resultater som egentlig overgikk ALT av forventinger da jeg startet opp. 1,5 i snitt på eksamener/prosjekter (der 1 er høyeste karakter) er rett og slett "jæsli bra". Egentlig skulle det bare mangle, på en måte.... Ut i fra eget hode altså. Jeg har vel med årene blitt en person som går "all in" på det jeg hopper på.....

Tilbake til overskriften: Hva har to år ute av arbeidslivet gjort med meg?

Enkelt sagt: SINNSYKT MYE!

Hus og heim hadde jeg mistet muligheten til å eie flere år før, og når samboerforholdet tok slutt ble det jo selvsagt kaos. Men jeg klarte å komme meg gjennom dette, ved å ha kortsiktige mål hver dag og fokusere på det jeg faktisk kunne gjøre noe med selv. Flytteprosessen var rett og slett et helvete. Mest fysisk, men også psykisk. Så når jeg hadde bodd i "hulen" min en måneds tid, og gjort meg ferdig med det forrige bostedet, satte jeg meg et mål: 2016 skulle bli mitt år. Jeg skulle gjøre det JEG kunne for at det skulle bli så bra som mulig.

I januar -16 var jeg så langt nede fysisk og psykisk, at en runde (1,3 km) rundt Liavatnet i Åsane var mer enn nok "utskeielse". Og det var mye tårer og vonde tanker om å være mislykket. Det var jo også en stor frustrasjon at legene kalte meg "frisk som en fisk" for hver gang nye prøver var analysert og nye spesialister hadde gjort sine undersøkelser. På den tiden var det så gale at jeg HÅPET på å ha ME, bare for å ha en skikkelig diagnose å "slå i bordet med".

Sakte men sikkert kom formen seg. Og fra april -16 startet "fjellgeiten" en reise jeg selv eller ingen andre forutså.... Og at en som var sykemeldt og i blant så dårlig at han ikke kunne bevege seg, skulle forsere 50 forskjellige fjelltopper/knauser og ta 139 fjellturer totalt i 2016, var jo hinsides. Og uforståelig både for meg selv, og mange andre. Tilbakefallet på hodepine og slapphet kom i november, og da var det ikke så mange fysiske "sprell" på meg ut året.... Og dette varte egentlig helt til mai, da en tilfeldig lege som var på "besøk" hos fastlegen min var streng og satt meg på noen medisiner som sakte men sikkert har tatt hodepinen.


Solnedgang på Geitanuken, juni 2016.
 

Underveis, så har jeg jo blitt kjent med mange nye mennesker, fordi jeg trives jo ikke å være alene.... Når jeg er noenlunde bra i alle fall. Når jeg er dårlig, så er det som oftest best å få lov å være alene.... Vel, i oktober -16 kom min nye kjæreste "rekende på en fjøl". Og gjennom sine egne helseutfordringer, har hun klart å forstå, godta og behandle meg etter forholdene når jeg møtte veggen i november - til mai... (tyder på at dette er en å satse på.....) 

Jeg har også blitt kjent med mange fantastiske mennesker gjennom at jeg "fortsatte" mitt liv på sosiale nettverk. Når man velger å være åpen og ærlig gjennom Facebookinnlegg, bilder og her på bloggen, så stiller man også seg selv til "hogg".... Med hånden på hjertet så hadde jeg ALDRI drømt om så mye støtte fra kjentfolk, gamle "perifere" kjente, helt nye venner og familie/venner generelt. Samtidig hadde jeg vel heller aldri drømt om at de som snudde ryggen til meg faktsisk gjorde det.... Så det har sin pris å utøve mine tre viktigste ord: ÅPEN - ÆRLIG - RESPEKT. Jeg har også måtte lære meg det rådet jeg alltid gir til andre om sliter..... Fortid er fortid, og den kan vi ikke gjøre en dritt med. Annet enn å kanskje lære av den. Og hvis noen velger å snu ryggen til meg, så er det deres valg, ikke mitt....

Jeg har også lært meg at du skal jaggu være frisk for å være syk. Uten egen innsats mot helsevesen og NAV, hadde jeg sittet på gaten.... Jeg og min gode venn Google har lært oss mye om all slags rare sykdommer, diagnoser og medisiner. Jeg har tilegnet meg måter å kunne skjøtte mitt samvær med helten i mitt liv, 13-åringen, så godt som mulig. Jeg har blitt unormalt godt kjent i Åsanefjellene, byfjellene, samt opplevd nye fjell og stier i andre bydeler og kommuner. Jeg har lært meg at selv om dagen i dag er bra, så har jeg ingen forsikring om at morgendagen blir bra også. Jeg har fått erfare hvordan man skal leve for 150-200 kr dagen til mat, klær, bilkostnader, fritid og uforutsatte utgifter til meg selv og min sønn (25% av tiden). Jeg har fått oppleve hva åpenhet, ærlighet og respekt faktsik kan gi av goder, bl.a. en bestevenn og flere andre gode venn(inn)er for livet.... Jeg har fått oppleve at kritiske røster i familie og blant venner har frarådet meg å "utlevere" meg (at det vil "slå tilbake" på meg...). Og jeg har fått erfare at jeg selv VET BEST. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan ting føles. Sånn ER det bare, både for meg og deg!

Igjen har "mannen av ikke så få ord" oversteget grensen på 1000 ord han hadde satt som mål.... Men det er en siste ting jeg vil fortelle også, som nok mange har fått med seg på FB. 

"Sommerjobben" min.

Etter å ha trasket i alle fjellene i Åsane, samt mange andre, så har jeg sett hvor det er tørt og fint og hvor det er konstant vått å gå..... Med inspirasjon av en pensjonistgjeng som har flikket på stier og laget klopper ("broer" av planker) flere steder, så kontaktet jeg Bg Kommune avd byfjell for å få råd, men der var det lite tilbakemelding. Jeg kontaktet også han ene pensjonisten for å "lære" av deres erfaringer...., men der var det ikke så lett å komme gjennom heller (de har "sine" fjell, og andre får styre sine fjell)

Så jeg hanket inn en spade, grapse, øks og sag og bare begynte. Har selvsagt blitt forkjølet jeg også, som "hele" samfunnet i disse tider.... Men har likevel kommet godt i gang på stien opp til Hetlebakksåta (Breisteinfjellet), har fire økter på 2,5-4 timer med å grave grøfter for å lede vann vekk fra stien. Og så tenker kanskje mange, hvorfor i all verden gjør han dette da? Svaret mitt er todelt. Det første handler om at det faktisk trengs litt dugnad MANGE steder i fjellene, for at man kan gå mye mer tørrskodd en tilfellet er..... Men det viktigste for meg er å teste ut kroppen. Hva tåler den av fysisk arbeid? (for det er tungt dette, bare prøv den som vil..... Spesielt med røtter som vokser på kryss og tvers ALLE steder). klarer jeg å "fungere" resten av dagene også? Vil hodepinen komme tilbake? Vil psyken bli bedre av dette?


En av mange grøfter som effektiv leder vannet vekk fra stiene (forhåpentligvis)

Jeg lover å komme tilbake til mine svar og betraktninger om dette.... Halvannen uke gir litt for lite grunnlag for å gi skikkelige svar. 

 

SÅ..... konklusjonen av 2 år ute fra arbeidslivet?

Den kan ikke bli kort den heller. Men først og fremst er det "et helvete" å ikke kunne være i stand til skjøtte et arbeid, når man har levd et liv der det er normalsituasjonen. Samtidig har det gitt meg utrolig mye ny lærdom. Jeg har lært hvem som "følger meg i tykt og tynt", og hvem som ikke gjør det. Jeg har lært at i gode perioder klarer jeg ganske mye, i de verste perioder: ingenting. Jeg har lært meg å sette pris på små ting.....

.... som at DU faktisk har giddet å lese hele dette innlegget, som jeg tror er det lengste jeg har publisert.....

TUSEN TAKK! Jeg ønsker deg en vidunderlig helg og sommer!

Bamseklemalarm

Daylyen (Vidar Dahle)

 

Ut på tur, aldri sur. Frisk luft og mosjon har kanskje "reddet livet" for meg?


Min "religion" og livsmotto
 

Opptur - midlertidig eller varig?

Hallais godtfolk!

Etter forrige innlegg, eller etter de to forrige innlegg, har det gått 1,5 - 2 måneder. Mye har skjedd i livet mitt, og jeg har stort sett holdt tritt. Helsen har stille og rolig blitt bedre, og jeg er bortimot kvitt hodepinen som ødela "hele" vinteren for meg..... Nå er det jo tilnærmet vinter ennå, med 10 grader ute. Jeg la nettopp på sommerdekk, men siden solen snur i disse dager kunne jeg kanskje spart meg...? :-P

Vel, helsen ja.... Jeg hadde litt flaks da jeg kom inn til legen i begynnelsen av mai, fordi han hadde besøk av en annen fastlege, fra en annen kommune. (noe de visst gjør i blant?) Og denne kunne tydeligvis mye om "tensjonshodepine" (som jeg har kalt "lekediagnose" i blant). Stresshodepine er et norskere ord for dette, men det høres jo ikke SÅ fint ut.... Så, etter at jeg hadde bedt legen min om å "skjerpe seg" med henvisningene sine, så tok den besøkende regien. Han hadde også jobbet på nevrologisk avd på Haukeland, og kunne litt om denne diagnosen (som absolutt ikke er noe lekediagnose)..... Jeg var ikke veldig overbevist, men gikk med på å prøve hans løsning. Dermed var det å gå i gang med en medisin som jeg også prøvde i fjor, men hoppet av pga bivirkninger. Jeg fikk beskjed om å følge hans oppsatte doseringer i en måned, og videre bruke den i en lengre periode (6-12 mnd). Halvannen måned er gått, og foreløpig har det faktisk funket. Jeg bet tennene sammen de første ukene, da hodepinen vedvarte, tørrhet i munnen økte og ingen følelse av fremgang var å spore. Men sakte men sikkert har hodepinen roet seg, og jeg fungerer brukbart. Er fremdeles ikke i toppform, men vesentlig bedre enn store deler av siste halvår...

Ved siden av dette har 50%-studenten levert prosjektoppgave OG hatt 3-4 eksamener. Og det har foreløpig gitt tipp-topp resultater. Jeg kan med hånden på hjertet si at det hadde aldri gått om formen var som for to måneder siden, eller gjennom de mørkeste vintermånedene. Jeg var nær å avslutte hele studiet.... Nå er jeg glad for at jeg var meg selv på noen områder i alle fall: en "sta jævel" som ikke gir opp så lett.

I dag har jeg så smått begynt på "sommerjobben" jeg har satt meg som mål å gjøre. Nemlig "flikke" litt på stiene på noen av fjellene i nærområdet. Jeg har besøkt over 50 fjell siste halvannet året, og mange steder er det mye fuktighet på stiene som forholdsvis "enkelt" lar seg lede bort og/eller drenere. 2,5 time med en spade og en "grapse" (som knakk etter en halvtime) var nok første dag. Da var jeg våt av duskregn og svette. Inni skogen var det MYE røtter fra trær og busker inntil stien som gjorde det tyngre enn forventet. Noe grapsen fikk erfare.... Men motivasjonen er der fremdeles, så jeg prøver meg igjen i morgen el fredag. :-)

 

I og med at jeg er inne i en meget bra periode, muligens den beste siden mai i fjor?, så tenker jeg litt på det å legge ut et blogginnlegg med positivt innhold. Etter å ha skrevet blogg i noen år nå, så har jeg lært meg at de innlegg som gir mange lesere er der jeg kritiserer noen eller bruker kraftuttrykk og bannord i annenhver setning. Noe negativt om Nav, legestanden eller andre med en eller annen form for makt, har gitt ti ganger flere lesere enn en historie om et fjell eller et reisebrev fra London.

Nå er det sånn at jeg skriver blogg kun for min egen del. Det er jeg som bestemmer hva som slippes. Kun en gang har jeg endret/fjernet noe, og mitt nest siste innlegg ble vurdert fjernet etter publisering - men jeg lot det bli værende da nesten 2000 viste seg å ha interesse for det.... 

Uansett..., det er en glede å melde at jeg har opptur for tiden. De rundt meg merker det også, heldigvis :-) Det er fantastisk å kunne orke å jobbe litt dugnad, det er kjekt å kunne følge opp tenåringen min tilnærmet slik jeg ønsker, det er herlig å kunne pleie familie og venner litt mer, det har vært utrolig fint å klare å gjøre en så god innsats i skolearbeidet at eksamener har gått bra OG det er vidunderlig å føle at jeg kan være kjæreste i tillegg til alt dette andre også. Fremgang er alltid kjærkomment....

Men...., for det er jo alltid et men.... Hvor lenge vil det vare da? Etter to år med opp og nedturer, mest nedturer, så vet jeg at hver gang jeg har følt meg "oppesen" og alt har gått på skinner..., så smeller det alltid. Når jeg ikke er forberedt. Eller man er jo aldri forberedt på nedturer, i alle fall bortimot aldri. Jeg har vært så glad for mine fremganger og oppturer at jeg kanskje har "glemt å kjenne etter" om det faktisk gikk så bra som jeg følte, og som hodet var innstilt på. 

Når man, som nevnt, er en "sta jævel", så kjører man bare på videre. Man er jo vant til å "fikse" det meste med nok innsats. Man er ikke vant til å måtte gi opp. Det har jeg smertelig fått erfare, å måtte senke kravene.... Helt til det minimale. Når jeg har trodd at jeg har senket de til bunnivå, så har jeg måttet gå under det igjen også....

Legen min har alltid vært positiv når jeg har vært sjekket for ting og resultatenen har vært negative. Det vil si positive for meg. Det er bra Dahle, sier han. Da kan vi krysse av for nok en ting som IKKE feiler deg! Og akkurat det har jo vært frustrerende.... Jeg husker for vel et år siden, når jeg nesten håpet at jeg hadde ME. Bare for å få en diagnose (som ikke var "lekediagnose"). Jeg har etterhvert (prøvd å) lært meg til å godta situasjonen som den er..... Jeg vil nok aldri bli veldig god på det, men jeg har blitt vesentlig bedre....

Derfor vet jeg å sette pris på de brukbare dagene jeg har for tiden. I kveld har jeg vært på en super avslutningsfest for poden min som har kun to skoledager igjen på barneskolen. Og om noen få uker blir det mye samvær med han, da skal guttaboys kose seg max. Med blant annet besøk på hytten i havgapet.

Før jeg avslutter vil jeg si at jeg etterhvert kjenner endel mennesker som har forskjellige utfordringer ut over "de vanlige" hverdagsproblemene. Og mange av disse har gitt meg solid støtte gjennom de to årene jeg har vært sykemeldt. Dette blogginnlegget er til dere. Dere som sliter! Dere som har tøffe dager! STÅ PÅ VENNER! Oppturer vil komme!

At the end of the storm, there's a golden sky....

YOU'LL NEVER WALK ALONE!

Tusen takk for at du leste! Jeg ønsker DEG en (sol)brillefin sommer. Gjør det beste ut av den (10-12 grader i Bergen) :-P

 

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle



 

Ka no....? Oppfølgeren....

God solskinnsdag folkens!

Det har gått et par uker siden forrige utblåsning fra meg. Og med de tilbakemeldinger som kom, så må jeg ha truffet noe hos noen? Nesten 1800 sidevisninger på det innlegget + at mange sjekket flere gamle innlegg også. For en som normalt har 50-250 sidevisninger pr innlegg, så er jo dette avsindig. Og ikke minst overveldende for en (tross sterke ord forrige gang) ydmyk mann. Innlegget ble offentlig delt på FB, og all støtten som kom der var enorm. Også fra ukjente og "gamle kjente" som hadde lest det.

Det skal også nevnes at det også har kommet tilbakemeldinger fra noen som mener jeg må være forsiktig med hva jeg skriver, sånn at det ikke skal bli brukt mot meg igjen.... Jeg setter pris på ALL tilbakemelding som er konstruktiv, også den som er uenig med mine fremstillinger. Og oppfordringen til deg er å tørre å gi meg denne i stedet for å gå bak ryggen min med den....

Jeg står for ALT jeg skriver. Punktum. Men jeg kan selvsagt endre mening underveis, og dermed redigere eller fjerne innlegg. "Ka no...?" fra to uker siden ble vurdert slettet inntil jeg så responsen. Og kanskje dessverre må man være litt usaklig, grov i språket, sterkt kritisere for å "komme noen vei" av og til...?

 

KA SJER NO DÅ?

No ska eg, om itt par dagar, innom fastlegen. Og eg e jævli spent på kordan de' blir. Min tålmodighet e slutt, å ska nåkken noen gang finne ut ka så feilar denne kroppen her, så må eg vidare. Entn me ellar utn noverende fastlege. Han e en sympatisk å fin fyr, å har jort mykkje bra for meg oppjennom. Men no MÅ eg vidare.

Eg har en plan om å vere i arbeid til eg blir gammal. I jaffal 70. Og viss de' ska bli realitet, så må jo eg bynne å funke ijenn snart!

Mange av dåkkar kom me mange goe forslag ettar sist innlegg, å no e de' sånn at di fleste av di e sjekket åg sjekket ut.... Deffor e de' jo logisk at eg kåmmar meg vidare te spesialistar som kan se ting me andre øyne enn en almennpraktiserende lege så ska kunne "litt om alt". De' e jo faktisk så jævli enkelt at sellom du har en utdannelse ellar itt sertifikat på nåkke, så e du jo ikkje utlert.... Eg har lov å kjøre buss, men ville aldri hoppet på en bussjåførjobb utn opplering....

KORDAN E HELSN NO DÅ?

Eg reinar me at de' KAN vere nåkke noen av dåkkar lurar på?

Vel, siste hallåre' har vært "lave dalar åg ganske høye toppar". Ettar å ha bygget meg opp fysisk gjennom våren og sommaren i fjor, bynte på Logistikk-studie (som måtte reduseres te 50% undarveis) og følte stor fremgang, så kom nerturen i novembar. Slapphet, hodepine og anspenthet "tok meg" nestn åvar nattn. De' va nok nåkken signalar undarveis eg burde tatt, men dåkkar vet: når håvve e innstilt på å få nåkke te, så gjer vi bare mer gass når vi merkar litt "motstand". Resultat: 3 elendige månar frem te februar, som va ganske bra. Frem te mitti mars. Då kom en ny nertur. Frem te no for en uke/hallan' sidn.

No har eg en bra opptur, som eg håpar eg skal klare å følle opp åg vidareføre. Eg har tatt nåkken grep på de' eg kan jøre nåkke me, bl.a mellt meg inn på Fitness'n ijenn, for å ji en "stokk stiv" åg utrent ovarkropp litt stell... Eg har hoppet av nåkken medisinar som skulle ta håvvepin'n, som hellar ga meg 12 timars søvn for nattn, åg negative tankar i håvve... (viste seg å vere antidepressiva eg hadde fått). Ikkje bra!

Så...., eg har en plan om at ting ska bli bedre. Men eg vet åg at de' fort kan snu å bli verre ijenn (sånn så de' pleiar)... Men...

Eg gjer meg fa'n ikkje så lett. De' va mykkje følelsar dåkkar fikk på forje innlegg, å di va reelle. Di e der ennå, men ska brukes "riktig" fremåvar. Eg ska kjempe for egen helse, å de' ska di få merke di så har me sånt å jøre.... :-)

Eg e klar! Givvittumi! Ikkje engang en viss Donald, som ikkje går utn bokse, vil klare å stoppe meg no....! Ællar han der me di svære rakett'ne borti "Dingding-verdensdelen."

NOK E NOK!


AT THE END OF A STORM, THERE'S A GOLDEN SKY....

Eg ser fremåvar, ikkje bakåvar.... Fortid kan'kje eg jøre nåkke me hellar....

Takk for at du leste!

Takk for all støtte! Det betyr uendelig mye for meg!

Fortsettelse følger.....

Bamseklemalarm

Daylyen (Vidar Dahle) <3


Klar for nye (t)oppturer :-)

Ka no....?

God dag i natten....

Kalenderen sier torsdag kl 00:16

Jeg var borte med bosset tidligere, og tømte postkassen.... Det var tre dager med reklame og et medlemsblad. Og en hvit fin konvolutt fra Sykeland Haukehus.... Mellom reklameavis nr 27 og 28....

Og teksten lød:

Svar på henvisning fra fastlege:

Vi (menes det alle ansatte på HUS?) har foretatt en medisinskfaglig vurdering av helsetilstanden din og behovet for hjelp basert på henvisningen og eventuelle tilleggsopplysninger.(foretatt av en overlege dr. med.... Overlege driver med?)

Konklusjonen: Du har ikke behov for undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Vi anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din eller den som har hanvist deg, for å avklare videre oppfølging.

Og så, med store feite bokstaver som om jeg var analfabet og/eller -8 og aktiv fargeblind....:

Den mottatte henvisningen er avvist. Vennligst kontakt henvisende lege for ytterligere informasjon.

Dine rettigheter: Dersom du er uenig i vurderingen, har du rett til å klage innen fire uker.

 

 

 

EG E HELT TOM.....

MIN FASTLEGE HAR SJEKKET MEG FOR  ALT  HAN HAR SJANSEN TIL Å FINNE UT AV. OG INGEN AV HANS ELLER ANDRE SPESIALISTERS UNDERSØKELSER FINNER NOE FEIL PÅ NOE. ALT ER I ORDEN MED MEG, MEN  ALLE SIER AT DE KAN SE AT JEG IKKE ER FRISK.......

 

KEM FAEN SKA FINNE UT KA SÅ FEILAR MEG NO DÅ?

FASTLEGEN HAR SPILT ALLE SINE KORT, OG ALLE VERDENS SPESIALISTER SENDER ALLE HENVISNINGER I RETUR....

DE' KLIKKAR SNART....! #%&£${&

KJÆRE NORGE! EG LATAR FAEN IKKJE! DET E FAEN IKKJE "GULT KORT FOR FILMING" Å VÆRE SYKEMELDT I 2 ÅR.

EG HAR MISTET JOBBEN, EG HAR MISTET 40% AV INNTEKTEN, EG HAR MISTET MYKKJE AV DI FÅ SPAREPENGENE EG HADDE, EG SLITAR ME Å GJENNOMFØRE EN BRØDEL AV SKOLEOPPLEGGET EG AVTALTE ME NAV (HANDLINGSPLAN') OG SNART MISSAR EG VEL ARBEIDSAVKLARINGPENGENE OG..... OG: HVERDAGEN E TIL TIDAR ITT HELLVETTE...

DE' HJELPAR FAEN IKKJE Å VÆRE POSITIV. EG PRØVAR ALT EG KAN. Å HVÆR JÆVLI GANG SÅ FÅR EG "DE' FEIGT IGJEN". HVER JÆVLA GANG DE' E EN OPPTUR SÅ SMELLAR DE' IJENN NÅR EG MINST VENTAR DE'.....

 

EG HAR BETALT 3 MILLIONAR I SKATT SISTE 30 ÅRENE.... KORTI SKA EG FÅ NÅKKE IGJEN AV DE?

DÅKKAR KAN REISE ITT VARMT STED, SÅ IKKJE E SYD'N! Å FAEN IKKJE SITTE BAK EN PULT ME E KVIT FRAKK, UT'N BAKTERIAR, OLJE ÆLLAR DRITT PÅ, Å HA MENINGAR OM MEG..... DÅKKAR VET KOR EG BOR, TA DÅKKAR EN TUR! ÆLLAR RING MEG! KOMMAR DÅKKAR SKA EG LAGE KAFFI... MEN DE BLIR DEN BILLIE COOP-KAFFIEN, FOR DE' E DEN EG ENNÅ HAR RÅ TE.....

 

OG TIL DEG SOM HAR GIDDET Å LESE ALT: DU MÅ GJERNE DELE DET HERFRA TIL MÅNEN. VIA HAUKELAND, FYLKESDIREKTØREN(EL TØSEN), STATSMITRALJØSEN ELLER KEM DÅKKAR VE.....

FOR DE E INGEN SOM BRYR SEG OM EN MANN SÅ IKKJE VIRKAR.

MED MINDRE EG HADDE EN SERIØS DIAGNOSE, ÆLLAR SPILTE PÅ BRANN OG HADDE FÅTT "BRETT PÅ SOKKEN".....

 

DAYLYEN SKA TA ME SEG RØRLEGGARSPREKKEN, Å SITTE PÅ EN BENK PÅ TORGALMENNINGEN I STEDET.... FIKK ITT INNTRYKK FRA NRK AT DET KAN VÆRE EN OKEI JOBB.....

TAKK FOR AT DU LESTE.

OG:

TUSEN TAKK TIL ALLE DERE SOM TROR PÅ MEG, STILLER OPP FOR MEG OG STØTTER MEG MED DET DERE KAN. JEG ER GLAD I DERE

DAYLYEN

God natt 01:04



 

20.03.2017

Solen skinner så fint i Bergen by

Jeg ser den gjennom vinduet på ny

Skulle vært på skolen og lært logistikk

Er dessverre i en annen statistikk

De som ikke er ute i og jobber

men som føler de samfunnet "robber"

 

Legestanden finner ikke ut hva som feiler

Og i mellomtiden er jeg "ute og seiler"

Seiler på dager som er brukbart fine

Og seiler på dager med hodepine

Men aldri på dager der kroppen er bra

Slike dager som jeg var vant til å ha

 

Tennene bites sammen igjen og igjen

Og håpet som jeg har kalt "min venn"

Er i ferd med å reise i fra meg så smått

At jeg kanskje blir her for godt?

"Godene" forsvinner jo en etter en

Man vinner ikke noe av å være "for sen"

 

Jeg har ikke pleid å syte og klage

Men det er ikke enkelt å klare å lage

Positivitet når ikke kroppen funker

Når slapphet kommer og "piner" dunker

Å sitte inne å se når solen skinner

Og mimre og drømme om gode minner.

 

Folk rundt meg sier jeg ikke må gi opp

Men det er ikke enkelt når kroppen sa stopp

De sier at de syns jeg er så flink

Takk for det! Men her er et "vink"

Dere ser meg på dager som er ganske gode

Men aldri når jeg ligger med vondt i hode'



Daylyen

 

 

 

 

"Tid for hjem"

Hæppi dæi fålks ænd fes....

Det har ikke kommet fryktelig mye ut på bloggen min de siste månedene. Det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke hadde hatt noe å skrive om, men heller at mangel på overskudd har gjort det mer utfordrende. Prioriteringer er vel også et stikkord :-) (hadde jeg hatt 100 000 lesere og følgere, og reklameinntekter i samme tall så hadde jeg nok "orket". Men det handler kun om meg selv for min del) Og nå er jeg her igjen.

Du lurer garantert på denne overskriften.... Og den er nok "tatt" fra den kommersielle verden :-) De fleste vet hvilket program det er snakk om, og det er et av få program jeg prøver å få med meg fast. Det er gøy å se hva de får til (med midler de fleste bare kan glemme). Noen resultater mer vellykket enn andre, både for de som bor der OG for oss i de 1000 hjem med 1000 forskjellige meninger.

Men... Det jeg vil frem til i dette innlegget er hver og en sitt hjem.

Hvilket hjem har DU? Hva er viktig for DEG? Hvordan ser du på andres hjem?

På Facebook har jeg to "tagger" som jeg bruker på mitt hjem: "Guttaboys Man-Cave" og "Vidars Vinkjeller med innslag av øl". Mitt hjem er en leid kjellerleilighet på ca 60-70 kvm. Møblert til "randen" av alt mulig som har fulgt med meg i livet.... Ingenting er fancy og nymotens, men det meste virker (utenom VHS-spilleren - fordi jeg ikke har "tjukkas-TV" lenger)

 
Vinkjelleren.... ;-)   
 

Hvor vil jeg hen med dette lurer du sikkert på?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Det handler om hva som er viktig i livet, og for meg har det vært viktig å ha noe eget. Å ha en bolig som jeg eier (medeier). Og bare så det er sagt: De jeg leier hos er fantastisk fine folk. MEN....., det er JEG som betjener store deler av huslånet deres.

På 90-tallet kom jeg inn på eie-markedet pga lave priser og velvilje fra en eks-svigerfar. Når dette tok slutt kom jeg videre med litt overskudd og utlånspolitkk der bankene ikke krevde egenkapital. Etter hvert ble det både husbygging og kjøp/salg, og hele tiden med en liten gevinst. Men når man stod alene og skulle kjøpe, hadde tidene og bankene snudd seg, og en "førtiss" med en helt ok egenkapital (og inntekt) ble krevd for 25% i egenkapital. Og når en enkel leilighet gikk for 2 mill, så var 500 000 veldig fjernt. Etter dette har uheldige omstendigheter hjulpet til å minske denne egenkapitalen. Selvfølgelig har det ikke akkurat hjulpet på å bli syk og miste 40% av inntekten, slik at situasjonen i 2017 handler om å holde hodet over vannet.
                Mancaven og Bolla Pinnsvins lekseplass

Jeg pleier å si til mine venner at jeg mest sannsynlig har mer i boutgifter enn de aller aller fleste av dem.

11000 kroner i måneden. Hvor mange av dere på snart 50 år har det i boutgifter. Dette er inklusiv strøm og tv/nett, så ca 9500 er reelt. Men jeg har også forsikringer og andre utgifter i tillegg. Og hvis du teller 9500 pr voksen person, så blir det 19000. Jeg har hele tiden siden jeg havnet utenfor eiemarkedet kunne klart å eie en liten bolig, spesielt når jeg også hadde samboer. MEN du blir ikke bedømt ut i fra realitetene. Du blir dømt ut i fra egenkapital, hjelpekapital og selvfølgelig inntekt. Med dagens inntekt kan jeg forstå at ingen vil låne meg penger.

Men hadde jeg vært i samme bås som mange av mine venner hadde jeg kanskje hatt helt/delvis nedbetalt bolig, og kun noen lapper i husleie pr mnd. Da hadde jeg klart meg brillefint på de 20000 NAV mener jeg skal tjene i mnd. Mens nå går 75% av dette rett ut av konto når det kommer inn. Så når bankdamen smiler til deg og sier: -Dahle, du må nok begynne å spare....

-Ta deg en bolle!

Nå spørs det jo hva man skal sammenligne seg med? Jeg velger å sammenligne meg med andre med samme bakgrunn som meg selv. Og selvsagt må man da også sammenligne hver sine valg oppgjennom. Mine valg (alene og sammen med partner) har gjort at jeg sitter her jeg sitter. Og drømmer om å kunne gå ut og klippe plenen. Og drømmer om å kunne male huset. Og drømmer om å fikse/bygge ny terrasse. Om å flikke litt på kjøkkenskapene. Ta ned en "lettvegg" og få en bedre inneløsning. Sette opp en mur mot naboen. Vurdere om jeg skal investere i en jaccuzi eller ny blandemaskin....

Sannsynligvis må jeg ha minst 7 rette i lotto (eller plustelig på en eller annen måte få en slump "specidaler" i hofteholderen) for å kunne realisere min drøm. Til tross for at jeg lever nøktern kunne jeg fremdeles betjent et lån på 7-8000 i måneden, pluss andre utgifter.

Siste 6 årene har jeg betalt 950 000 i rene husleiepenger (3 av årene som samboende med 2/3 av inntektene) Og ja, jeg tenker ofte på om disse pengene kunne gått til egne renter/avdrag og de reelle utgifter som husleien dekker). Jeg hadde nok aldri fått betalt ned 500 000 på et lån på 6 år, men kanskje 300 000?

 

Nå sitter jeg her og har skrevet 872 ord, og tenker med meg selv: -hvor vil jeg egentlig med dette her?

Jeg vet ikke? Men det er sånne tanker som plutselig detter inn i hodet på meg. Eller tanker om å ha mislyktes fordi jeg ikke eier egen bolig har kommet ofte. Men det er klart at når man har mistet hus, helse og jobb de siste årene, så ser man ikke automatisk så lyst på livet alltid. Og det er vanskelig å gi omverden følsom informasjon som dette. Nå er jeg en åpen fyr, og har ikke problemer med å snakke med noen (om noe). Men det er ofte "et helvete" å besvare spørsmål og uttalelser som kommer i beste mening. Så langt jeg vet, så har jeg ingen "fiender" som vil meg vondt. Derfor vet jeg at de fleste av dere støtter meg....

Så la meg derfor få lov til å drømme om at det kanskje en dag blir Tid for Daylyens hjem, med banning og steiking pga "kor e spaden henne? Eg vet eg la malerkostene her i fjor! Au au au (hammer mot tommel), stående eller liggende panel? Sagkjedeolje på gressklipperen.....? Siste gang med billig tapetlim!" Og så videre...... Mest sannsynlig vil det aldri skje, men drømmene mine får du ikke ta i fra meg....

 

Takk for at du leste! Ha en superduper vår!

Klem fra Dalyen

-Det skulle BARE mangle!

Hei og hopp godtfolk!

Det har ikke kommet noe herfra på en stund, uten at jeg tror det er så mange som tenker så fryktelig mye på det... :-) Og det syns jeg er helt greit. På samme måte som jeg syns det er helt greit at dere kanskje tenker over noen tanker og følelser som deles av en som ikke lever et A4 liv. Jeg ber ikke om enighet om alt jeg "strør" rundt meg, kun respekt for at dette er verden og livet ut i fra MITT ståsted. Og så kunne jeg selvsagt lagt til overskriften....

DET SKULLE  B A R E  MANGLE!

Uten å utdype det noe mer angående det over :-)

MEN, jeg har lyst til å ta tak i de fire ordene "det skulle bare mangle", med trykk på bare..... FOR, hvor ofte bruker du dette uttrykket? Mange gjør det kanskje daglig, og sannsynligvis hver uke. Men bruker du det fornuftig? Og med det tenker jeg mest på om den du bruker det til opplever det på samme måten? At det faktisk bare skulle mangle?

Jeg skal gi deg et par eksempler. For når man har havnet i situasjonen jeg har, der helsen er varierende og man ikke alltid får til det man har lyst til, så trenger man noen ganger hjelp og forståelse fra omgivelsene for å "lande på begge beina" (jamsis og langt langt oppi bakken). Realiteten min var at de to siste månedene i 2016 var en stor nedtur, etter mange fine oppturer tidligere i året. Kroppen ville ikke følge med på 100% skolegang, og det burde jeg kanskje skjønt mye tidligere. Men når man har et hode som VIL få alt mulig til, så var det ikke til å unngå å "møte veggen" igjen.... Så dermed ble det nødvendig å gjøre endringer i skolehverdagen min, og heldigvis har jeg nå en NAV-dame i ryggen og fantastisk forståelsesfulle folk på Handelsinstituttet.

Og det er herfra første eksempel kommer. For når jeg for fjerde gang måtte be om møte med skolen, for å diskutere muligheter og løsninger, der vi kom frem til at jeg nok en gang skulle kutte et fag til, og dermed skal jeg "bare" ha rundt 40% av fagene resten av skoleåret. For meg er det ikke gitt at man skal få sånne løsninger, gang på gang. Så når møtet var over, så tok jeg vedkommende i hånden og sa noe sånt som "Tusen takk for at dere bidrar til å legge tingene til rette til meg" der svaret kom kontant: "Det skulle BARE mangle!" Men et kraftig trykk på bare.

Ja, jeg forstår at man vil bidra til å finne løsninger, men skulle det bare mangle at man 4 ganger på et halvt år skal redusere på et studie som er ment som et 100% studie? Fra mitt ståsted skulle det overhode ikke BARE mangle. Fra mitt ståsted er dette en enorm velvilje for å gi en fyr som går på smell etter smell det lille halmstrået av håp om at han faktisk skal klare NOE. Jeg kan love dere at jeg har vært svært nære å "kaste håndkledet" og "legge inn årene" i begynnelsen av 2017. Nå har heldigvis de 40 gjenværende prosentene vist seg å være mulig å gjennomføre, så langt..... og med helsemessig fremgang, så ser jeg nok lysere på det i dag enn på noen måneder.

Det sprøe i løpet av disse månedene er at jeg også har blitt kjent med en super kvinne. Som også har supre barn. Som min supre sønn har funnet seg supert til rette med :-) Og denne supre damen har også opplevd (og opplever) helsemessige utfordringer, og viser en enorm forståelse og tilbyr meg god og viktig hjelp. Men..... Når far har sine dårligste dager, og 13-åringen omtrent blir overlatt til seg selv, så har damen vært til uvurderlig hjelp og støtte. Så når hun "overtar" ungdommen, og sender far hjem for å slappe av.... Eller når hun ringer og sier: -Det er middag om en time!.... Eller når hun sier: -Jeg kan kjøre ungdommen til moren for deg (2,5 mil hver vei). Så blir man jo bare så takknemlig, rørt og glad. OG takker og bukker det beste man klarer. Og så kommer svaret hennes kontant: det skulle BARE mangle!

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår utsagnet. Og JEG hadde stilt opp akkurat på samme måte om det var motsatt. MEN, når man "ligger nede" og får hjelp til ting det er naturlig å klare selv, så blir man fryktelig ydmyk og det føles overhode ikke som noe som BARE skulle mangle at andre skulle utføre disse tingene for en.... Nå håper jeg ikke at du som leser tolker som at jeg ikke setter pris på å få hjelp og gode løsninger? For det er kanskje ikke NOEN som er mer takknemlig enn meg på det enn meg?

Poenget mitt med dette er at du gjerne skal fortsette å gi hjelp til dem som trenger det, og gjerne med innstillingen at det faktisk bare skulle mangle at du gjør det. I DINE ØYNE. Men ha forståelse for at den som tar i mot hjelpen ikke nødvendigvis tar DET for gitt. Og gi vedkommende mulighet til å uttrykke dette.

 

Og så over til et eksempel som JEG kanskje mener skulle bare mangle at man tenker over. Fra mitt ståsted i 2017 altså. Fordi for en som alltid har vært opptatt av å gjøre det jeg selv og omgivelsene forventet av meg, så er jo livet litt annerledes etter 20 måneder "på sidelinjen". Og uvitenhet fra andre er nok en av de største grunnene til at folk i min situasjon opplever frustrasjon og "nedverdighet". Og jeg innrømmer gjerne at jeg kanskje "så litt ned på" dem som var litt "av og på" på de stedene jeg jobbet for 10 og 20 år siden. Når noen så tilsynelatende frisk og rask ut ene dagen, var borte fra jobb i 2-3 dager (eller 14 dager) for så å være like "frisk og rask" når de kom tilbake, så hadde jeg stor problemer med å forstå det.

Og sånn tror jeg de fleste av oss har det? Det skulle faktisk bare mangle at vi ikke skal forstå ting vi ikke har opplevd før.

Så når jeg etter en tur på Fløyfjellet etter skolen hin dagen la ut bilder på Facebook av byen og fjellene badet i solskinn, så var det en som kommenterte med følgende: "har du tid til å gå på fjellet midt på dagen?". Mange har reagert på denne, og har kontaktet meg privat. Først og fremst takk til dere. Men tilbake til kommentaren (som ikke var på min private side, men i en turgruppe), så er dette en person som ikke kjenner meg så veldig godt. Og hadde denne kommentaren kommet for 15 mnd siden, så hadde jeg følt den litt sårende. Men nå vet jeg bedre. Jeg vet at det som for mange som "ikke virker" føles som at DET SKULLE BARE MANGLE at andre skal forstå hvordan en har det..... For meg gjør det ikke det. Jeg vet forskjellen på å være arbeidsfør og å ikke være det.... Men det JEG syns at bare skulle mangle, er at når jeg (eller andre som ikke lever et A4-liv) gir en forklaring på hvorfor man ikke kan leve etter "levereglene" til en frisk person så må vi få forståelse for det.

 Utsikt fra Fløyvarden på Fløyfjellet bakenfor Fløyen og Fløysvingene/Tippetue

Vi er ikke unnasluntrere!

Som jeg skrev i et svar i kommentaren på FB så skulle jeg gjerne byttet, og kunnet skjøtte en jobb. Og der vedkommende så frem til pensjonisttilværelse den dagen han/hun ble 62, så håper jeg å bli arbeidsfør igjen og kunne jobbe til jeg er 70, i alle fall....

Dette var et par innfallsvinkler til disse fire ordene fra en som ikke stempler inn kl 7 og ut kl 15. Jeg får håpe at du kanskje klarer å forstå at det ikke alltid "bare skulle mangle" for oss at du viser forståelse og hjelpsomhet når vi ikke helt ser lyset i tunnelen.....?

Igjen: Tusen takk for at du har lest mine 1400 ord. For meg skulle det ikke bare mangle..... :-)

OG for dere som kjenner meg: Jeg har litt opptur nå for tiden. Jeg orker å gjennomføre skolen, følge opp guttungen OG kommer meg ut i naturen.

Da gjenstår det gøyeste: JEG ØNSKER  D E G  EN VIDUNDERLIG DAG, UKE OG VINTER. I vakre solfylte Bergen, eller hvor du enn måtte befinne deg!

 

*BAMSEKLEMALARM*

Daylyen (Vidar Dahle)

                       Nydelige dager og kvelder i byen min for tiden :-)
 

2016 e åvar

HALLAIEN GUDDBAIEN!

Når ting e følsomt, ellar eg e forbanna ellar ska påpeke nåkke, då funkar kun bergensk..... (ev bergengelsk...., ju nåo.... Håop ju ønderstænd?)

De' e nyttårsaftn. Eg sittar her å ser på Åge Aleksandersen spelle i Royal Albert Hall...., å eg grinar... Jepp.... Litarvis. Å eg kan låve dåkkar at 110 kjilo kan produsere myyyye tårar.... Koffor de' då, spør vel du? Vel, de' e i jaffal ikkje Åge sin feil, sellom han sang "de' e min dag i dag" nettopp.

Først å fremst e de' vel fordi eg e en følsom fyr. Har alltid vært det. Og de' va nok hovedgrunnen te at eg ble mobbet som liten...., "rabbagastene" elsket å få meg te å grine åg visste at eg aldri tok ijenn..... ??? Tror eg då....

Ellars handlar de' nåkk om alt så har skjedd de siste årene, inklusiv de' så ikkje har skjedd... De' har vært både opp- å nerturar. Å dessverre e de' nerturene så "vinnar" i dag.... (akkurat som de' oftest e "jævelen" på høyre skuldar som vinnar åvar "engelen" på venstre....) De' handlar nåkk og om at eg sjøl og e en "sta jævel", som ofte VIL myyyyye mer enn de' e muli å få til. I jaffal ut i fra fårrutsætningene....

No så de' lenge ut som at eg skulle klare de' hårete fjelltur-måle' mitt på 150 turer i 2016. Pga bråstopp for hels'n i novembar ble de' "bare" 138 fjellturar. Men eg ve jæsli kjapt påpeke at DE' E EG SINNSYKT FORNØYD ME'! Å de' sa eg i sommar når eg sto me 61 turar i juli, at klarar eg "bare" 130 ellar 140 så e de' helt klart innafor.... Å de' e jo en gåte for mange (inklusiv meg sjøl) at de' e muli å "løpe" på alle di fjell'ne ut'n å vere i stand te å komme seg i arbeid ællar skole.

Å akkurat de' e de' mye handlar om, å tenke ut'nfor boks'n. Å "boks'n" te Daylyen forandrar seg hele tid'n... Så når ikkje eg sjøl klarar å henge me', så e de' vell fårr mykkje fårrlangt at nåkken andre ska skjønne nåkke...? Eg kan jo ikkje kreve at nåkken ska forstå ka så skjer... De' eneste eg håpar på e forståelse for at viljen min e vesentlig større enn de' hels'n ve vere me på.... (Viss du giddar, så står de' nåkke om akkurat dette i fårje blogginnlegg du kan lese....) ;-)

Når Åge her syngar "Levva livet" her, så e de' jo akkurat de' de' handlar om.....? Hver å en må leve SITT liv best muli.... Sellom de' kan vere "itt hællvætte" av å te.... Spesielt når du sjøl ikkje e herre åvar realitet'ne.

 

Eg sa 04.01.16 at dette skulle bli mitt år. At eg skulle jøre de' EG kunne for å bidra te fremgang. Og eg har "fan brenne meg bidratt".....

De' så derfor e så kjipt e å sitte her 361 dagar ettarpå å føle at eg står "på stede' hvil". Gledn åvar egne fremgangar og ikkje minst å ha fått en ny kvinne i mitt liv burde definnitivt åvarsjygget de' at kroppen fremdeles ikkje ve vere me på di helsemessie fremgangene som e ønsket å forventet.

Tårene i dag handlar blant an't om di fremgangene som IKKJE kom, den unødvendige kampen me NAV som virkeli hålt på å knekke meg i sommar, en arbeidsgivar som 100% har jitt en "kald en" i meg, at eg ikkje (engang) klarte å sjøtte skol'n eg bjynte på i høst, at eg møtte veggen igjen i november etter brukbar fremgang, at eg ikkje har klart å fortsette øvelser/kosthold som eg lovde di på "heimen" ettar 3 ukar på Rehab før jul, at eg ikkje e i nærhetn av å skjøtte Kristian sånn eg virkelig ønskar..., og (for første gang nevnt) at eg "fikk fotn i ræven" av hon som hadde svart ja på mitt frieri 2 månar før eg ble syk i fjor (i dag e de' helt greit då...., sellom det har sotte langt inne å føle seg sviktet). Og til slutt e de' for jævli å ikkje føle at de' positive ikkje e i nerhetn av å "vinne" i dag....

FOR...... Eg har vært på 50 forskjellige små og større toppar åg knausar rundt oss i år, fordelt på 138 fjellturar. I tillegg til alle di andre turene langs veiar og stiar i "lavlanne".... Eg har fått mange nye vennar i år, me' min nye "bestiss" Mona "Monis" i spissen som har følgt HELE den fysiske fremgangen i år. Har lyst til å nevne Anniken (fru Yttersving) åsså, som e en av mine største motivatorer. Åg mine gamle vennar fra oppvekstn vil eg allti ha, og de' e eg ufattelig gla og stolt ovar.... (Jakopen, Yngvisen, Kempen, Raggien, Kjeksen og Cheesen). Eg har møtt Janne i høst, som mer å mer visar seg å vere bere å bere for meg.... De' e så deili å vere me hon åg di kule ongen honnes.... (Trykkar LIKAR) :-) Å til tross for mange tøffe stundar, så HAR faktisk Kristian å meg hatt MANGE goe stunnar sammen. Han e rett å slett "mitt ALT".

Sellom eg smilte litt undar formuleringen av fårje avsnitt, så e de' ijenn de' negative så får fokus..... Å de' e så inni "hesteeggstokkene" irriterenne....!

Tankene no går vidare litt te nåkke så eg har jobbet me' de' siste halant åre'.... Nemli' de' å få "alle" te å forstå kordan eg har de'.... Eg har for lengst innsett at de' ikkje e muli..., MEN eg e no her fortsatt på bloggen å jør mitt beste for å få frem min side av meg... :-D Eg pleiar å si at di så ikkje har opplevd tilsvarende helsemæssie utfårdringar så eg har, i jaffal ikkje har fårrutsetningene te å skjønne "ka de' går i".... Og de' KAN eg gå hardt ut å si, fordi eg sjøl "skjønte ikkje en pøkk" av dette hællar. LITT kan eg vel skryte på meg at eg forsto, ettar å ha levd me andre me helsemessie utfårdringar... Å sellom eg nåkken gangar siar te folk at eg "dritar" i di så ikkje klarar ellar vil forstå meg, så får eg nåkk ikkje helt te å slå meg helt te ro me' de' hællar....

 

Viss du har hengt me de første 1000 orene her, så klarar du kannsje di 150 siste å...? :-)

Eg har lyst te å avslutte me å si at eg E ikkje negativ HELE tidn, men at de' blir nåkke av hverdagen når man ikkje virkar sånn som man vil å ikkje minst vet man kan....

Eg ve takke for itt varierende 2016. På sett å vis ble de' "MITT ÅR" (de' fins itt album me åre' i bildar på Fæisbukken min)

Eg ve takke alle dåkkar så har bidratt te positve opplevelsar å fremmgangar!

Te de' kjedsåmmelie ve eg gjennta: Fortid e fortid! Den kan'kje vi jøre nåkke me, ant enn å lere av.....

Eg e klar for 2017. Håpar eg då....?

Takk for at du leste!

Fra meg får du masse varme tankar å goe ønskar om itt nydeli Nytt År!

 

Bamseklem fra en Dayly nær deg :-)



When you walk through a storm, hold Your head up high...... YNWA ♥♥♥

-Du klarer det du VIL klare!

God novemberdag folkens!

Mange før meg har brukt følgende uttrykk: -DU KLARER DET DU VIL KLARE!

Og i de alle fleste tilfeller dette ordtaket blir brukt handler det som oftest om å gi noen motivasjon. Et ekstra "puff" bak. Litt hjelp til å forsere "dørstokkmila". Noen trøstende ord, eller en tilnærmet "formaning" om å gjøre en innsats.....

I løpet av det siste halvannet året har jeg fått høre dette noen ganger. Og jeg vet at bakgrunnen og meningen ALLTID har vært den beste fra dere..... Men.... Dessverre er det ofte et "MEN" inni bildet i livet mitt for tiden....:

Det har ikke funket for meg! Jeg klarer dessverre ikke det jeg VIL klare!

Selv om jeg har innsett at jeg ikke er frisk, og selv om jeg har innsett at hver dag er forskjellig, så er ALLTID ønskene svært store om å få til de tingene jeg setter meg som mål. Siden jeg er på "omskolering" og går på skole, så er jo hovedmålet å komme meg dit de 6 timene som er satt av mandag til torsdag OG klare å gjennomføre de lekser, oppgaver, gruppearbeid og innleveringer som det legges opp til at jeg skal gjøre. Dessverre vil ikke kroppen min være med på det for tiden. Ønsket mitt, hodet mitt og viljen min sier at jeg VIL klare dette! Men det hjelper ikke......

I min "arbeidsplan" med NAV står det at jeg skal gjennomføre planlagte tiltak, slik at jeg er rustet til å gå tilbake til arbeidslivet til sommeren 2017. (egentlig til desember i år). Jepp NAV, jeg VIL klare dette. Eller alle helst så VILLE jeg klare å fortsette i den jobben jeg hadde, og fortsette det livet jeg levde før juni 2015. For jeg VIL jo ikke være avhengig av NAV... Men det hjelper ikke.....

Jeg klarer for det aller aller meste å skjøtte samværet med han på "noen-og-seksti-kilo-som-ligner-litt-på-meg". Dessverre får han noen ganger oppleve at far ikke gjennomfører "normalen" eller ting som er lovet..... Og det står ikke på viljen til far. For far VIL gi noe til sin sønn! Men det hjelper ikke.....

Innimellom alle "opp-og-nedturer" helsemessig, så har jeg jo klart å gi kroppen litt fysisk fostring likevel. 126 fjellturer har det blitt i år. Men mitt "hårete mål" på 150 turer i år ser ut til å "henge i en tynn tråd" nå.... Siste 8 dager har jeg ikke vært på noen fjelltopper, og det er første gang siden mars at "pausen" har vært over en uke.... Og det står ikke på viljen. For jeg har abstinenser HVER dag. Jeg VIL på fjellet, og jeg VIL prøve å nå mine mål! Men det hjelper ikke....

(Nå skal det nevnes at jeg sa også i sommer når jeg hadde 65 turer, og satte dette målet, at jeg ikke ville "ofre livet" for å nå målet, og om sluttresultatet ble 140 eller 130, så skulle jeg være fornøyd med det. I min situasjon så er det ikke alltid så lett å "se inn i fremtiden"...)

Sosiale aktiviteter som å følge Brann på hjemmekamper, gå på tippelag med barndomskamerater, delta på arrangement som jeg er ønsket på, hjelpe til på dugnad hos familie og venner, invitere folk hjem eller til ønsket aktivitet frem i tid (som tur, bytur, bowling, hyttetur eller annet) eller å gå på besøk eller kanskje til og med date, går ikke alltid slik som planlagt. Og det står ikke på viljen! Når man i perioder lever "i kjelleren" så er man veldig klar over alt man VIL få til. Men det hjelper ikke.....

Og når folk rundt meg sier at "du klarer det du VIL klare" så har jeg faktisk ikke noe problemer med å forstå hva folk egentlig mener. De mener det at jeg må ikke gi meg. Jeg må stå på! Jeg må sette meg mål, og jobbe for å nå dem. Jeg må lytte til kroppen. Jeg må fortsette å være flink. Jeg må ikke ta meg for mye ut. Jeg må ikke la NAV kreve for mye av meg. Jeg må gjøre mitt beste. Og så videre, og så videre...... Men det hjelper ikke....

Men kjære venner: JEG ER IKKE DUM! Jeg forstår hva ordtaket betyr. The sky is the limit sies det ute i den store verden.... OG, jeg VIL veldig gjerne oppnå mine mål og planer.... MEN, når helsen IKKE vil, så har ikke jeg NOE jeg skulle ha sagt..... Og når legestanden IKKE finner ut hva som er grunnen til slapphet, hodepine, anspenthet og kanskje til og med depresjon (de lærde strides om det siste), så gjør det heller ikke tingene enklere. (Paracet og Ibux-fabrikkene har gode resultater i år i alle fall)

 

Jeg tok opp dette ordtaket med en i dag, som umiddelbart svarte at "ja, det er et veldig bra ordtak"....., helt til jeg la frem mine tanker.... Vedkommende var faktisk fort enig med meg, og ikke fordi jeg "truet" med juling eller måneder med "utestengelse", men fordi det var en helt ny innfallsvinkel....

Og det er akkurat det jeg har fått selv også, gjennom det siste halvannet året. Stadig nye innfallsvinkler.

Vi klarer mange ganger mye mer enn vi tror her i livet. Og vi må ofte sette oss selv tøffe mål, for å oppnå gode resultater. Og i de aller fleste tilfeller ER det ofte et dekkende begrep: -du klarer det du VIL klare!

Men HVIS forutsetningene IKKE gjør det mulig, så kan du faktisk "gjøre vondt verre" om du presser deg selv for mye..... Og akkurat DETTE har jeg "svart belte" i...... Jeg håper ikke at du ved å lese dette innlegget, slutter du å støtte dine venner, familie eller kollegaer med motiverende og oppmuntrende tilbakemeldinger. Fordi alle trenger litt støtte. Men jeg håper at du fikk en forståelse av at uttrykket er diskuterbart.....?

 

Takk for at du leste! Fortsett å bry deg om dem rundt deg! Og finn lyspunkter for deg selv og andre!

Og ha en finfin høst og vinter!

Stor klem fra Daylyen (Vidar Dahle)



 

Ærlighet

Hallao godtfolk!

Litt på etterskudd "feirer" jeg 2 år på blogg. Og den overskriften jeg har valgt i dag bør vel si hva jeg har spredd fra meg de årene. Som nevnt før så startet jeg med dette for å få ut tanker om å være overvektig. Det gjaldt både helsemessige OG følelsesmessige utfordringer. Jeg delte noen innlegg på slutten av 2014. Så var det stille til jeg ble syk i juni -15. Etter dette har det handlet mest om en diagnoseløs sykdom, fjellturer, NAV og litt ymse annet. Jeg har delt mine opp- og nedturer. ALLTID ærlig. Punktum. Utropstegn!

Og akkurat DET har utviklet seg til det viktigste ordet i livet mitt:

Ærlighet

Jeg pleier å nevne åpenhet og respekt i "samme rennet". Men for meg er ærlighet nr 1. Og de to andre like over 2. plassen....

Ærligheten min er også at jeg ikke alltid har vært ærlig. Og det er vel kanskje noe minst 99% av oss med hånden på hjertet kan si? INGEN går vel gjennom et liv uten både hvite, svarte eller regnbuens fargers løgner? Jeg kommer ikke til å gå inn på noe konkret eller ytdype noe her. Som jeg pleier å si: fortid er fortid, og det kan vi ikke gjøre noe med. Annet enn å lære av den. Jeg har lært mye. Og jeg har lært at jeg lever livet  mitt i dag, og at jeg må se fremover. Man vet aldri hva fremtiden bringer sier alltid en av mine beste venner. Det har han/hun helt rett i, men man har alltid en påvirkningskraft selv. For eksempel å bestemme seg for å være ærlig....

Jeg har som mange vet begynt på skole nå. Jepp, gode gamle "Bolla pinnsvin" stiller stort sett på stubben sin 0830 om morgenen. Og via mine hovedfag Logistikk, HMS, Transportrett, Dokument/økonomistyring pluss Norsk/business English og data, slår det meg hvor mye ALT i livet handler om kommunikasjon. Å forstå og bli forstått. I arbeids- og skolelivet der, men også generelt. Og hvis man ikke kan eller klarer å være ærlig, så tror jeg at man stort sett alltid vil bli gjennomskuet, til slutt.....? Hvis man "lover og lyger" overfor kunder, kollegaer og sjefer så KAN det ikke gå bra til slutt. Eller overfor partner, familie og venner... Og har man først "surret seg utpå tynn is" så er det ufattelig vanskelig å redde seg på land igjen uten å gå gjennom en eller flere ganger.

Dessverre er ikke alle like god på dette!

Jeg har blitt god. Eller i alle fall bedre. Sikkert ikke perfekt? Men målet mitt er vel egentlig ikke å bli kalt perfekt, målet er å være den beste utgaven av "Daylyen" (eller Vidar, som de fleste kjenner meg som) til enhver tid. Ikke for å tilfredsstille alle andre, men for å tilfredsstille meg selv.... Om "alle" rundt meg har en mening som jeg mener er feil, så har jeg selv "feilet" om jeg ikke gjør dem oppmerksom på det. Selvfølgelig uten å være frekk eller nedverdigende. I flere av mine tidligere jobber har jeg fortalt sjefer om hvordan JEG har ment ting har kunnet gjøres annerledes, men aldri krevd at de skal være enig. HVIS disse da stod på sitt, så har jeg også sagt at "ikke skyld på meg hvis dette blir feil". Ikke alle har vært like god på å takle at en "jypling" har hatt en bedre løsning enn det som har "funket i alle år".....

En annen ting jeg vil si om det å være ærlig er at du må forvente det også. Fra meg i alle fall. Du skal kunne forvente at det jeg sier stemmer, og det er min mening eller oppfatning.... Jeg kjente en kvinne som aldri forventet at "hele sannheten" ble sagt, og at man måtte "lese mellom linjene" for å FORSTÅ hva jeg faktisk mente.... Beklager til dere som har en sånn holdning: "this is bullshit and rubbish" (sies best på engelsk) Mener JEG i alle fall.

Det går selvsagt an å misforstå. Både muntlig og skriftlig. Men misforståelser både kan og skal man ordne opp i. Og man skal gjerne dobbeltsjekke både seg selv og andre, for å være sikker på at man har forstått.

Du skal aldri være i tvil om at jeg ikke mener noe annet enn det jeg sier.

Når jeg har gått gjennom de siste 17-18 månedene uten å fungere slik jeg har ønsket, og slik dere som kjenner meg har vært vant til, så har mye handlet om å forstå og bli forstått. Og først og fremst for min egen del har det handlet om å forstå hva som plutselig skjedde med meg, hvorfor jeg ikke var/er frisk selv om legestanden sjekker meg ut fra den ene sykdom/plage/lidelse etter den andre, og godta at jeg faktisk "ikke virket" som jeg ville og burde. Videre har det vært viktig for meg å gi de rundt meg denne infoen. Om du har forstått eller villet forstå ligger ikke i mine hender. Men jeg kan heldigvis si at jeg STÅR for alt jeg har sagt.

Baksnakking er det verste Daylyen vet.

Snakk TIL folk, ikke OM folk. Jeg er fullstendig klar over at dersom man er vant til å ikke være direkte, så er det utfordrende. Det samme gjelder om man ikke er vant til at folk sier deg i mot. Og kanskje er de beste (verste) eksemplene ang de som står hverandre nærmest; foreldre, søsken, barn, familie ellers, nære venner og kollegaer. Fordi man har gjort seg vant til "hvordan sjargongen skal være her i huset"? Det er vel også en kjensgjerning at de fleste av oss tenker på kvinner når det gjelder å snakke OM folk, men jeg tror at vi menn kan være vel så mye "kjerringer" som det dere damer kan? Og selvsagt er det jo noe som er tabu fremdeles i 2016. Det er mye "alle andre" ikke må få nyss i. ("hva ville alle andre si om de fikk vite dette"?)

Hvis bare alle kunne DRITE i akkurat DET da....?

Jeg vet jo det at selv om "alle veier fører til Rom" så "ble ikke Rom bygget på en dag"..... De fleste veier fører til sannheten til slutt, men hvis man hadde klart å være 100% ærlig fra dag 1 så hadde Rom blitt bygget forholdsvis kjapt.... Tenker JEG da...

Et av mine siste innlegg handlet om hvordan mange av oss åpner oss mer når vi er beruset. Noen av oss blir "tøffere i kjeften" etter noen glass, og noen blir litt FOR tøff i kjeften. Dessverre. Men hvis vi kan bruke "fylla" til noe positivt da, så burde vi kanskje lære oss selv til å overføre denne ærligheten til å gjelde i edru tilstand også?

Det er ikke noe hemmelighet at jeg har testet ut noen datingsider på nettet, og jeg har sett både bilder og tekster der som overhode ikke stemmer. Og via andre har jeg hørt historier om uærlighet som bare er trist..... JEG har valgt å være 100% ærlig også her. På godt og vondt. Heldigvis har jeg fått mye fine tilbakemeldinger på det. "Problemet" med ærligheten er jo at siden man ikke finner den berømte kjemien med alle, så må jo den ene (eller begge) partene sette ned foten og si at "beklager, men jeg velger å fortsette uten deg". En brutal beskjed å både gi og få, hvis den ene parten føler mer enn den andre..... Og jeg har stått på begge sider av en sånn beskjed. Jeg har et håp om at min ærlighet vil hjelpe meg til slutt....

Kall en spade for en spade! Men ikke nødvendigvis en jævla spade om den er det. Pakk det inn litt. Kommunikasjon er en kunst. (en jævla spade vil i "bibelbeltet" være en rosa spade med fine blomster på)

Men vær ÆRLIG. Vær åpen. Og vis respekt.

Da er Daylyen fornøyd med deg. :-) Og vær kjærlig og hærlig også. Det skader sjelden....

 

Takk for at du leste! (Egentlig har du lest alt to ganger, siden storparten av dette innlegget måtte skrives på nytt pga teknisk problem ved den første opplastingen)

Ha en vidunderlig helg og høst videre!

Bamseklem fra

Daylyen

Vidar Dahle



Sett deg noen mål i livet, og jobb for å gjennomføre dem. For meg er to av de viktigste fjellturer og ærlighet.

 

 

 

Hurra, jeg er syk....

God høstmorgen folkens!

Jepp, jeg har blitt syk.

Ikke sånn syk som jeg pleier å være altså..... Nei, jeg er forkjølet. "Tett i pappen", rennende nese og litt feber....

HURRA!

Fordi nå forstår ALLE hvordan jeg har det.... Slapp i muskulaturen, litt hodepine og litt vondt for å svelge.... ALLE blir jo forkjølet i blant.

JEG blir det nesten aldri. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg var hjemme fra jobb pga influensa/forkjølelse..... Eller, ikke bare nesten, jeg KAN ikke huske når det var? 5 år kanskje? Muligens 10?

Jeg HAR hatt bronkitt og bihulebetennelser et par ganger, så "helt frisk" har jeg ikke vært til enhver tid.

Jeg har tatt mine Paracet/Ibux i dag også (som jeg også gjør mot "tensjonshodepinen" som har fulgt meg i snart 1,5 år). Og det er vidunderlig å kjenne at det bedrer seg.... Jeg kjenner at feberen går ned og at dagens "annerledes" hodepine gradvis slipper taket.

Det er ikke så kult å være syk, men for meg var det faktisk "tilfredsstillende" å være NORMALT syk.

Jeg har kontaktet skolen, og sagt at jeg blir hjemme i dag. Pga forkjølelse. Da skjønner ALLE hvordan jeg har det. (Heldigvis har de video-overføring av undervisningen på nettet, så jeg kommer til å sitte her med "snåtta-papir" og kakao og høre/se hva skolen har å komme med i dag....)

 

Alt dette vaset tenker du kanskje?

Jepp, sånn er det. I mitt liv. Denne gangen slipper jeg å gi noen utfyllende forklaring på min sykdom......

Men la det være sagt..., jeg koser meg ikke nå. Det ER ikke gøy å være forkjølet. Men jeg takler det, og håper det går fort over.

 

Jeg ønsker deg en superduper dag!

Klem fra Daylyen

Dagens ubarberte sannhet.... :-P
 

Fra barn og fulle folk..... ispedd en dæsj av Nav

Gudd dæi ån ju!

Sannheten får man fra barn og fulle folk heter det, ikke sant? I mitt eksempel så skjedde det på fest i helgen, uten barn...... Så dermed har du skjønt at det handler om fulle folk. Og de sier ofte tingene rett ut, noen ganger altfor rett ut og andre ganger med stor overdrivelse.....

Lørdag var det en svært hyggelig fotballfest med gamle venner fra oppveksten, og mange av dem som var der er også på vennelisten min på Facebook. Og siden jeg bruker Facebook til å publisere bloggen og mine bilder/statuser om fjellturer og annet, så har de som er aktive på "boken" i alle fall mulighet til å få med seg hva som skjer i livet mitt.... Og lørdagen var det mange som hadde meninger om mangt utpå kvelden. :-) Noe som var meget kjekt.

Og siden jeg har valgt å være 100% ærlig og åpen om mine utfordringer det siste året, så har jeg også vært forberedt på at ikke alle nødvendigvis er enig i alt jeg mener- OG at noen ville gi meg mer "pepper" enn jeg har fått. I tillegg regner med at mange har meninger som de ikke vil eller tør dele? Og kanskje noen til og med går bak ryggen min med sine synspunkter? Selv om jeg er mottakelig for alt som måtte komme, så blir det ditt valg om du lar være å la meg få ta del i dine tanker om meg og mine tanker, innlegg og meninger.

Tilbake til lørdagskvelden og natten. Mr. Brisen, frk Lystig, fru Promille og Herr Prosent m.fl. var alle rause med tilbakemeldinger. Fra den som beklaget seg til at han/hun IKKE trykket "liker" på hvert fjellbilde/bloggstatus jeg la ut. JEG måtte jo forstå at når du trykket liker om mandagen, og ikke var på Facebook igjen før lørdagen og da også trykket liker...., så gjaldt jo det for de innleggene i mellom som du ikke hadde sett også..... Herlig! Og som jeg prøvde å komme til orde å si innimellom: -Slapp av min venn. Jeg forventer ikke at du liker ALT jeg legger ut..... Eller at du er PÅ Facebook like mye som meg. Takk!

Og så du som driver med "toppidrett" og deltar på diverse store styrkeprøver og er på en annen planet en meg når det gjelder form.... Som kan si til meg at det JEG driver med overgår ALT det DU driver med.... "Roli no Ragna(r)" (ditt kjønn røpes ikke her) Ja, jeg har vært på 110+ fjellturer i år. Og har kommet meg i brukbar form (i min målestokk). Men....., de fleste av dere som leser dette er faktisk enten på mitt nivå eller VESENTLIG bedre form enn jeg er i...... La det være knuseklinkende klart! (Jeg gikk Stoltzen i går på 27 min, og var strålende fornøyd med det. Etter dagsformen i alle fall)

Og så deg da, som prøvde å "banke" inn i meg at jeg måtte ikke gå meg selv "blind" på egne prestasjoner og positive fremganger, slik at jeg ble lei meg om "responsen" fra dere uteble en vakker dag..... Dvs at jeg IKKE fikk 30, 50 eller 100 liker-klikk på bildet mitt fra Tellevikfjellet, eller at ikke 5, 15 eller 45 skrev en fin kommentar på dette blogginnlegget. Slapp av min venn(inne), JEG STÅR FOR ALT JEG LEGGER UT, OG jeg legger ikke ut noe som helst for å få likerklikk eller kommentarer. Jeg deler ting for min egen del, OG...... HVIS noen syns noe om det og kanskje er enig eller har noe å si (positivt eller negativt)...., så: Velkommen! Be my guest! Og vil du ikke like/kommentere offentlig, så send meg en melding da vel.....

Siste konkrete eksempel er til deg som. da jeg kom, lurte på hvor det var blitt av meg......? Vel. jeg regnet med at det var noe ironi av et eller annet slag, og svarte at "jeg kommer om 10 minutter"... Neeeeeiiiiiii! Vedkommende kommenterte jo bare at "det nesten ikke var noe igjen av meg". Hmmmm, jeg svarte vel noe sånt som at: joda, jeg har gått ned noen kilo, men er fremdeles et-par-og-tjue kilo over den vekten som "normalvektstabellen" anbefaler at jeg bør være under. Så for å gi dere litt mer "kjøtt" nå, så har jeg gått ned 6-7 kg i år, og ca det dobbelte siden sommeren 2014. MEN, vi snakker fremdeles "matchvekt" oppunder 110 kilogram folkens. Og hvis du lukker øynene og ser for deg en fyr på 110 kg, så er han i beste fall kompakt. Med mindre han er 218cm høy da? Daylyen er nok "tjokk og feit" fremdeles....



 

Til alle dere andre fra mimrefesten som skrøt av meg eller hadde noe å komme med: TUSEN TAKK! Det var ikke forventet med så mye positiv oppmerksomhet. Jeg har trengt et par dager å ta til meg alt, og kanskje sortere litt mellom promille og prosent jeg også...

Jeg har litt lyst til å si litt mer om fakta her. Så kanskje dere forstår at jeg ikke tar all skryt til meg like mye?

Først og fremst: Jeg ER fornøyd med å ha gått 110 fjellturer i år altså. MEN....., husk på det at dette har vært "jobben" min frem til i september. Nå de fleste av dere har vært 9-10 timer på jobb inkl reisetid, så har jeg sovet lenge, vært 2-3 timer på en rolig fjelltur og slappet av i mange timer etterpå. Og når du er ferdig med middag og andre gjøremål, så er det verken tid eller krefter igjen til å gå Stoltzen eller Løvstakken? Tenk på det! Og en annen ting: mange ganger når jeg har gått på Veten eller Lyderhorn i 2-3 timer, så har det kanskje vært ALT jeg har gjort den dagen? Ofte har dagene mine handlet om å komme meg "på jobb" et par timer, og så ta resten av dagen slik kroppen bestemmer.....

For...., det er vanskelig å forklare de fleste av dere at det går an at det er sånn. Jeg syns ikke det er lett å forstå det selv en gang. Det er ikke logisk at en som er 100% sykemeldt pga utmattelse, tensjonshodepine (stresshodepine) og anspenthet likevel klarer å gjøre alle disse tingene. Som jeg også har nevnt før, så kommer mine innlegg på blogg og Facebook når jeg har orket noe. Det vil si på såkalte gode dager. På de mindre gode dagene er det er fåtall av dere som ser meg, eller hører noe fra meg.

En god venn av meg, som også sliter med "usynlige" utfordringer har en motsatt "medisin" enn meg: Derfra er beskjeden at hvis vi ikke ser han/henne ute på løpetur (inkl "bevis" på FB), så kan vi forvente at noe er virkelig alvorlig. Og det kan hende at du som leser dette tolker de tingene jeg skriver som en slags "forsvarstale" fra meg? Og med hånden på hjertet, så er det kanskje akkurat det det er?

Når man har vært syk så lenge som jeg har, og legeleksikonet er scannet, jeg er scannet, og ingen i "doktormanngruppen-som-også-er-for-kvinner" kan komme opp med noe annet enn tilnærmet "leke-diagnoser", så er det ikke så rart at man ikke føler seg trodd og må "bevilge mer midler til forsvarsdepartementet". Og skal man leve et noenlunde anstendig liv i verdens rikeste land (til tross for "oljekrise"), så må man i alle fall bli "venn" med herr og fru NAV. Og selv vi med svart belte i å være "snill og grei" kan havne i det sorte hullet (eller gryten om du vil?) om vi ikke tilfredsstiller alle JA/NEI-skjemaene. Kanskje/vet ikke er aldri alternativer.

Når jeg nå, i samarbeid med skolen jeg har begynt på, har sett litt på muligheten for å ta studiet mitt over to år i stedet for ett, så var ikke det lett fra Navs side. For JEG har jo skrevet under på en AKTIVITETSPLAN må vite.... Og der står det jo at dette studiet skal "hjelpe meg" å være klar til å innta "den store verden" til neste sommer....

Jadda, neida, joda, jaaauuuuu, njaaaaa, altså....., hmmmmm, så det atte....... Kjære NAV og alle andre! EG E KLAR! Eller "håvve" e klar! Og har vært det hele tiden. Men det hjelper ikke en dritt når ikke kroppen vil.

Avslutningsvis vil jeg sammenligne Nav med trafikken. For det finnes noen egne trafikkregler for mopeder (eller andre såkalte saktegående kjøretøy), blant annet hvilke veier de ikke har lov å benytte pga sin lave fart. Nav har ett regelverk som gjelder for alle. Og når jeg ikke "går" fortere enn 50 kmt når fartsgrensen er 80 kmt, så finnes det ingen andre veier for meg. Og dermed blir jeg parkert. HVIS jeg da ikke klarer å "prate meg til" å få lov å kjøre litt til, så lenge jeg lover at det er midlertidig.... Jeg vet ikke om dette hørtes logisk ut?

Uansett så har jeg fått ut noen tanker, og det var det som var meningen. Og har du hengt med helt til nå, så har du fått med deg både plusser og minuser. Og akkurat det: Plusser og minuser, det har vi ALLE i livet. Og målet må jo være flest plusser og færrest minuser....? Og tross alt jeg opplever, så er det fortsatt flest plusser. Men kanskje er det minusene som blir mest fremtredende....?

Jeg ønsker deg en superdupersolbrillefin høstuke (i alle fall om du er i Bergen?) Takk for at du leste!

Stor klem fra Daylyen (Vidar Dahle)






 

Tilbake til start.....?

God tirsdag godtfolk!

Jeg føler vel egentlig at jeg gjentar meg selv til tider i disse innleggene, men på en måte så er det greit å få blåse ut litt fra tid til annen... "Tilbake til start" har jeg kalt dette innlegget. Og det er jo slik i mange brettspill, barneleker og annet, at man etter å ha gjort en betydelig innsats plutselig blir "tatt", og må starte helt på nytt igjen. Hvem har ikke opplevd å bli slått ut like før man har kommet helt rundt i Ludo?

I mitt liv for tiden så er følelsen akkurat slik!

De som har fulgt meg hele veien siden jeg ble syk i fjor sommer, har sett at det har vært mye frustrasjon over å ikke finne ut hva som faktisk feiler meg. Legestanden har påvist en mild depresjon, som DPS og andre spesialister ikke mener er nødvendig å jobbe videre med. Fastlegen kaller hodepinen min for "tensjonshodepine"... Min psykomotoriske fysioterapeut mener jeg har vært anspent hele livet, og kan nok ha rett i det. Ellers finner ingen noen feil på meg. På legetimen sist fredag tok jeg 8-10 hylser med blodprøver for nok en gang å sjekke "hele legeleksikonet", som jeg venter på svar på... Diabetesen er noenlunde under kontroll, med fastende blodsukkermålinger på ca 7 (har mål om å komme ned mot 6). Og doktormannen gjorde den beste blodtrykksmålingen på mange år. 80/120, som visstnok skal være "jæsli" bra for en på nesten 110 kilo.

Jeg har jo tatt de grep jeg selv har kunnet i år, ved blant annet å bevege meg i henhold til kroppens form og de plager som har vært. Og resultatene har jo vært av en annen verden.... Selvsagt er bedre form det beste svaret på det, men også at blodsukkeret og blodtrykket er såpass bra. Jeg har jo også vært på et arbeidsavklaringskurs, der vi fant ut at logistikk-studie ville være lurt for en gammel sjåfør/lagerarbeider

Innstillingen min til at jeg skulle få til å ta dette studiet var på 100% Selv om jeg har påpekt ovenfor noen av dere at jeg "håper bare kroppen vil være med på det".....

Og når jeg nå sitter her i stolen min, og kun har gjennomført en brøkdel av det som var planen de siste dagene...., så føles det som at jeg har havnet "Tilbake til start". Nok en gang!

SÅ NÅR....

... poden spør om pappa vil spille Fifa på playstation, og far ber om å få slippe....

... poden kan besøke naboen noen timer, og far tenker "Yes"....

.... poden får gå i bursdagsbesøk med overnatting, og far igjen tenker "Yes"...

... far prøver seg på å gå på puben for å se Liverpool-kamp, og i 2 x 45 angrer på at han gikk....

... far sitter strak ut i stolen stort sett en hel helg....

.... bestevenninnen skal ha sin fjelltur nr 100 i år, og gjerne vil at kompisen skal være med, og han må melde avbud...

.... poden spiller fotballturnering, og far sitter på en stein i skogkanten i stedet for å stå på sidelinjen med de andre foreldrene....

... far må trekke seg fra å overvære siste kampen på turneringen....

... far må gi beskjed til kompisene sine at han ikke orker å gå på Brann Stadion...

... han må gi beskjed til skolen at han blir hjemme mandag......., og på ny tirsdag....

... han må gi beskjed til skolen at han ikke engang orker å følge undervisningen via web-cam....

.... søvnen er ujevn, og han våkner av hodepine kl 3-4 om natten...

SÅ FØLES DET SOM Å "RYKKE TILBAKE TIL START"

Det føles som at uansett hva jeg prøver å gjøre riktig, så får jeg det "feigt igjen", som vi sa i oppveksten.... Og uansett hvor mye jeg innstiller meg selv på å skulle klare dette med skole, og betyr det "nadas" når kroppen ikke vil.... Jeg har både sagt selv OG fått høre alle floskler og "ord og uttrykk" gjennom de siste 16 månedene. "Det er i motbakke det går oppover"! "Ett skritt frem og to tilbake"! "Du blir slik du tenker"! "Fokuser på det positive"! Og så videre, og så videre....

Jeg var veldig direkte med legen på fredag. -Nå MÅ du sende meg til spesialister for utmattelsessykdommer, for grundigere sjekker...! Han så på meg og sa: -Dahle, da blir du henvist tilbake dit de sjekket deg for ME, og jeg vil få alt i retur fordi det ikke er noe som tilsier at du har en slik sykdom..... (som "alle andre" som jeg har blitt henvist til også har gjort). -Men hva med kreft da? spør jeg. -Du er sjekket for leukemi, og det er ikke noe i alle dine fine prøver som tilsier noe som har med kreft å gjøre.... -AD/HD da? -Vel, Dahle, siden du ikke har noe i journalen din gjennom livet som viser noe av de symptomer (selv om det er i familien), så vil jeg få det i retur også....

ANDRE HAR DET VÆRRE ENN MEG!

Det er definitivt andre som har det verre enn meg. Og jeg kjenner mange som har store utfordringer i sitt eget og de rundt seg sitt liv. Sykdom, dødsfall, overgrep, avhengighet, arbeidsledighet osv. Og for de av dere jeg vet om så har dere fått min støtte, så godt det lar seg gjøre med ord..... Men som jeg har nevnt før, HVER OG EN AV OSS LEVER VÅRT LIV, og må dermed takle våre egne utfordringer, og INGEN skal komme å fortelle noen at de ikke føler det de føler.... Og opplever det de opplever. Selvfølgelig trenger de fleste av oss litt oppmuntring, kanskje i form at litt "kritikk" for å klare å endre et negativt mønster...

Kanskje jeg er "en sta jævel" som ikke hører etter på de av dere som forteller meg at jeg skal fokusere på det positive osv? For selv om jeg har litt tøffe tider i skrivende stund, så er jeg ikke dummere enn at jeg ser at 108 fjellturer i år er noe som er positivt og som jeg kan være stolt av. MEN...., når de "gamle plagene" likevel gjør seg gjeldende fra tid til annen (og i skrivende stund HELE tiden), så hjelper det "ikke en dritt"...

Og tankene går fort over til å tenke at det hjelper ikke å gjøre viktige og riktige grep, hvis ikke man klarer å fungere i livet..... Hvordan skal jeg klare å gjennomføre en jobb innen for eksempel logistikk, når jeg ikke engang klarer å gjennomføre skolehverdagen? Og hvordan skal jeg klarer å følge opp guttungen (som "bare" er 25% av tiden), når jeg hele tiden "ligger etter"....? Og som singel mann ute på "det frie markedet", som ikke har tanker om å leve slik hele livet, hvordan skal jeg være "interessant" for noen når jeg må melde avbud på alt mulig fordi kroppen ikke vil....? Du mener kanskje at jeg syter og klager unødvendig nå? Og det forstår jeg om du gjør. Men hvis du har opplevd motgang, så vet du at det er vanskelig å trekke frem de positive tingene når du er nedi en "bølgedal".....

Jeg ER ikke negativ hele tiden! Det VET dere som kjenner meg. Men det føles "greit" å bare blåse ut litt her på bloggen, og om du har hengt med på disse 12-1300 ordene, så sier jeg TUSEN TAKK! Jeg gir meg for denne gang og støtter meg til min eneste "religion":

You'll never walk alone!

Jeg ønsker deg en superduper høst og "mørketid"! Og at bølgedalene ikke blir for lave og at toppene blir høye og mange!

Klem

Daylyen (Vidar Dahle)

 
Den ubarberte sannhet :-) Blogg og sport på TV....

 

Når ting ikke går på skinner

1/2-ais'n folkens!

-Du må velge vekk det som er mindre viktig for deg, når du har "tøffe tider"!

Dere som kjenner meg godt har sannsynligvis hørt meg si akkurat dette? Jeg har etter hvert fått "svart belte" i å støtte andre, men erkjenner at jeg har en vei å gå når det gjelder meg selv....

Og jeg burde jo kanskje "lært mer" det siste året som sykemeldt? Men så er det nå engang sånn at man VIL jo alltid få ting til.... JEG er i alle fall ikke en som er fornøyd når ting er "stykkevis og delt". Så når jeg nå skulle begynne på skole, så ville jeg jo prøve å opprettholde noe av det som hverdagen min siste 15 mnd har inneholdt (oppfølging av guttungen, få trimme litt, komme meg på behandlinger, og pleie familie/venner).... Og som noen av dere har fått med dere, så har jeg "kjørt på" i sommer for å bygge meg opp fysisk. Jeg trodde kanskje at jeg skulle få meg en "buffer" som skulle ta i mot for min nye hverdag med skole/lekser i tillegg til alle "småtingene" jeg allerede hadde fått plassert i en sykemeldts hverdag.....


 

Etter to uker som "en forvirret Bolla Pinnsvin" kan jeg konstatere at DETTE var tøft!!!! Og de gamle symptomene til den sykemeldte Daylyen har gjort seg mer gjeldende enn på lang tid.... (har ikke glemt juni/juli da NAV holdt på å ta knekken på meg...). Hodepinen, slappheten, anspente nakke/skuldre/rygg-muskler og stikking i brystet har fått litt mer "fotfeste" enn på en god stund. Som nevnt over her, så er jeg jo ikke bygget for å gi meg så lett... Så jeg hadde 3-4 fjellturer i forrige uke. Guttungen har vært på fotballkamper og innom far. Denne uke har jeg også vært innom foreldremøter, shopping av skolebøker/pc/telefon, dugnad hos foreldrene mine, og ellers ting som hører til en vanlig hverdag for de fleste.... De fleste som er noenlunde frisk..

Og det er jo det JEG også vil være. Og de av dere som treffer på meg på butikken, på fjellet, på bussen, på pub-kamp eller andre steder ser nok en forholdsvis frisk person. Men det er når dere ser meg..... Mine nye venner på Handelsinstituttet er de som stort sett har sett meg denne uken. Forholdsvis aktiv på mandag og tirsdag. Ganske rolig på onsdag. Og fraværende frem til lunch torsdag, og DA gikk jeg hjem.... Totalt utslått. Sov 3 timer. Orket pent lite. Prøvde meg på noen lekser.... men måtte kapitulere.... Tippelaget 9-rette gikk uten Daylyen.... I dag, fredag, fikk læreren vår sykdom i familien og måtte avlyse timene (som jeg garantert hadde stilt på), og dermed har jeg kunnet "ta ting i normalt tempo, når jeg ikke er på topp".

Om et par timer kommer "et-par-og-seksti-kilo-som-ligner-på-meg" for helgen, og forhåpentligvis klarer jeg (sammen med mine venner Ibux og Paracet) å mobilisere til at det blir en helg som ikke bare handler om å komme gjennom. Heldigvis er han så stor, flink og fornuftig at han klarer å gjøre det meste selv. Men som forelder, så handler det jo om å "dulle" litt for ungene sine også....., i tillegg til å finne på noe kjekt.

Jeg kjenner etter hvert en del mennesker som har hatt forskjellige utfordringer i livet. Både fysisk og psykisk. Og selv om hvert og et menneske lever sitt liv, og opplever sine dager ulikt, så har jeg lært litt av hver av dere. Jeg har også lært mye av alle dere som ikke har vært så langt nede som andre. (Før jeg fortsetter vil jeg også påpeke at mange av de som sliter med ting ALDRI åpner seg eller gir noen sjans til å forstå at de har problemer, og derfor er jeg forsiktig med å kategorisere alle mennesker). Ved å velge å være åpen om mine utfordringer, så må jeg også takle å ta i mot alle tilbakemeldinger (også de som går bak min rygg). Og ved å havne i en langvarig sykdomsperiode, uten en diagnose fra "lege-leksikonet", så ser jo jeg også at det ikke ser spesielt troverdig ut. Og når jeg i tillegg fortsetter å legge ut "alt mulig" på Facebook, så skjønner jeg at mange kan mene at jeg ikke virker særlig syk....

Men sånn funker det dessverre ikke. Selv med over 100 fjellturer i kroppen i år, så har jeg gått på en ny smell nå. Jeg SKAL komme meg over denne også, men må bare finne den rette "medisinen" denne gangen også.... Som blant annet står i første setningen i dette innlegget: Jeg må velge vekk det som er mindre viktig! Eller i alle fall redusere på ting!

Flere av dere ber meg lytte til kroppen. Og jeg takker for omtanken. Men fordi to dager sjelden er lik for meg, så er det ikke sikkert at det som funket i går vil funke i dag også..... ("gammelt jungelord" som jeg har lært meg siden juni i fjor) Og jeg sier ikke dette for å virke utakknemlig. Men fordi det faktisk er sånn det ER!

Før jeg avslutter skal jeg gi deg sjansen til å "dobbeltsjekke" meg. Hvor mange har sett meg denne uken? Og så jeg bra ut? Hvor mange har blitt kontaktet på tlf/melding? Og hvor aktiv har jeg vært på Facebook? (som jeg har sagt før, så ser du meg på mine gode dager)

TUSEN TAKK for alle fine tilbakemeldinger, både i forhold til at jeg har begynt på skole, men OG på mine fjellturer. Takk til alle dere som "tar meg for den jeg er". Jeg har alltid ønsket å fremstå som åpen og ærlig, men dere har ALDRI sett en ærligere/åpnere "Dayly" enn nå....

Jeg ønsker DEG en vidunderlig september-helg. Solen skinner inn vinduet mitt nå, og la oss håpe at den ikke gir seg med det på en stund!

 

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Forhåpentligvis snart på et fjell nær deg igjen....? ;-)



 

 

Første dag i resten av mitt liv

Kveldings til kjente og ukjente, og til dere jeg skylder penger....! ;-) 

Det er MANGE i historien, som både før og etter meg vil si at "i dag er første dagen i resten av ditt liv"... Og det er jo korrekt! Med to streker under svaret og en stor rød R ved siden av....

Og med disse hintene så kan jeg offisielt bekrefte at "Daylyen" skal på skolebenken igjen. En liten menneskealder siden sist. Foruten et par kurs på 90-tallet og rundt 2001, så snakker vi Russ -89. Og med 25 år i transport og lager-bransjen, skal jeg sette praksisen i teori, ved å ta et år med Logistikk på Handelsinstituttet. Om det hjelper, det må jo guder og gudinner vite...?

I samarbeid med legestanden, veileder på avklaringskurs, nav-damen som virket, OG skolen, så fant vi ut at dette skulle passe inn i dagens helsesituasjon.... Og jeg kan love dere at det er med skrekkblandet fryd jeg finner meg en buss til by'n på torsdag, for å bli student.... (Håper fadderuken blir bra...) :-O

Dere som har fulgt meg, har jo konstatert at "komakameraten" har blitt "fjellgeit" i løpet av 2016, og jeg har kjørt på ganske hardt i sommer for å prøve å gi kroppen mer motstand for å være rustet til 6,5 time på skolen 5 dager i uken... -Dette bør du klare! tenker du kanskje? Ja, det tenker jo jeg også.... Men så har jeg jo lært meg de siste 14-15 mnd at det funker ikke sånn. Det som før var "normalt" har definitivt vært unormalt i denne perioden... Og selv om hodet er superklar for dette (som det har vært hele tiden, for å skjøtte jobb, barn og livet ellers), og det samme hodet forteller kroppen at DETTE kommer til å gå fint..., så finnes det en skepsis inni der også.... En usikkerhet på OM dette vil gå bra? Flere rundt meg har sagt til meg at "du blir det du tenker"! Og jeg har ikke noen problemer med å forstå den uttalelsen, men..... MEN....., det har ikke funket sånn på meg det siste året.... For det er mye jeg har bestemt meg for siden mai i fjor, som IKKE har latt seg gjennomføre.... Og som regel er det fordi jeg ikke har klart det, mer enn at jeg har "gitt opp"....

Jeg fikk offisielt godkjent studiet i forrige uke (da skolen kunne informere om at de hadde nok søkere til å gjennomføre studiet). Og jeg kjenner nå at det er "skummelt" dette her..... Jeg kjørte på i vanlig "tempo" med 6 fjellturer i forrige uke, men i dag har jeg vært "tom"..... Fullstendig ute av stand til å gå en ussel høydemeter en gang... Og jeg kjenner at det kanskje ikke blir noe i morgen heller? Jeg er sliten i kroppen, og hodepinen "sitter løsere" enn på en god stund (det var mye da det stod på som værst i "kampen mot NAV" tidligere i sommer, men da klarte jeg bestige noen knauser likevel). Det er tre dager til skolestart.

SKOLESTART!

Det er noe utenkelig over det for en 47-åring. Som aller helst skulle vært på jobb. Og gjort nytte for seg. Gjort en solid innsats for samfunnet, og tjent inn noen kroner i kassen.... I stedet blir det norsk og engelsk.... Ikke "I am, you are, he she it is....". Nei, forretningsengelsk som sikkert er langt over "håvve" på en yrkessjåfør...? Det anbefales dictionary, stod det i boklisten....

Heldigvis skal jeg klare meg muntlig tror jeg, og det skriftlige er nok mer utfordrende for andre yrkessjåfører rundt 50, som ikke lærte touch-metoden... OG jeg har faktisk brukt de "2-300 anslagene i minuttet" underveis også. Men jeg er skeptisk i forhold til læring generelt. På om jeg faktsik KLARER å lære meg det som forventes at jeg klarer....

Men aller mest er jeg skeptisk om kroppen vil dette her. Jeg MÅ bare få dette til, for jeg orker ikke "rykke tilbake til start" eller "rett i fengsel, uten å få 52 kr og en brunost selvom du passerer start". Plutselig ble jeg nå friskmeldt (etter forholdene) av "medisinmannen", og etter å ha vært 100% sykemeldt i laaaang tid så er det faktisk litt skremmende at det nå forventes at jeg skal fikse "alt". Jeg VET jo det at legen ikke hadde sluppet meg "rett ut på gaten", men pga AAP-vedtak, så har jeg liksom noe sikkerhet i ryggen... Og HVIS jeg ikke fikser dette, så har jeg blitt forsikret av lege/NAV at jeg slipper "å bestille kiste"..... :-)

Jeg vil tro at 95% av dere "førtisser" og "femtisser" ikke egentlig klarer å sette dere inn i mine problemstillinger? Men jeg håper jeg har klart å beskrive noen ting forståelig? For en som alltid "jobber ræven av seg" for å få ting unna og til enhver tid prøver å oppnå så godt resultat som mulig, (For seg selv, arbeidgiveren og kunder), så har det vært en prøvelse å ikke kunne gjøre AKKURAT det siste året.... Og når jeg nå skal laaaangt utenfor komfortsonen, så er det som  å ha sommerfugler i magen, men med betongvinger.....

Det sies jo alltid (av meg også), at det er mange som har det værre enn meg... Og sånn er det jo som oftest. Ulykker, dødsfall, kreft, brann, man kan miste syn, hørsel, en tante eller hunden..... MEN, husk på dette! Det er JEG som skal leve mitt liv (akkurat som DU skal leve ditt). Og det er aldri noe trøst at det finnes andre som har det værre enn deg, når du står midt oppi noe.... Mener JEG! Det er heldigvis et fritt land, så du trenger ikke å være enig med meg... :-) 

Vel, vel.... klokken 2130 en mandag i en kjeller nær deg, før han "hopper i loppekassen", så sier far takk for at du leste! Takk for alle fine tilbakemeldingene det siste året! Og selv om det er litt kaotisk oppi "skolten" min for tiden, så har jeg faktisk tro på at høsten skal bli bra! Men jeg hadde også behov for å "blåse ut" litt... :-)

JEG ønsker DEG en fantastisk uke!

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle) 



 

 

Er du på jobb?

God mandag godtfolk!

Er du på jobb? Kanskje du har en velfortjent ferie, men ellers hadde du vel vært på kontoret eller i kjeledressen.....? Jeg gikk av vakt på tankbilen kl 0200 tirsdag 09.06.15. Da hadde jeg hanglet skikkelig i 10 dager. Jeg skjønte selvsagt ikke hva som gjorde at jeg plutselig møtte veggen. Og jeg regnet jo med at "ting skulle gå seg til" sånn som det alltid gjorde.... Jeg som aldri ble forkjølet eller var vekke fra jobb, hadde jo intensjon om å bruke friuken min til å hente meg inn igjen.... Jeg hadde jo opplevd dette, trodde jeg, en gang før. Den gangen da jeg flyttet inn i nytt hus, og holdt på dag og natt for at alt skulle være på stell til jul.... Da sa kroppen STOPP, men etter 1 av 2 ukers sykemelding og hvile var jeg klar igjen... Jobben først. Alltid.

Etter to fridager i fjor skjønte jeg at "dette går ikke"... Doktormannen fikk besøk, og masse prøver ble tatt. Og jeg fikk 2 ukers sykemelding. Gjorde en avtale med legen at jeg kunne begynne å jobbe igjen "når jeg var frisk igjen"..... Vel, 425 dager og 10 timer etter at jeg gikk av vakt er jeg fremdeles 100% sykemeldt. Og dere som har kikket innom tjokkogfeitogf.blogg.no i løpet av disse dagene har fått med dere mine tanker underveis, mine opp og nedturer, min frustrasjon, min kamp og mitt liv. Og jeg kan love dere at det er IKKE noe å trakte etter....

Først og fremst er det et helvete og ikke være i stand til å skjøtte jobben sin! Og etterhvert som ALT av prøver, tester og sjekker hos fastlege og spesialister IKKE finner noe feil blir bare frustrasjonen større og større....

Er du på jobb, Mr Rørlegger? (eller Ødelegger, som noen med glimt i øyet kaller deg) Lunchen er over nå! Du har en halv times pause, inkludert tiden du bruker på å gå på butikken.... Har du egentlig tid til å lese videre?

Nå har jeg valgt å være åpen fra dag en av. Både ovenfor familie og venner, arbeidskollegaer, gamle kjente og nye bekjentskaper. Jeg har lært mye. Både om mennesker generelt, men også om meg selv. Og hvordan både jeg og de rundt meg har taklet motgangen og utfordringene. Når folk har møtt meg på butikken og jeg har svart NEI når de har spurt: "Går det bra med deg?" Eller når jeg har møtt folk som spør: "Hva jobber du med for tiden da?" og jeg har svart at jeg jobber med meg selv..... Det kan være en studie i seg selv og se folks reaksjoner når mine svar ikke er som forventet...

Er du på jobb, Mr Ingeniør? (eller Ingentinggjør, som du kalles...) Du må ikke glemme å booke "tema-tur" til Hamburg! Spesielt lysløypen på kveldstid... Har du egentlig tid til å lese videre?

Jeg kjenner etterhvert en del mennesker som av forskjellige grunner ikke jobber. Og felles for de aller fleste er at de har havnet utenfor arbeidslivet ufrivillig. Jeg tviler ikke på at det finnes såkalte unnasluntrere, men mange av oss andre har gjort det som står i vår makt for å klare å skjøtte jobben vår....

Er du på jobb, Fru Direktøren? (eller direktøsen, som du kalles..) Husk å fokusere på den nye neglelakken til 1200 kroner. "Papirarbeidet" har du jo overlatt til andre... Og, har du egentlig tid til å lese videre?

-Det er ingen som takker deg når du fortsetter å jobbe selv om du er syk! Dette er et uttrykk jeg har hørt gjennom snart 30 år i arbeidslivet. Og dessverre hører jeg stadige eksempler på at dette faktisk stemmer for mange av oss. Jeg har ingen problemer med å se utfordringene ved å være eier eller leder for en bedrift eller avdeling, men jeg har aldri skjønt at man ikke kan behandle mennesker med respekt....

Er du på jobb, Frk Sækretæren? (eller sekretøsen, som du kalles...) Får du unna "papirarbeidet" til Direktøren? Gjør du deg fortjent til lønnsforhøyelsen? Har du egentlig tid til å lese videre?

Jeg har brukt mange måneder på å bygge meg opp fysisk, ved å forsere små og litt større fjell og knauser i nærområdet. Mange av dere skryter uhemmet av meg. Noe som ikke alltid er så lett å ta til seg. For i "min verden" er det dette som er jobben min for tiden. Når du hopper i kjeledressen, går på bybanen eller tar flyet til Amsterdam, så hopper jeg i regntøyet, fyller vannflasken og sikter inn Blåmanen, Tellevikfjellet eller Ørnefjellet. Dette er "jobben" min! Og til tross for at den fysiske formen min er lysår bedre enn for bare 3-4 mnd siden, så trenger jeg fremdeles mye "dø-tid" for å hente meg inn igjen. Ikke nødvendigvis fysisk, fordi akkurat DET funker som det gjør på Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen eller Daniel Bråthen: når man blir bedre trent, så er rekonvaliseringstiden kortere... :-) (fint ord, ikke sant?)

Nei, jeg snakker om det mentale.... Og jeg lærte på et "slankekurs" en gang, at det mentale er 50% av helheten av det man er gjennom. 25% er din egen psykiske reaksjon og 25% er det å takle omgivelsenes reaksjoner. Og selv om jeg nå også jobber forsiktig med å gå litt mer ned i vekt, så er disse prosentene representativ for det jeg har vært gjennom i 14 måneder. Kanskje total-% er høyere? Men uansett så er det utfordrende å takle egen motgang, samtidig som du føler at du må "forsvare" deg ovenfor omverden. Og spesielt siden jeg IKKE har kreft, ME, hjertetrøbbel eller lammelser. Jeg kan ikke gi et bedre svar enn at jeg møtte veggen. Legene bruker ikke ordet "utbrent" lenger, men kanskje det er et riktig ord å bruke?

Så når du stempler inn på fabrikken, setter deg i håndverkerbilen, akkurat rekker flyet til Berlin-konferansen, eller "fyrer opp" Scania'en, så vit at jeg er misunnelig...! Rettelse, jeg er JÆVLIG misunnelig! Jeg er så inn i hesteeggstokkene misunnelig! Jeg har opparbeidet meg en yrkesstolthet, som har blitt satt på en solid prøve. Men jeg kjenner at den er der ennå. Og når jeg nå, mest sannsynlig, begynner på skole, så kan jeg melde om at motivasjonen er enorm. Jeg er så steinklar på å vise for meg selv og verden at jeg er "brukandes". 

Jeg har ingen garantier for at kroppen skal takle det som kommer, men jeg er 100% innstilt på å "gi jernet". Og mitt eget selvbilde er styrket når jeg har sett at kroppen har tatt i mot 80 fjellturer i år. 

Er du på jobb Dahle? (eller Dayly, som du kalles...) Har du egentlig tid til å lese videre? Har du ikke en fjelltopp du skal på før det blir mørkt ute? :-)

Jo, Daylyen må nok det. Han kunne jo besøkt Fru Direktøsen, men orker ikke mer av den sterke neglelakkfjerneren hun bruker mellom "strøkene"..... Så han og regntøyet tar turen på en haug nær deg.....

Takk for at du leste! Takk for at du gir meg motivasjon til å stå opp om morgenen og prøve å gjøre noe meningsfylt om dagene. Takk for at du bryr deg om de rundt deg som dessverre ikke kan leve et A4-liv. Takk for at du er et godt medmenneske! Og takk for at du la vekk arbeidet i 5 minutter for å lese mine 1250 ord til deg i dag!

Ål de bæst! Låtts åff låvv!

Daylyen (Vidar Dahle)

 

Det skjedde i de dager...., at jeg var på jobb.... 

 

På bjørnejakt

Hallao! :-) 

Jepp, jeg har vært på bjørnejakt i dag. Ikke brunbjørn, grizzly, vaskebjørn eller panda. Ikke Bjørn-Erik, Bjørn-Tore eller Bjørn-Waldemar heller. Ikke bamsemums eller salta bjørner. Og ikke isbjørn. Men Kvitebjørn. Ja, ikke den i eventyret da.... Nei, fjellet Kvitebjørn.

Først vil jeg si at året har vært fullt av opp og nedturer. Helsen har vært varierende, og periodevis har det vært en kamp mot NAV som har tatt på mer enn det som sunt er..... MEN, som jeg har nevnt før så har naturen vært svært god medisin for meg. Jeg har i løpet av 2016 (hovedsaklig siden april) vært på 78 fjellturer. Alle topper i Åsane, og etterhvert de fleste i byfjellene, samt en god del av toppene i Bergen Vest.  Og forhåpentligvis blir det flere og nye turer videre. Jeg satt nylig et svært "hårete" mål. 150 fjellturer i løpet av 2016. Det er ca annenhver dag ut året :-) Trenger guider i Bergen Sør og kommunene rundt....

For dere som har fulgt meg, så kan jeg fortelle at jeg mest sannsynlig begynner på skole nå.:-) NAV har godkjent, og skolen (Handelsinstituttet) har godkjent meg, så nå venter jeg bare på beskjed om at skolen informerer at de har fått nok søkere til å gjennomføre studiet... Så det skal bli storveis! Og for å teste meg selv ut nå, så har jeg litt "bootcamp" for tiden. Det siste jeg vil er å gå på en ny smell, fordi jeg har gått for fort frem.... Så 6,5 time på skolen hver dag SKAL jeg bare klare! :-) 

Så tilbake til "bjørnejakten"!

Jeg skulle i dag endelig prøve å finne fjellet Kvitebjørn, uten at det var tåke i byfjellene. Det er ikke noe hemmelighet at jeg samler på fjelltopper i år, og jeg hadde "letet" etter Kvitebjørn 2 ganger før. En gang snudde jeg ved Dræggehytten pga tåke, og den andre gikk jeg "feil" i tåken og kom rett på Rundemanen istedefor lenger nord på byfjellene.

Så i dag var jeg klar! Begynte å gå fra Eidsvåg i 15-16 grader og lettskyet. Oppover svingene, før jeg tok hardt venstre over elven fra første vannet i Munkebotn. Og videre opp, er dette fjellet som mange andre på Vestlandet, jævlig bratt i begynnelsen:

Jeg hadde gått her før, så jeg visste hvor bratt og "uhamslig" det var. Tau og stiger er plassert på veien opp til 

Orretua.

Jeg hadde som nevnt også vært til Dræggehytten før, og her traff jeg i dag en dame som bekreftet min siste teori: Kvitebjørnen ligger like bak Dræggehytten! Og med det "fine" været vi fikk i Bergen i dag, så var det INGENTING som skulle stoppe meg. I dag skulle jeg felle "bjørnen"!



Etter fem min pause og hyggelig prat med pensjonistdamen, var det bare å "lade opp" og sikte inn KVITEBJØRN. Og jepp! Under 10 min senere, skjedde det: Bjørnejakten var over! Trofeet  var mitt! En ny topp! YES!

Endelig! Løvstakken, Damsgårdsfjelle og Lyderhorn i bakgrunnen. Og etter en liten fotopause, gikk turen videre mot Lavet og Rundemanen ->

Rundemanen skimtes borti "høgget"....

Underveis passerte jeg hytta Kåken og fjellet Lavet.


Sist jeg var her var det 30 m sikt. Og fra dette hold så jeg verken Rundeman Radio eller "eiffeltårnet" 2-300 meter bak.


Nydelig utsikt til de 3 vestligste byfjellene. Etter en god mat og drikkepause var jeg på høyeste punkt på min planlagte tur. Jeg vurderte å gå nedover knausene direkte til Sandviksfjellet, men tenkte at i dette finværet så ville jeg gå ned grus/asfaltveien til brushytten.... Og jeg begynte å gå... MEN, så ser jo jeg bort på Blåmanen (som jeg knapt har sett herfra før, pga tåke og/eller tett regn) DER har jeg jo aldri vært før, og det er jo ikke rare "omveien"..... Så, som tenkt så gjort, jeg begynte å rusle bortover. Først grusvei, så god sti.... og dårligere sti. Og NED en bratt knaus, og så OPP igjen.... Ja, over 1 km var det bort dit, som så så kort ut.... :-P


MEN, det var igjen verdt det. Nok et nytt fjell å krysse av på listen, og nok en nydelig utsikt. Denne gang mot Bergen Sør (Ulriken skimtes til venstre). Så av alle ting, fikk jeg hjelp av en amerikansk dame, som sa at det nå var kortere å gå ned på sørsiden til Brushytten.... (det var jo egentlig logisk pga min kilometerlange strafferunde)


Stien i starten var artig (bygget opp med svære steiner), for grusvei overtok. Man så ned i Isdalen og Svartediket, Ulriken, Vidden og mer av Bergen Sør.

Videre passerte jeg Brushytten og fulgte veien videre nordover til Storediket, ned mot Fløyen, men så opp igjen til Sandviksfjellet, Grindarasten og måtte jo frempå min "kjære" Stoltzekleiven og Sandvikspilen.



Rundemanen fra Sandvikspilen

Daylyen på Sandvikspilen :-)

Småbåt på Byfjorden ;-)

Etter en kjapp visitt frempå kanten (hvor det forøvrig "aulet" med folk, som så litt dumt på meg når jeg kom "feil" vei ned til terrassen og bua på toppen av Stoltzen), så var det bare å gjøre unna de siste kilometrene på grusveien ned til Munkebotnvatnet, og så huske at bilen stod i Eidsvåg og ikke Sandviken. :-) 

Og med 1% strøm igjen på mobilen kunne jeg konstatere at jeg har gått 16 km på 4,5 time. Ikke allverdens tempo kanskje, men prøv å ta en sekk på ryggen og fyll opp til du og sekken veier 110 kilo.... JEG er faktisk "grisefornøyd"! Jeg skulle jo ha en GOD tur i dag, som ble endel lenger enn planlagt... Men, men.... Hovedmålet nådde jeg i alle fall:

JEG HAR FELT BJØRNEN! :-) Kvitebjørnen kan "henges i beltet"!

Jeg vil takke alle rundt meg som støtter meg! Takk til dere som blir med på en fjelltur eller flere! Takk til dere som deler deres fjellturer på Facebook! Takk til dere som ærlig deler dere utfordringer! Takk til dere som kommenterer mine bilder og statuser! Takk til dere som "gir katten" i hvilke fjell jeg har vært på, OG forteller det til meg! Takk til familie og venner som ber om "oppdateringer i livet mitt"! Og tilslutt TUSEN TAKK til min beste turvenninne, "støttekontakt" og "bestis" som har fulgt meg på HELE min fysiske (og psykiske) opptur i år! Mitt uttrykk: "sammen er vi minadytt" har du elegant omgjort til "minidynamitt"...., og sånn blir det: Du og jeg = minidynamitt!

Aller til slutt vil jeg si at jeg nå gleder meg til å stå opp hver dag, til tross for mange "dårlige" morgener fremdeles. Jeg våkner hver dag og tenker at DETTE er den første dagen i resten av mitt liv! Give it to me! Det er som jeg skrev til en annen god turvenninne, som hadde en tøff morgen: verken du eller jeg har ikke lenger ett skritt frem og to tilbake, men et skritt tilbake og to frem..... Det sies at det er i motbakke det går oppover, og MANGE har fortalt meg det i det siste året.... MEN, når man ikke vet om det fremdeles går nedover eller har flatet ut, eller har begynt å stige.....? DA klarer i alle fall ikke jeg å ta det til meg....

Jeg gir meg nå! Takk for at du leste! Takk for støtten! Vær deg selv, og la andre også være det! Ha en vidunderlig august!

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)

The one and lovely! :-D
 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits