hits

En ny smell, eller....?

God mandag folkens!

Jeg slet litt med å finne en passende overskrift i dag....
Fordi dagens tanker handler om livsstilsendring i praksis. For meg. Det er flere som spør meg: -hvor lenge skal du gå på den der slankekuren? Vel, nå er det ikke en slankekur dette her. Men en måte å leve livet på. Et fornuftig sammensatt kosthold, med lite karbohydrater, og nok aktivitet. Det med aktivitet har ikke vært noe problem de siste årene, utenom "bøy-og-tøy"-øvelser som "psykopeuten" messer om (Psykomotorisk fysioterapeut)... 

Så, da blir det kostholdet som igjen blir temaet her....
Jeg hadde ikke tenkt å fronte lavkarbo-kostholdet så voldsomt, men heller det å endre på vaner. Fordi uansett hva slags mat du putter i deg, om du har en plan eller ikke, så vet alle hva man absolutt ikke bør spise mye av. Det er sikkert andre som har brukt uttrykket "Høykarbo" før meg, men jeg nå har funnet på det helt selv da..., og som selvdiagnotisert sjokoholiker så vet jeg jo at jeg er svak for alt som er "godt"....
Og det funker ikke å ÅPNE noe UTEN å spise opp..... 200 g melkesjokolade, halvspist i skapet? Ikke på mitt kjøkken.... En pose chips eller chilinøtter? Forsvinner på kort tid. Kjeks, kake, desserter, sprutekrem, kokesjokolade, hva-som-helst av "godis"......? Jeg KAN ikke ha det liggende. Så enkelt er det.

Til og med nå, når jeg liksom skal leve lavkarbo-livet. For det er jo noe "snop" som er innafor. F.eks. bacongull og fleskesvor, og noen typer peanøtter. Lite eller ingen karbo, men likevel kalorier som kun er ok i begrensede mengder.
Jeg har prøvd i noen måneder nå, og ikke DET heller funker. En pose bacongull er jo mye. 150 gram eller noe? Den går fint "rett i containeren" uten problemer. Nylig oppdaget jeg noen peanøtter med under 5g karbohydrater pr 100g. Problemet er at en pose på 250 gram går fort ned spiserøret....

Det er som måsene. De skriker "mer mer mer mer" hele tiden. Det er ikke noe mellomting. De svelger unna alt de får fatt i, til de spyr.... Sånn er det nesten her også.... Til det går over. Da er det "mer mer mer mer" igjen. Og spesielt når de selger Høykarboen på tilbud. Som julesnop i januar, og påskesnop i april.... Og is til halv eller kvart pris i august, når det ikke har vært over 14,5 grader siden 17.mai. Eller "kamuflert" høykarbo som kokesjokolade, marsipanpølser (som var nedi 7-8 kroner for et halvt kilo en periode). Sjokoholikere finner alle sånne sidespor....

Så tilbake til fakta for tiden. Jeg begynte på LK-kosthold midt i januar, og det gikk bra en stund. Jeg hadde en plan, og fulgte den ganske greit. Gikk ned 10-12% av kroppsvekten, som var halvparten av ønsket resultat. Problemene begynte da jeg "oppdaget" alle disse godsakene som var "lovlig" innenfor lavkarbo. I tillegg til høykarbo-utskeielser til påske, bursdager, fest og konfirmasjon...
Jeg hadde en kjæreste en gang som alltid sa: det må jo være lov å kose seg LITT da.... Og med kos var det alltid involvert noe fra de siste hyllene før kassen i butikken. Samt "tjokka-cola" eller "slalombrus" (fra butikken eller polet). Poenget er jo at det ligger i blodet at "å kose seg litt" inneholder søtt og salt godteri og drikke med mye sukker(søtning).

Og så er det jo sånn med all mat, også lavkarbo, at man kan ikke trøkke i seg så mye man orker av alt mulig.... Så for en som har en slapp lukkemuskel i halsen må det restriksjoner til. Og med variasjonene fra 105,8 kg, som jeg var 05/03, til 104,9 103,6 102,9 105,3 104,7 106,2 103,4 102,8 104,1 og tilbake til 105,8 i dag...., så er det et stykke fra de 115 ved nyttår, og 124 som er "all-time-highscore". Men det er også et godt stykke ned til de 85 som BMI vil ha meg under for at jeg kan kalles normalvektig. Målet mitt har vært 90, som jeg var halvveis til for 2 uker siden.

I tillegg til å være sjokoholiker, så har jeg snart 30 års erfaring med å veie tre-sifret. Jeg veide inn på Værnes Rekruttskole i 1989, etter en runde på krykker og russetid, på 102 kg. Gikk ned 10 kg der, men opp igjen alt og litt til foran radarskjermen på Luftforsvarets Stasjon Honningsvåg. Foruten et lite "sprell" ned til 85 kg i 2009/10 på Extravaganza, så har matchvekten lagt godt over 30 i BMI. Som den er fremdeles. 33 i dag.

Noen mener at det er best å bruke LAAAAANG tid på å gå ned i vekt. Joda, enig i det. Men når man har brukt vel to måneder på å "stå stille" da? Da er det alltid noen som har en "løsning" å komme med: Grete Roede er best! Fedon. Herbalife. Livea. Og alle andre enn den de anbefaler, er ubrukelige....
Sorry. Jeg tror ikke på det siste. Jeg tror at ALLE disse er bra jeg. Ut i fra hva som passer for deg. MEN......, du må følge planen. Og jeg har enda tilgode å høre om en plan som inneholder chips og sjokolade....

Så hva nå da?
Etter å ha lirt av meg masse "eder og galle"....?
Jo, jeg gyver løs igjen jeg nå. Har ingen planer for utskeielser fremover, så dermed er det lettere å følge en kostplan. Bl.a. å handle inne de ingredienser jeg trenger til hvert måltid, for å unngå "raske løsninger". Og så la være å kjøpe inn "noe godt" for å ha liggende..... Det funker bare ikke. I tillegg beregne korrekte mengder mat, et fornuftig tidsrom mellom måltider og selvsagt litt trim innimellom.

Jeg har folk rundt meg som er flinke til å oppmuntre. Som selv har hatt gode resultater. Og det er MYE motivasjon å hente fra bl.a. Facebookgrupper. Monas lavkarbo er min kostholdsgruppe. Har ellers flere motivasjongrupper innen trening/turer som gir mange tips og mye inspirasjon.

Så livet er definitivt ikke svartmalt. Ikke engang mørkegrå, blå eller brun heller.... For å blande inn "troen" min igjen, så er det alltid "at the end of a storm, a golden sky"...., så det lyseblå, gule og oransje ser jeg hele tiden langt der fremme....
Og jeg vet at jeg må gjøre jobben selv. Og jeg vet at det er mange som går skrittene sammen med meg. Jeg vet at jeg aldri går alene. 

Livet har ikke gått på skinner på en stund, men det er alltid godt å vite at

You'll never walk alone!

Takk for at du leste dagens 1000 ord. Det er mye som er "enkelt" i teorien, men det meste krever et godt stykke arbeid. Stå på med dine utfordringer! Walk on!

Bamseklemmer fra

Daylyen (Vidar Dahle)

Den ubarberte sannheten. Dagens rolige trim opp på knausen i "bakhagen". Godt med en pause fra skolearbeid. Og kanskje forkjølelsesviruset ble svettet vekk?

Kreft

Hæppi "himmelspretten" godtfolk!

Kreft er alvorlig. Det kan være brutalt og dødelig. Noen former kreft er "snillere" enn andre. Men bare ordet "KREFT" gir deg frysninger nedover ryggen.... Alle kjenner noen som er/har vært rammet. Også jeg. Familie. Venner. Venners familie og venner. Og verst egentlig: når barn får kreft.

Nå har jeg fått det omtrent så nære jeg kan uten at det har rammet meg selv. Kjæresten min har fått brystkreft. Det kom, som det alltid gjør, svært overraskende og plutselig. Hun kjente en klump i brystet, og tenkte at det var en ny godartet svulst, som hun har hatt tidligere. Men denne gangen var det altså kreft. 2,5 cm stor. Ting har skjedd fort. Så ca en måned etter første undersøkelse ble hun operert. Legene kan ikke si noe om resultat før prøver foreligger, etter ca en ny måned. Men selve operasjonen gikk "etter kladden". Svulsten og to lymfeknuter ble fjernet, og operasjonen ble kalt vellykket.

Bloggen min har i 3,5 år stort sett handlet om meg selv. Min kjære Janne har fulgt meg cirka halve den tiden, og har selvsagt vært en god støtte. Hun har evnen til å både være forståelsesfull OG kritisk. Og det er DET som må til for at man skal utvikle seg når man opplever sykdom og utfordringer. Vi vet at det er i motbakke det går oppover. Og nå har vi enda en stigning foran oss. I tillegg til de vi har fra før av. 

Jeg er veldig stolt av Janne.
Hun har hatt "nok" tidligere i livet, er det mange som sier. Med kronisk sykdom som har satt henne ut av A4-livet og aleneomsorg for 3 herlige barn, fra 11 til 18 år, har det tidvis vært utfordrende å få timer, dager, måneder og år til å gå rundt. Men likevel (og som jeg har fått erfare siden høsten 2016) er det MYE smil og latter, utrolig herlig humor, kjappe replikker og en ENORM omsorg for sine barn. Og familie og venner ellers.
I 2018 foregår dessverre mye av livene våre på sosiale medier. Og heldigvis. Fordi vi har fått "kontakt"  med folk som har betydd noe for oss gjennom livet, som vi ikke nødvendigvis ville ringt til eller sendt et brev..... Og når jeg ser hvilke reaksjoner Janne får fra nære og "fjerne", så er det rørende. Men også bekrefter det hvilken omsorgsfull og godt likt dame dette er.

Jeg er mest stolt av Janne fordi hun velger åpenhet. Veldig få av oss har åpenhet medfødt. (Ting skulle holdes "innenfor huset fire vegger" husker jeg at jeg ble opplært til, og dette forteller også "alle" andre som vokste opp på 70/80-tallet). Jeg var nok kommet litt lenger med åpenhet, ærlighet og respekt enn Janne da vi møttes, men nå er vi "på G" sammen. Helt oppe i verdenstoppen. :-) 

Det tøffeste var å informere ungene. Som hun gjorde FØR hun visste om det var kreft eller ikke. Jeg stod selvsagt bak og støttet dette. Dette har gjort at hun og ungene har gått gjennom dette sammen, og dermed hatt en naturlig dialog og utvikling. Det har også hjulpet at ungene er over snittet nysgjerrige, så dermed har spørsmålene kommet og hun har svart etter beste evne. En annen ting som er bedre i 2018 enn i "gamle dager" er vår felles venn Google. "Alt" vi ikke har svar på, får vi hjelp til.
Hun har også vært åpen gjennom Facebook-innlegg og på telefon til nære som ikke er på sosiale medier. Jeg ser faktisk ingen ulemper ved å være åpen. I alle fall når det gjelder en så "respektert" diagnose som kreft faktisk er. Det er annerledes med usynlige sykdommer som min egen Tensjonshodepine, der man varierer fra å være i toppform (på en fjelltopp f.eks.) til å være sengeliggende.... Da får man ganske mye støtte og forståelse, men dessverre også det motsatte.....

Jeg har oppfordret henne til å skrive blogg selv. Både som informasjon og inspirasjon, men også for at det er enklere å gå tilbake til enn det er gjennom bilder og statuser på Facebook. Jeg har i alle fall bare positive erfaringer med blogg. Men jeg forstår også hennes usikkerhet. Gjennom det å "blottlegge" seg. At man beveger seg ut på mer utrygg grunn, osv.
Hun er ikke negativ, så kanskje det kan komme? Hun er flink til å ordlegge seg skriftlig også, så jeg ser egentlig ingen begrensinger for henne. Annet enn hennes usikkerhet på om det føles riktig nok....

I tillegg til kreft, har hun også andre ting å komme med. F.eks. lavkarbolivet. Hun er 90% av grunnen til at jeg har dristet meg ut på denne livsstilen. Blant annet ved å gå ned MASSE i vekt, men også gi meg MYE kunnskap og tips til kostholdet. Vi har også gitt hverandre mye gode erfaringer innenfor trim. Både gjennom fjellturer, men også på treningssenteret.
Hun har også andre diagnoser, som setter henne utenfor arbeidslivet. Men dette overlater jeg helt og fullt til henne å si noe om. For jeg har tro på at det vil komme mer fra "Jeyf'en" (kallenavn min sønn "Keydi"(KD) oppfant ut i fra hennes initialer JF) :) Sier litt om humoren som herjer i "flokken" vår....

Til slutt vil jeg nevne noe om å ikke gå alene.
YOU'LL NEVER WALK ALONE er min tro. Helt klart påvirket av et livslangt supporterforhold til LIverpool FC. Men i dag er hele teksten i denne gamle hymnen fra musicalen Carusel fra 1949 som betyr ALT for meg. 

Det er sterkt å oppleve at gjennom halvannet år har Janne fått det samme forholdet til denne teksten som jeg har brukt 40 år på. Ikke bare har den gamle fotballinteressen hennes blitt vekket, og hun har fulgt etter "Keydi'en" og megselv som rød supporter, men gjennom mine og hennes egne utfordringer har hun fått denne teksten til å bli SIN.
Uansett hvor mørkt det kan føles, er det alltid HÅP. Når stormen har lagt seg, kommer alltid den blå himmelen til syne. Og i tøffe tider går du aldri alene! 

Kreft er noe dritt. Men vi skal kjempe denne kampen sammen. Fordi....


Takk for at du leste! Og for å gjenta Jannes ord: SJEKK DEG. Kjenn etter overalt, og/eller få kjæresten eller andre til å sjekke "daiene" dine.... Hennes "lykke" var stor vektnedgang, og dermed "hengepupper" og MYE større mulighet til å kjenne at der var en kul som ikke var naturlig der....

SJEKK DEG !!!!

Bamseklem fra Daylyen (Vidar Dahle)

dav
#fuckcancer
dav

Gode tilbakemeldinger

God mandag godtfolk!

Livet går litt opp og ned for tiden. Og det gjør det jo for de fleste. Den siste tiden for meg har vært veldig kontrastfylt egentlig:
Gode dager med MYE aktivitet - Mindre gode dager med INGEN aktivitet.
Omlegging av kosthold og 12 kg vektnedgang - Slurv i planen og opp igjen 3 kg.
Gått av diabetesmedisin pga livsstilsendring - Oppgang i blodsukker igjen, og vurderer å gå på medisin igjen. (samråd med lege)
Merkbart bedre form med bl.a pers opp et av mine favorittfjell - Et trøblete kne som forhåpentligvis ikke setter stopper for å bruke motivasjonen min som ligger der hele tiden.

Jeg kunne egentlig fylt på med flere punkter, men greien er at alt handler om å være flink. Når jeg kan. For når tensjonshodepinen slår til, er det bare å vente. Til bedre dager kommer. Selvsagt burde jeg klare å holde kostholdet etter planen når "pinen" slår inn, men da er faktisk ikke alltid det enkle så enkelt lenger heller. Jeg har nevnt noen ganger at HADDE jeg bare hatt samme inspirasjon, motivasjon og guts som jeg har i forhold til trim og trening når det gjelder gjennomføring av kosthold, så hadde jeg kunne "gjemt meg bak et sugerør".....

Uansett..., det var litt viktig for meg å komme med en liten innledning før dagens tema kom opp. Bare for å understreke at "berg-og-dal-banen" min består....
Jeg skrev om noe tilsvarende en gang tidligere (1-2 år siden), og det gjaldt tilbakemeldinger fra fulle folk. For i helgen var jeg på en fest med 30 mennesker som har vokst opp i området som jeg vokste opp (jeg har ikke bodd der på 20 år). Mange kjenner jeg. Godt eller litt. Og noen ikke. Og mange følger meg på Facebook. 

Men det var tydelig at også de som ikke følger meg hadde fått med seg bloggingen min, og ellers noen av mine statuser og kommentarer til andres statuser. Og veldig mange hadde veeeldig mye positivt å komme med utover kvelden (og natten). Og gjerne fra folk som jeg egentlig ikke forventet hadde sett mine statuser, bilder og blogginnlegg engang....
Noen hadde spørsmål, noen hadde forslag, noen ville skryte og noen ville dele sine historier. Og det er egentlig dette siste som gjør at jeg skriver i dag. Fordi når folk står med tårer i øynene og forteller om sine opplevelser, som er MYE mer alvorlig enn mine diagnoser og "hverdagsproblemer", og gir MEG "mye av æren" for at de har kommet seg gjennom ting fordi JEG har valgt å være åpen og ærlig om mine utfordringer... Da sitter JEG igjen med en følelse av å være til nytte.... Og da sitter JEG med tårer i øynene.

Jeg sier alltid at jeg skriver blogg og andre innlegg KUN for min egen del. Og hvis noen "trykker liker" eller har meninger om det jeg deler, så er det bare en bonus. Men i dag sitter jeg faktisk igjen med en følelse av å bety noe. Jeg har jo aldri likt å skryte av meg selv, men innrømmer også at det faktisk er en prosess jeg er igjennom. Fordi jeg VET at jeg bryr meg, og når tilbakemeldingene kommer så merker jeg jo at jeg treffer noen.... Og etter en sånn opplevelse som helgen gav, til tross for prosenter og promiller, så gjør det meg faktisk stolt og kry.

At jeg ikke kan kurere noe som helst er jo innlysende. Men at mine tanker, følelser og erfaringer gir andre inspirasjon for andre til å komme gjennom sine kamper, er faktisk veldig godt å høre. Og når folk i 40-årene (+/-), som når man ser på gaten eller bilder, ser frisk og fin og "normal" ut, forteller om alvorlige sykdommer, at de har "lurt" døden, at de har mistet alle sine nærmeste, at de har vært avhengig, om vold og overgrep, utfordringer med unger, samliv og legning, og om å ikke "passe inn" pga en eller flere av disse, gir MEG ære for at de ser lys i tunnelen.... Da varmer det et halvgammelt hjerte.

Jeg har alltid hatt tro på åpenhet og ærlighet og respekt. Jeg har brukt noen år på å komme dit selv også. Men spesielt etter at jeg havnet utenfor A4-livet for snart 3 år siden, så har jeg valgt å ikke holde igjen noe. "Love me or leave me", er et gammelt uttrykk jeg har begynt å bruke de siste årene. For det er alltid noen som "vet bedre". Sånne trenger ikke jeg i livet mitt. 
Og når folk kommer til meg og sier at de gjerne skulle hatt noe av min åpenhet og ærlighet, så svarer jeg at den må hver og en bestemme seg for å bruke. Det har jeg gjort. Men at det er enkelt? Definitivt ikke. Men jo mer du velger å være åpen om, fortelle og akseptere selv, jo lenger kommer du ovenfor deg selv. Fordi du til slutt vil innse noe som jeg har innsett: 

Den viktigste personen i ditt liv = DEG SELV.

Punktum. For hvis ikke du har det bra, så har ikke de rundt deg det bra heller. Så enkelt er det. Man skåner ingen med å holde inne på viktig informasjon. Og jeg har folk rundt meg som har skjønt dette, og som jeg er veldig stolt av at har turt å dele vanskelige ting...

Vel, det var gode 900 ord på en mandags formiddag der jeg egentlig skulle brettet klær og gjort skolearbeid. Men disse tankene kvernet sånn i nøtten at det var bare å få de ut :) 
Takk til dere som har fortalt meg deres historier.
Takk til dere som kom med forslag og kritikk.
Takk til dere som inviterte meg med på oldboystrening i moderklubben.
Takk til dere som tør å være dere selv.

Og takk for at du leste "dagens ord".....

Ha en nydelig mandag og våruke videre!

Bamseklemalarm

Daylyen (Vidar Dahle)
bty
Til tross for to lange netter med fest, klarte far å karre seg opp "Lyderen" i går. Vidunderlig å gå i shorts og t-skjorte midt i April.

Høykarbo og høyfjell

God tirsdag godtfolk!

Der var påsken 2018 historie. Og med det været vi fikk, i alle fall rundt Bergen, så er det mange fornøyde mennesker rundt forbi...., og endel med vesentlig annen hudfarge i toppetasjen enn før påsken.... :-) Inklusiv meg selv.

Etter en MEGET slapp uke før påsken (inkl Palmehelgen), var det deilig å kjenne at kroppen kviknet og hodepinen slapp taket. Dermed kunne jeg utfordre meg selv med utfoldelse i solskinnet. Og det ble to stykk toppturer (4-500 høydemeter hver) med slalomski på skuldrene opp, og på beina ned igjen. dav
dav

Når det gjelder det matmessige, så gikk jeg på en (u)kontrollert smell. Til tross for egen bursdag med høykarbo involvert, OG generell utskeiing på kostholdet, så var det overraskende at oppgangen var på hele 2,4 kilo. 
Jeg fortsetter å si til meg selv som jeg pleier: Fortid er fortid, og den kan jeg ikke forandre. Men fremtid kan jeg påvirke. Så første dag i resten av mitt liv starter i dag. Med sunnere mat igjen. Jeg tenker at jeg tar en uke nå først på egenkomponert lavkarbokosthold, og hvis ikke fremgangen blir bra nok så får jeg hive meg på "Monas matplan" igjen.....

Så påsken ble både nedturer, oppturer og toppturer :-) 

Dette ble muligens "all time lowscore" i antall ord for et innlegg herfra? Kanskje DU er fornøyd med det?
NÅ skal "Bolla Pinnsvin" sikte inn første skoledag etter langfri....

Ha en nydelig tirsdag. Og takk for at du leste!

Bamseklem

Daylyen
Vidar Dahle

dav
dav
dav

En spenning på hva som kommer

God tirsdag godtfolk!

bty
Litt over en uke etter forrige innlegg, og mye har både skjedd og blitt lagt på is.... (bl.a. opplevelser som på bildet over er definitivt lagt på is)
Den gode "boosten" av å være i en positiv livsstilsendring har siden sist blitt utfordret av "spenningen". Dvs diagnosen min. Spenningshodepinen. Tensjonshodepine, som medisineringspersonell kaller den.... Eventuelt stresshodepine... 
Stressingen kommer egentlig litt sånn i etterkant da, fordi når denne slår til for fullt så rykker du rett tilbake til start. Og det er jo ikke et sted jeg er komfortabel med å være. Eller, det er jo klart at NÅR du skal begynne på noe, så er jo starten viktig..... Men det er som å spille Ludo, man vil jo ikke TILBAKE til start. Så etter snart 3 år med denne "livsstilen" Tensjonshodepine, så er det fortsatt ludo-syklusen som gjelder.... Og det er

en spenning på hva som kommer

fra dag til dag, uke til uke og år til år etterhvert... Det eneste jeg ganske sikkert vet er at etter nedturene så kommer oppturene. Det vil si at jeg sitter nå her og venter på sjansen til å gjøre det JEG har lyst til igjen.
Jeg "fikk det" for en uke siden, og da er det glemmesak å gå på skolen (selvom jeg tvang meg til å gå en av dagene i forrige uke, umulig å vite om det var lurt eller ei?) Jeg har tvunget meg til en rolig tur en dag, gått på treningsstudioet og tatt en rolig økt selvom jeg vet jeg ikke burde, jeg prioriterte å være halvannen dag med 12 store og små i den nærmeste familien selvom det ble en prøvelse. 
Når jeg i dag våkner på dag 8 med dunk og smell og dingdong i topplokket, med anspenthet fra øreflippen til tåneglen, så tenker jeg som jeg har lært meg til:

LITT er alltid bedre enn ingenting. Kaffi i koppen. VH1 Classic med gammel musikk på TV'en. Oppvaskemaskinen går. Jeg har dusjet og tatt på rene klær (før kl 9 en feriedag). Vaskemaskinen går også (får se om det blir hengt opp noe senere?). Og så blir det "VM i venting", som i KLM-sketsjen fra 80-tallet. Som jeg har nevnt i flere innlegg tidligere, så VET jeg at "... at the end of the storm, there's a golden sky....." Så det ER faktisk bare å vente. Vente til dunkingen gir seg. Vente til kroppen er klar igjen. Vente til jeg orker noe.

For selvom det forklares godt på mange nettsider, at Tensjonshodepinen er den hodepinen som IKKE er påvirket av fysisk aktivitet. Så jeg har fått lære meg at på gode dager så orker jeg jo "alt". Og dere som følger meg på Facebook og Instagram ser jo meg på fjelltopper, andre turer og på Fitness'n i blant, og mange lurer på hvordan det er mulig når jeg er "syk"?
Vel, det lurer jo jeg på også. Eller lurte... Fordi jeg har jo måtte lære meg at SÅNN ER DET BARE. At jeg en dag kan gå Stoltzen. OG fortsette videre. En mil kanskje? Og så være på Fitness'n dagen etter. I en time eller to? Og så kan jeg tredje dagen ligge strak ut. Og det kan vare i èn dag? Eller en måned? Og både min egen forskning og "betalte forskeres" forskning sier at det er svært liten eller INGEN sammenheng her....
Det ENESTE som er sikkert er at trim og aktiviteter gir bedre helse. Punktum. Utropstegn! Og etter nyttår har også lavkarbokosthold bidratt til å gi meg bedre helse. Og bedre helse er ALLTID bra! 
bty
En runde på Fitness'n er helsefremmende, når kroppen lar meg....

Så er det jo som nevnt sånn at jeg får ikke gjort så mye fra eller til når de verste "toktene" inntar kroppen min. Legestanden har gitt meg ymse piller til tider, som hadde ymse virkninger.... Mest de som begynner på bi... 
Derfor er det de "sikre" som taes når dagene er på det verste: Ibux og Paracet. Men færrest mulig av dem da....

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg har blitt bedre på å skryte av meg selv. Og i denne sammenhengen vil jeg nevne tålmodigheten min. For de som har kjent meg lenge og godt, vet at lunten ofte har vært kort (eller fraværende) og ønskene om å få ting til sterke. Og det å erkjenne at "litt er bedre enn ingenting" har vært en lang prosess å komme frem til. 
Men fremdeles er det nok sånn at om du søker etter "tålmodig" på Widarpedia, så kommer det nok ikke opp bilde av meg.... Men om du søker etter "han som er på riktig vei", så får du nok frem en liten reportasje...? Kanskje i "svart og hvitt og fine farger"....? 

Så hva vil jeg egentlig frem til med alt dette da?
Det er garantert minst en som lurer....? En litt utenfor bompengeringen. Som kun har internet om tirsdagene....?

Vel, jeg sier jo alltid at jeg kun skriver for min egen del, og at det er en bonus om noen "trykker liker". Og det gjelder forøvrig fortsatt. Men for første gang skal jeg nå gå litt hardt ut å si at jeg mange ganger har drømt om å nå dere som mener noe om ting dere ikke har forutsetninger for å mene noe om... Dere som mener at jeg burde være i arbeid når jeg klarer å gå på fjellet. Dere som mener at jeg og andre kronisk syke burde klare mer enn vi gjør, fordi dere har møtt oss på butikken og vi faktisk smilte og lo og så "normal" ut. Dere som ikke vet hva det kan ha kostet å faktisk komme seg på butikken den dagen? Dere som ikke vet hva måneden het sist vi var ute å "kunne tilfeldig" treffe på dere?

For dere som forstår disse tingene er FANTASTISKE! Jeg har fått så sinnsykt inn i granskauen mye støtte og fine ord gjennom disse årene. Av både kjente og ukjente. Og det varmer meg. Og jeg vet at andre setter pris på at jeg setter ord på endel følelser som ligner på deres egne. Og gjennom samtaler med andre som har utfordringer, så er ofte tilbakemeldingene som dette:

-Jeg skulle ønske folk bare kunne godta! Godta at jeg gjør så godt jeg kan! Godta at de fleste "gode råd" ikke hjelper en dritt! La meg få lov til å dyrke det som gjør meg bra når jeg KAN gjøre det.....!

Det er mulig jeg ikke dekker alle "Nav'ere" vet å si dette, men jeg har ennå tilgode å møte et menneske som FRIVILLIG går på Nav. Inklusiv meg selv. Du skal vite at jeg aller helst skulle vært der ute blant dere. Hele tiden. Ikke bare når kroppen lot meg få lov.

Men jeg har lært meg at litt er bedre enn ingenting, og det er alltid en spenning på hva som kommer med denne "spenningshodepinen".....

Takk for at du tok deg tid til å lese dagens tekst! Om du har kommentarer eller spørsmål, tar jeg i mot med åpne armer. Ris og ros.

Uansett ønsker jeg DEG en vidunderlig påske!
Lysere kvelder og vårluft ønskes sterkt velkommen!
Bamseklemmer spres til den som har lyst på! :)

All the best

Daylyen (Vidar Dahle)
bdr

Litt faktor må til for å ikke bli som skriften over bildet her.... 

Varig livsstilsendring?

God mandag godtfolk!

Etter ni uker på lavkarbokosthold og et tosifret %-tall i minus på badevekten siden nyttår, så føler jeg for å dele noen tanker rundt dette. Det er jo for det meste plusser rundt omleggingen min, og minusene som er involvert er jo egentlig positive. Minus 12 kilo, minus 10 cm rundt magen, minus endel på blodsukkermålingene, og minus på BMI og fett% Det går rett og slett i riktig retning.
dav

Men noe av det viktigste jeg opplever, er at jeg på det psykiske planet stille og rolig blir sterkere. For det er jo ikke vanskelig å forstå at når man er 25-30 kilo over BMI-nivået der "overvektig" starter, så MÅ man ta noen grep. Selvfølgelig hjelper det å ha en god plan, men man MÅ være forberedt i hodet også. Noe jeg tildels var, men som jeg føler at jeg har fått jobbet bedre.

Jeg startet med å følge en matplan fra FB-gruppen "Monas lavkarbo", og gikk jeg på denne i 7 uker, med kun mindre sprekker. Nå har jeg imidlertid gått over til å spise "etter hodet". Det vil si mye rene proteiner og de sunneste grønnsakene, samt gode fettkilder i begrensede mengder. Og pent lite karbohydrater. Og jeg bruker fremdeles noen oppskrifter fra matplanen....
Og kombinert med økning i trim/trening har resultatene pr uke vært bedre de siste to uker enn de foregående 5-6. Jeg ser forøvrig at kilo nedgang, cm-nedgang, blodsukkernivå, %-endringer i fett/vann/muskelmasse ikke alltid følger hverandre helt, men at alle målinger går i riktig retning.

SÅ...., tilbake til overskriften....

Varig livsstilsendring. Spørsmålstegn? Egentlig MANGE spørsmålstegn...?????

Hvor realistisk er det at jeg skal klare dette?
Jeg har jo "alltid" vært overvektig, og de siste 30 årene 20-40 kilo overvektig. Til tross for perioder med forholdsvis mye aktivitet, så sier det seg selv at dette IKKE er særlig sunt. Og mange som prøver seg på en eller flere varianter av slankekurer, og/eller økning i aktivitetsnivået, klarer ofte ikke å gjennomføre. Og det er fordi man ikke er nok mentalt forberedt. 
Jeg vet ikke om jeg denne gangen er det, men jeg kjenner at forutsetningene for å lykkes er bedre enn noengang. Selvfølgelig hjelper det å ha folk rundt seg som også holder på med samme prosessen. I tillegg være medlem av "Monas lavkarbo", der mennesker deler erfaringer, tanker og opplevelser. Både postitive og negative. Og jeg har tro på at sjansen for å lykkes er større når man "samarbeider" med andre. Selv om hver og en av oss må gjøre jobben selv.

Jeg har jo egentlig lyst til å gå høyt ut å si at DETTE KLARER JEG! Denne gangen fikser jeg dette!
Egentlig har jeg bare prøvd skikkelig EN gang i livet, gjennom et program som het Extravaganza. Som var bra nok det, hvis JEG hadde gjort min del av jobben. Og når jeg sprakk, så hadde jeg ikke sjans å hente meg inn igjen. Og mest fordi det mentale sviktet. Og sjokoholikeren våknet virkelig til live igjen.

Og selv om jeg hittil i år har gjort mye bra, så er det ikke gitt at jeg klarer å fortsette å leve livet mitt på denne måten, dag ut og dag inn, i måneder og år fremover. Men jeg tror at sjansen for å lykkes aldri har vært større enn den er nå....? 
Jeg har ingen mål om å slutte helt med sjokolade, kaker, øl og brus, men heller å la det bli en "bisetning" av kostholdet mitt. Når det gjelder trim, så er jeg inne i en god stim. Jeg har trappet opp intensiteten på treningsstudioet, selv om dagens økt var et slit. Jeg kjenner også at fjellturene går lettere med mindre å dra på. Motivasjonen til trim har egentlig vært der konstant de siste 4 årene, og hadde motivasjonen til kosthold vært tilnærmet lik, så hadde jeg ikke hatt noe å bekymre meg for...

Men det er nå engang sånn at når man er vant til å "mislykkes", vant til å ikke få ting til, vant til å ikke nå mål, vant til å møte veggen og vant til å sprekke så det holder, så blir man ikke så jævlig god på å ha troen på at man skal få ting til. Selv om jeg har satt meg noen langsiktige vekt/BMI/%/cm-mål, så er jeg ikke så veldig opptatt av dem til daglig og fra uke til uke. Og jeg vet heller ikke hva som blir en fornuftig "trivselsvekt" på sikt? Jeg bygger veien mens jeg går, og prøver å takle tempo, motstand, medgang og utfordringer så god jeg kan. 

Og jeg når noen barrierer innimellom. F.eks. gjorde jeg på fredag noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, nemlig "laste opp" meg selv med fullt slalomutstyr og begi meg ut på topptur med ski og støvler på skuldrene. Jeg visste ikke på forhånd hvordan dette ville gå, da jeg la ut fra Hjortland i Bergen, med mål om Vardegga og Vikinghytten. Det viste seg å gå over all forventning, og snøforholdene var langt mer solid enn jeg våget å håpe på. Folk hadde gått før meg, så dermed gikk jeg for det meste oppå snøen. Dessverre blåste det så kraftig på Vardegga, at jeg måtte gi meg en liten kilometer fra hytten. MEN, jeg fikk en nydelig tur ned igjen. 20 min ned, etter halvannen time opp, og rundt 400 høydemeter. :-) 

Gjennom disse årene med blogging har jeg også blitt vesentlig bedre på å skryte av meg selv, og denne toppturen er jeg superstolt over å ha fått til. Jeg føler forøvrig ikke for å skryte hvis jeg ikke har grunn til det, og selv om jeg har tatt av 12 kg i år så er det ikke gitt at jeg ikke vil gå opp igjen. Men målet mitt er jo at jeg IKKE skal opp igjen....
dav 
bty

Da er vi nær 1000 ord igjen, så dermed benytter far sjansen til å takke for at du leste. Er DU god på å nå dine mål? Er du god på å gjøre endringer? Er du god på å være den beste utgaven av deg selv?
Det er alltid kjekt med tilbakemeldinger, og jeg håper at du vil dele om du har noen tanker om dagens tekst...? :) 

Ha en NYDELIG mandag!

Bamseklem

Daylyen
(Vidar Dahle) 

Om budsjettering og gjennomføring

Hæppi dæi!
En sjelden gang dukker det opp en trang til å skrive om noe annet enn det bloggen min i utgangspunktet handler om, og i dag hiver jeg meg på en sånn tanke...

For etter at nyheten om at sykkel-VM-arrangøren ble slått konkurs i går, så vil jeg dele noen tanker om økonomi. Og personlig har jeg gått på noen solide smeller opp igjennom, dels pga egne vurderinger og dels pga andres/omgivelser. Og som privatperson er det ofte svært vanskelig å hente seg inn igjen...
Bilderesultat for sykkel vm konkurs
Bilde fra E24 via Google

MEN, jeg har en gang bygget et hus. OG holdt budsjettet. Det vil si, "brøt" budsjettet med 100-150 000 for å lage en svær mur mot naboen.... Pga noen lure valg og endel egeninnsats så ble taksten vesentlig høyere enn kostnaden, så dermed endte verdien 5-700 000 over "budsjettert kostnad".
Jeg var også i planleggingsfasen for å bygge et nytt hus, som det ikke ble noe av. Men den gang reagerte jeg kraftig da jeg i møte med banken ble informert om at det var normalt å ikke holde budsjett. Om man hadde budsjett på 3 mill, så "skulle" man ryke med minst 500 000...

-Ka f... e poenget me itt budsjett om du ikkje forholder deg til det?

Så, tilbake til sykkel-VM. Og det går an å dra inn saken om oppussingen av regjeringsbygget og garasjen. Mange andre byggesaker, både offentlig og privat. Veiprosjekter. Og masse annet...

Som privatperson kan jeg OVERHODE IKKE FORSTÅ hvordan det er mulig å bruke så inn i granskauen mye penger man overhodet ikke har....? Hva slags forarbeid er gjort når man kan sprekke med 80 mill på et idrettsarrangement, en milliard på et "garasjeprosjekt" eller med en femtilapp på en kopp kaffi for den saks skyld....?
Bilderesultat for regjeringskvartalet garasje budsjettsprekk
Bilde fra VG via Google

JEG kan ikke overvettes mye om økonomi i den store helhet. Men jeg kan likevel ikke med mine ytterste og beste evner forstå at man får lov å holde på på denne måten? Hvorfor er det "greit" i Norge å budsjettere med noe, for så å ryke med 20%, 50% eller flere 100% av budsjettet?

Hadde JEG fått lov til å "misbruke" lovverk og budsjetter ørlitegranne, så hadde jeg eid min egen lille bolig i dag. Og i stedet for å ha betalt ned borti et millionbeløp på andres renter og avdrag de siste 7 årene, så kunne jeg bidratt på mitt eget nøkterne budsjett....
Da jeg hadde samboer gjorde vi et overslag på å leve med et boliglån på 3 mill, og ut i fra faktiske utgifter og inntekter kontra beregninger av utgifter/inntekter inklusive skattelette og annet, så ville vi hatt 4 - 5000 kroner mer til overs i måneden.
MEN, vi hadde ikke den halve millionen de krevde i egenkapital.... Og hadde jeg fått lov til å "sprenge budsjettene" littegranne, så skulle jeg igjen vist at det er mulig å holde et budsjett.... SELV med den lave inntekten jeg har via NAV (håpet er å "klare" meg på egenhånd en gang i nærmeste fremtid)

Meeeeeen, eg e bare Daylyen...., og bare bare han....

Så med mindre jeg vinner i Lotto, eller har griseflaks på en eller annen måte, så blir jeg levende ut livet som leietaker....

Og fortsette å leve i forundring og forargring over at det faktisk er MULIG å ryke så ad undas som bl.a. sykkel-VM og regjeringsgarasjen har klart, og at det tydeligvis er "helt greit" i Norge....? Det er for JÆVLIG, rett og slett....

 

Slik lyder dagens ord!

 

Daylyen
(Vidar Dahle)

bty
"Gratis" kaffi på Daylyen på treningssenteret... :-P

 

På en "freddan" i mars

God fredag min venn.

De siste innleggene mine har handlet mest om at jeg startet på lavkarbo i januar. Og før det mest tanker, følelser og erfaringer underveis etter å ha blitt plutselig syk ca 10.06.15. Og før denne dato gikk det mest på det å leve et liv som overvektig.
I dag er vel livet mitt en god "lapskaus" av alt dette. Både for tiden, men først og fremst på denne fredagen i mars. For jeg har sittet i godstolen min siden jeg stod opp, noe som overhode ikke var planen. Og det vil si at diagnosen min "Tensjonshodepine" har vunnet denne formiddagen. Planen var å gå på Fitness'n å forbrenne noen kalorier og få strekt ut anspente muskler. Og å bruke fridagen fra skolen til å "sjaine" leiligheten. Vel, i stedet har jeg laget dagens andre kanne med kaffi, og har på sport på TV i bakgrunnen.

Flere har delt mye forskjellig på sosiale medier i det siste, og jeg får med meg en del av det. Og det er jo ofte historier om deres egne eller andres utfordringer. Vi har jo alle utfordringer, og hver på forskjellige nivåer. Og noen er lettere å takle og håndtere enn andre. Jeg har lært meg at det feil å sammenligne folks konkrete hendelser/opplevelser fordi hvert menneskes utgangspunkt er forskjellig. 
Men vi som ikke lever et A4-liv kan oftere forstå andre som heller ikke gjør det, selv om historiene våre ikke nødvendigvis ligner på hverandre. Og veldig ofte handler det om en kamp om å "være normal".

For min egen del har disse årene som syk handlet om å få svar fra legestanden, takle situasjonen, prøve å fungere, prøve å informere, prøve å lære, ta de grep som er mulig og rett og slett LEVE. På mange måter er jeg ganske sterk, men på andre fryktelig svak.

Som for eksempel nå for tiden, når jeg har som mål å bli vesentlig sunnere og lettere gjennom et lavkarbokosthold OG å opprettholde aktivitetsnivået. Jeg har nevnt MANGE ganger at hodet som oftest forstår hva som er rett og galt, men at "der-i-kroppen" som følelser skapes bruker laaaaaaang tid på å godta og innse hodets fornuftige tanker. 
Det er ikke vanskelig å planlegge å følge kostplanen. Men når kroppen "skriker" etter å få i seg mer mat, og helst karbohydrater, så er det rett og slett et helvete å være sterk og følge planen. Jeg kan ikke sammenligne meg med andre, men konstaterer at noen legger ut at de blir kvitt søtsug etter noen dager/uker på LK. DET har ikke funket på denne kroppen. Jeg har gått på noen småsprekker, men har heldigvis hentet meg inn igjen. MEN, jeg har fremdeles potensiale til å sprekke fullstendig. Til tross for at hodet VET jævlig godt hva som er lurt og ikke.....

Når det gjelder min diagnose Tensjonshodepine (spenningshodepine), så lever den sitt eget liv. Noen ganger føles det som at den påvirkes av "kortsiktige omstendigheter", og andre ganger ikke. Når jeg i dag sitter her, med slapphet og hodepine, så har jeg ikke problemer med å se at mange mentale fokus denne uken har vært med på å gi meg en liten "smell" i dag. Og jeg er nå bygget sånn at når jeg gjør noe, så er det 100% Jeg har skjøttet skole, et årsmøte og annet denne uken. Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men hadde jeg presset meg til det så KUNNE det gjort ting enda verre? Men DET er et spørsmål jeg aldri vil få svar på, og forsåvidt sånn jeg lever med hele tiden. Mange av dere mener noen ganger noe om hva som er lurt eller ikke for meg, og ofte er jeg uenig. Ikke fordi det dere kommer med er feil i deres øyne, men fordi det ikke stemmer med min virkelighet.

Tilbake til trim, så føler jeg at det er det området jeg har best oversikt over. Både fordi motivasjonen har vært stor på det området gjennom snart 4 år, også i de verste sykdomsperiodene. Men også fordi jeg har lært kroppen å kjenne slik at jeg faktisk KAN utfolde meg ganske hardt UTEN at det nødvendigvis blir verre for mine plager/utfordringer. Og noen av mine mål for tiden er tall/prosentfestet gjennom vekt/BMI og fett/vann/muskelmasse i kroppen. Og både trim og kosthold er med på å gi meg bedre og bedre målinger.... 
Og for alt i verden: det GIR meg faktisk motivasjon. Men (det er jo alltid et men), så kommer jo alltid denne lille røde med horn på min høyre skulder og "preiker dritt" om den hvite med glorien på venstre, og sier at "selv om du trimmer litt mye, så MÅ du jo få i deg sjokolade, kaker, chips og øl/brus....!!" Jeg vet at mange av dere ikke forstår problemet, men også at mange skjønner det veeeeldig godt. Og til og med er enda svakere enn meg. Erfaringsmessig hjelper det meg å dele noen tanker, og ut i fra tilbakemeldinger dere gir meg, så treffer jeg ofte andre med mine tanker også. Jeg deler ALLTID ting ut fra egne tanker, men syns også det er kjekt når noen forstår hva jeg skriver....

Til slutt tenkte jeg å dele noen tanker om mine konkrete tallmål. Jeg startet året på 115 kilo, og var på mandag 105. Det går sakte men sikkert nedover. BMI sier at jeg skal være under 85, men mitt første mål på kort sikt er å bli stabil på et tosifret tall - og etter hvert ned mot 90. Og kanskje under?
Jeg har gått fra 121 til 113 cm rundt magen, og er usikker på hva jeg bør under. Men tosifret der også hadde jo vært kult å få til.... BMI har gått ned fra 36 til 33, og jeg vil under 27 i første omgang. Fett% har sunket fra 43 til 34, vann% økt fra 37 til 44, og muskelmasse% økt fra 32 til 35. Måltall for disse tre er 25, 58 og 48. De virker "hårete" og fjerne i mitt eget hode, og det er IKKE noe jeg går og tenker på til dagen...

Det sedvanlige målet om å holde meg under 1000 ord pr blogginnlegg ble akkurat brutt, og jeg tenker at det får holde for i dag. Så på en middels fredag (noen runder med Paracet er med på å bidra til bedring), så satser jeg fremdeles på at helgen skal bli bra. Min "tro" er basert på "You'll never walk alone", og en av strofene her sier "... at the end of a storm, there's a golden sky....." Så jeg vet at etter en nedtur kommer det alltid oppturer, så jeg er ikke bekymret.

Takk for at du leste, og om du sitter igjen med noen tanker, meninger eller følelser, kom gjerne med dem. I kommentarfeltet, på FB eller privat til meg. Et ordtak sier at "all kritikk er god kritikk". :-) 

Jeg ønsker DEG en super helg!

Bamseklem fra 

Daylyen (Vidar Dahle)

Avslutter med noen bilder som viser litt av siste ukes opplevelser

Formiddag på Bryggen i Bergen


Festplassen. Vidunderlig å gå gjennom byen i slikt vær


Fjelltur på mandag. Geitanuken/Ulsetvarden. Vidunderlig.


Godt med snø i bergensfjellene for tiden. Hvor lenge varer det?


"Høy og mørk" :-) Gøy å leke med bilder


Dagens lunch. Speilegg med litt "grønt"

Lavkarbo - høye mål

Gudd månin låvvli pipl!

Etter forrige innlegg "Selvskryt" så er det jo egentlig psykologisk korrekt (ev politisk ukorrekt) å snakke seg selv ned litt.... Eller? 
Vi "tjukkaser" er jo egentlig flinke på det, og "superenkel forskning" sier vel og at kvinner knuser oss menn innenfor dette også....?

Høye mål med lav karbo ja....
Når man bestemmer seg for å ta grep om egen overvekt, så hjelper det å ha en god plan. Det har jeg.
Må må ha god motivasjon til å følge planen. Det har jeg.
Man må ha en vilje til å stå i mot alle de "utenomsportslige" hindre som dukker opp. Det har jeg..... MEN ikke sterkt nok :-/

Jeg har skrevet før om en "formel" som sier at vektnedgang handler om 25% aktivitet, 25% kosthold og 50% mentalt.
Min mening er at det mentale også kan blandes inn i aktivitet og kosthold, så egentlig er alt (100%) mentalt. 
For min egen del så er det aktivitetsmessige så og si problemfritt. Mentalt sett. Pga helseutfordringer kan ikke all aktivitet alltid gjennomføres, men motivasjonen er null problem. Det kostholdsmessige derimot..... :-O 

Det er ikke vanskelig å lese og forstå en kosholdsplan. Og etterhvert har jeg også lært meg hvor jeg får tak i de fleste ingredisensene som brukes i lavkarbo kontra "høykarbo"-kosthold. Og det er sinnsykt mye deilig mat... Og når jeg har holdt på med denne planen i 6 uker, så burde jeg kanskje ha klart å snu det mentale ihht kosthold tenker du kanskje?
Jeg kunne kastet meg på og sagt "selvfølgelig burde jeg det"!? Men dessverre så er det ikke så enkelt.....

Fordi alle som har prøvd å gå ned i vekt, etter å ha vært langvarig overvektig, VET at kroppen stritter i mot. Den er vant til å være svær, og VIL for alt i verden IKKE "ut i det ukjente". Og den indre stemmen (ev han røde med horn på høyre skulder) forteller deg hele tiden: - du spiser for lite! -du må ha søtsaker! -du er ikke en ku, og skal ikke leve på "gress"! -du har alltid vært tjukk, og skal ikke slutte med det! Og så videre...
Den fornuftige indre stemmen (engelen på venstre skulder) gjør sitt ytterste for å motbevise og motivere....: -dette ER bra for deg! -dette ER det riktige! -IKKE la deg knekke! -du ER en flinking! Og så videre....

Jeg VET at jeg gjør mye bra, men det mangler det siste lille for å få et bedre og mer motiverende resultat hver uke.... Og mange vil nok si at 9 kilo minus siden nyttår burde være motiverende nok? Og isolert sett har jeg ingen problemer med å være enig med det. Men når 1,5 av de kom "av seg selv" første 14 dg, og 4,5 kom første uken på LK, og siste måneden kun har gitt 2 kilo minus, så skjønner du kanskje mine tanker rundt dette? (0,3 kg siste uken, 0,5 uken før, 0,0 før det og 0,9 før det igjen)

Det skal ikke være noe i veien med matplanen. Det er vel helst han som skal følge planen som ikke er god nok, fokusert nok, sta nok og målrettet nok.... Og som jeg har nevnt utallige ganger før: Hodet er fornuftig og skjønner veldig godt hva jeg MÅ gjøre. Kroppen derimot.... Hjertet eller der følelser skapes, mangler den fornuften og er i mot endringer. Og kjemper dermed i mot med full kraft. Og det må hver og en av oss kjempe i mot. 

Og det er ikke tvil om at det er forskjell på oss. Noen får dette til bedre/værre enn andre. 
For meg er det tøft for tiden.
Etter minus 4,5 kg første uken føltes det riktig å ha et nøkternt "budsjett" med minus 1,5 kg pr uke, som gikk over til minus 1 kg og tilslutt 0,5. Der totalen skulle bli minst 25 kg til sommeren. Frem til i dag har jeg ligget under budsjett-kurven, men nå er jeg et kilo over. Og ennå sier budsjettet halvannen kilo i uken noen uker til....

Gjennom FB-siden "Monas lavkarbo" og andre motivasjonkilder får jeg jo input som sier at folk har forskjellige resultater til tross for god innsats, og at resultatene ikke alltid henger sammen med hvor striks man har vært. Jeg håper for min egen del at kroppen på en måte skal "gi slipp på fortiden", og endre innstillingen sin til at vi skal videre nedover. Samtidig som at egeninnsatsen må økes fra 85% til 100%. Og at motivasjonen til å motstå alt som skulle "kreve" noe annet enn planen sier, skal være sterk og klar. :-) 
Nå har det også vært noen dager i stillstand for kroppen, men erfaringsmessig "får jeg snart lov" til å ta meg mer ut, og da vet jeg at bevegelse og innsats vil være god. 

Så etter disse 800 ordene skal du vite at jeg GIR MEG IKKE. Jeg pleier jo alltid å si at "litt er bedre enn ingenting".
Dermed krummer jeg nakken igjen, og gyver løs på en ny uke på "Mona/Nancy's matplan 3" og satser på å følge den "al in". Og forhåpentligvis kan melde om gode tall neste mandag?

Jeg vil til slutt bare si at det er godt å få luftet disse tankene. Og jeg har stor tro på at mange av dere som har eller har hatt lignende mål, også har slitt med det mentale på en eller mange måter. Jeg pleier også å si at "det er ingen som gjør jobben for deg".....

Så her er det bare å brette opp ermene (de som sier armene sier feil) :-P 

Jeg ønsker deg en superduper mandag, uke og kommende vår! Takk for at du leste.

Mega bamseklem fra 

Daylyen (Vidar Dahle)

Selvskryt

Heisann hoppsann godtfolk!

Du skal ikke tro du ER noe!
Noen som husker denne?
Janteloven..... Skrevet i 1933:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

I samme forbindelse tenker jeg på Petter Nordtug, som heter jantelov1 på Instagram. Kanskje et av de største eksempler på å "drite i alt og alle", som elsker å stikke seg frem....
Som bergenser er jeg jo oppvokst med å ikke ta trøndere på alvor...., men jeg innrømmer at jeg får mer og mer sansen for Nordtug. Og "nye-Nordtug", mr Klæbo, følger jo arven.... Stor selvtillig og rappkjeftete. Flåsete og elsker å provosere. Og med ekstrem tro på seg selv, som f.eks på stafetten i OL nå. Han lekte med russeren, og visste det selv også :-) 
Selv er jeg nok for ydmyk til å stikke meg SÅ mye frem, men jeg jobber litt med det mentale for tiden. Og med det tenker jeg å komme med litt SELVSKRYT i dag. :-D Først vil jeg bare "kaste ballen" over til deg litt.... Er DU tøff nok til å slå deg selv på brystet og fortelle omverdenen om dine egne bragder? Er du tøff nok til å stå i mot alle "besserwisserne"? Og er du tøff nok til å bevege deg utenfor din egen komfortsone? 

Min selvskryt:

  1. Du skal ikke tro at ikke JEG er noe.
  2. Du skal ikke tro at ikke JEG er like så meget som dere.
  3. Du skal ikke tro at ikke JEG er klokere enn dere.
  4. Du skal ikke innbille deg at ikke JEG er bedre enn dere.
  5. Du skal ikke tro at JEG vet mere enn dere.
  6. Du skal ikke tro at ikke JEG er mere enn dere.
  7. Du skal ikke tro at ikke JEG duger til noe.
  8. Du skal ikke le av MEG.
  9. Du skal ikke tro at ikke noen bryr seg om MEG.
  10. Du skal ikke tro at ikke JEG kan lære dere noe.
  11. EG e Daylyen! The one and lovely!

Folk som er nært på meg spør meg: Hvorfor er du så hard med deg selv? Hvorfor kan du ikke skryte litt av deg selv? Hvorfor kan du ikke si som du sier til alle andre: -prøv å tenk hva du ville sagt til andre som har gjort det du har gjort....?

Takk for ærligheten! Og over er MIN Jantelov.


En vindfull tur på Veten i fjor sommer. Kommende sommer håper jeg på å ta tilsvarende bilde, 20 kg lettere...

Og hvorfor skal JEG gå så høyt ut med selvskryt nå? Etter 47,5 år som overvektig. Etter 2,7 år som sykemeldt. Etter sprekk på sprekk gjennom livet. Etter forhold og vennskap som har røket. Etter å ha gjort masse feil, i arbeidslivet, i boligmarkedet, i kostholdet, i aktivitetsnivået, i væremåte... osv.
Jo, fordi jeg har lært av mine positive og negative erfaringer. Og fordi jeg føler jeg, gjennom de siste årenes hendelser, har fått et annet syn på livet.

JEG er godt i gang med kostholdsendring, som videre skal gi livsstilsendring, og et sunnere liv for han "tjukke og feite"...
JEG har en meget god innstilling og vilje til å gå på trening/fjelltur, og yte en solid innsats...
JEG skal endelig bli kvitt høye målinger på diabetesen (2), og har nå 3,5 uke uten noe form for medisin, og blodsukkeret er langt innenfor en frisk persons nivå...
Jeg har vært 124 kg, var 115 ved nyttår, skal på veiing i morgen, og har tro på 105-6-tallet. JEG er mer mentalt klar for å nærme meg nivået BMI sier jeg bør være på for å ikke kalles overvektig.... (85 kg er et fjernt mål, men godt under 0,1 tonn er meget reelt.)
JEG er stolt over å ha klart å følge min matplan (fra FB-gruppen "Monas lavkarbo") ca 94,5% i 4 uker. Og er motivert til å fortsette på den strikse linjen en fireukersperiode til. Minst....
JEG er stolt over min åpenhet, ærlighet og at jeg har respekt for ALLE mennesker.
JEG er stolt over å ha klart 3/4 av logistikkstudiet jeg holder på med. STOLT over å ha klart å fortsette når jeg møtte veggen, og kroppen ikke ville mer, da jeg fikk sjans å redusere til 50% (2 år på 1 års studie)....
JEG er stolt over å være et forbilde for min største helt: Min sønn på 14.
JEG er stolt over å klare å lage gjennomførbare planer.
JEG er stolt over å være ydmyk overfor andres tips og erfaringer, men likevel ta mine egne avgjørelser til slutt.
JEG vet at jeg ikke er perfekt, men jeg vet også at JEG må stå på for å bli en bedre utgave av meg selv. Både fysisk og psykisk. Og jeg VET jeg er god nok til å gjøre en GOD jobb...
Jeg VET at fortid er fortid, og den kan vi ikke gjøre noe med. (Kun lære av den) Og jeg VET at fremtiden er den eneste vi kan være med å påvirke. Og det er akkurat det JEG holder på med.
JEG VET at jeg er JÆVLIG god! På å være meg selv!

Og jeg VET at Janteloven er hauggammel, og for mange historie. Men likevel blir vi påminnet om at vi i Norge for alt i verden IKKE skal tro at vi ER noe..... Jeg heier på alle som legger ut skrytebilder på FB og Instagram. Jeg heier på alle som er stolt av egne prestasjoner. Jeg heier på alle som tør å vise bilder og statuser av mindre gode dager. Jeg heier på alle som tør å være seg selv.

JEG er meg selv! 100%

Love me or leave me! Folk har gjort begge deler. Og det lever jeg helt fint med.
Nå er det thaisuppe i emning her. Lavkarbo er gøy (tok litt tid for meg å innrømme det) ;-)

Ha en nydelig søndagskveld! Og en super vinter/vår... Det blir lysere og lysere :-) Og jeg håper det blir det for DEG også!

Bamseklemmer på vei....

Daylyen (Vidar Dahle)

Et av mange gode lavkarbo måltider :-D

Vidar Dahle sitt bilde.
Skitur på far i dag :) De gamle plankene holder stand de :-O

 

Lavkarbo og motivasjon

God lørdag godtfolk!

Vi mennesker er forskjellige. SVÆRT forskjellige. Og heldigvis for det, kanskje?
Vi har forskjellig fasong, farge, bakgrunn, helse, interesser og motivasjon. Tygg litt på det siste... Eventulelt inspirasjon.

Jeg kom på en greie fra oppveksten. I kompisgjengen var det viktig å gjøre årets første sjøbad så tidlig i mai som mullig. Og når vi stod der på berget og mannet oss opp til å innta 11-12 grader i byfjorden, så pleide vi å si: -Eg ventar på inspirasjonen! :-)

Det jeg har lært meg gjennom over et halvt liv er at inspirasjon og motivasjon KAN komme lett, men må alltid bearbeides. Noen ting "går av seg selv" når man ser resultater av egen/andres innsats, mens ofte oppleves forunderlige ting inni topplokket når man IKKE får ønsket motivasjon/inspirasjon av gode resultater.

Jeg pleier å si at hodet vårt er som regel den fornuftige parten i "forholdet" i egen kropp, mens hjertet (følelsene) er den parten som "må ha alt inn med teskje" og må tilvennes ting. F.eks. ved en plutselig endring i jobbsituasjon, kjærlighetsliv, økonomi eller livsstilsendring. Hodet er ganske fornuftig og forstår situasjonen. Følelsene bruker tid på endringer. Og det er selvsagt forskjell fra person til person.

Da jeg fikk påvist diabetes 2 for 6 år siden (har nok hatt det i mange år før det?), var hodet klart for endringer med en gang.... Og med medisiner og akutt reduksjon av snop og mye usunn mat, gikk fastende blodsukker drastisk ned. Legestanden var fornøyd da de så 6-tallet. Og jeg syns jeg var flink. Men som "sjokoholiker" så tok jeg ikke nok grep. For jeg veide fremdeles 112-122 kilo. Og det er litt i overkant for en på 179 cm over havet.
Jeg burde jo absolutt "tatt hintet" og gjort jobben som måtte til for å ta vare på egen helse. Men selv om jeg gjorde mye bra, så var ikke kroppen (følelsene/hjertet) klar. Jeg ventet på inspirasjonen.

Da jeg ble sykemeldt i juni -15 var jeg egentlig i gang med noe bra, med mye trening på Fitness'n og omlegging av kosthold til "middelhavskost" og lå jevnt på 110 kg. Hadde tatt av 10-12 kg fra sommeren før. Men pga alle plager rundt det som tilslutt viste seg å være "bare" spenningshodepine, bråstopp på trening/aktivitet, samlivsbrudd og flytting så kom jeg ut av den gode flyten. Motivasjonen for å trimme var der hele tiden, noe som viste seg i 2016. Fysisk form er ferskvare, og etter at legestanden gav meg grønt lys til å pushe meg fysisk når jeg hadde gode dager, var det bare å (mis)bruke motivasjonen. Til tross for et par tøffe sykdommer kom jeg forholdsvis fort tilbake i bra form, gjennom turer på flatmark først, og så fjellturer. Mange. Faktisk 139 stykker fra påske og ut 2016. Og motivasjonen var enorm. Og jeg klarte å utnytte den.....

Men fremdeles, til tross for et ikke altfor "halvgærnt" kosthold, så kom ikke vekten under 108 kg. Jeg kan vel si at jeg har "prøvd" mange ganger å bli flinkere. Men jeg har ikke vært systematisk. Og til tross for både egne og andres tanker om hva som var et sunt kosthold, så lå alltid søtsuget bak og lurte.

Som noen av dere vet, så hev jeg meg på lavkarbo-kosthold for snart 3 uker siden. Og her som gjennom "alle" andre dietter, så kommer resultatene hvis du følger planen. Også for meg. 4,5 kilo ned første uken var litt mye syns jeg selv. 1,5 neste var helt greit. Og det er også "budsjettet" mitt de første ukene, og så skal det ned til 1 og til slutt 0,5.

Jeg regner med at du er positiv på mine vegne? Og det er jeg også. Eller hodet mitt er det. Veldig!
Men kroppen/følelsene/hjertet stritter i mot. -Vil ikke! 
Uke 3 på planen har vært knalltøff å gjennomføre (deler av uke 2 også). Jeg har spist mer enn jeg skulle. Også puttet på et ekstra måltid om kvelden, fordi sulten var så stor. Og søtsuget mange sier forsvinner etter dager eller en uke..... Det kunne jeg skrevet MYE om. Og det er der definitivt fremdeles. Jeg har ikke gått på noe "høykarbo"-smell, men har røket på en pose baconsvor fra chipshyllen. Den er fri for karbo, men har likevel mye kalorier jeg ikke skal ha. Og sannsynligvis har jeg ødelagt ketosen jeg var/er i? Så ny veiing og måling på mandag er jeg ikke overvettes optimistisk til....

Hodet mitt VET jo at dette vil være tøft. At jeg MÅ være sterk. At jeg MÅ ta meg sammen. Hver dag. Jeg lærte en gang at endring av livsstil handlet 25% om kosthold, 25% om aktivitet og 50% om det psykiske aspektet. For meg er det nå mye mer på det psykiske.....
Trimmen min "går av seg selv" ut i fra hva kroppen er i stand til, med flere turer og 2 x på Fitness'n så langt denne uken. Og stort sett går matplanen min greit (har ennå litt å hente på planleggingen av flere måltider frem i tid). Men jeg er, om ikke helt "screwed" mentalt, så i alle fall litt ute å kjøre....

Og igjen. Hodet mitt vet jo så j....g godt hva som må til. Men det er endel "feilmeldinger" på systemet. Eller kommunikasjonen til hjertet/følelsene. Error i software'en. Tror ikke det er noe virus involvert, men det er noen forstyrrelser på nettet...., utstabilt og "hakkete" :-) 


Målet mitt er jo at jeg nå endelig skal klare denne livsstilsendringen som må til for å se to-sifret på vekten, og til og med nærme meg de 85 kg som BMI sier jeg må være for å ikke kalles FEIT. Motivasjonen er der, men den er ikke "sterk og klar". Jeg står fortsatt litt på berget og venter på inspirasjonen....

Mange har meninger om det jeg er gjennom, fordi jeg velger å være åpen om hva jeg planlegger og hva jeg prøver å få til i gjennomføringsfasene til mine mål. Og ofte kommer noen "overpositive" kommentarer (gjerne fra folk på 70 kg, som kan spise "alt" uten å bli 71), som sier dette går SÅ bra, du er SÅ flink og så hvor ENKELT det er.....
Det er f... ikke enkelt! 
Eller jo, det er "enkelt" å gå ned i vekt når man klarer å følge en plan. Men det er et helvete å få kroppen til å akseptere en ny normalvekt. Ifølge "eksperter" bruker kroppen 3-5 år å tilegne seg en ny normalvekt...?

Jeg følte jeg var klar for å ta denne kampen da jeg startet. Og hodet mitt er veldig "på" fremdeles.
Men hjertet/følelsene skriker: -KOM DEG OPP I VEKT IGJEN! Du ER en tjukkas du, og skal ALLTID være det! De har julemarsipan til halv pris nå, og du vet hvor marsipanpølsene til 15 kr pr halvkilo ligger, og du vet hvor du får smågodt til 7 kr hg og hvor 200 grams sjokoladen til 15-20 kr ligger....

Foreløpig er jeg sterk. Og planen er å være det. Lenge.
Men det var viktig for meg å dele hva som virkelig surrer for tiden. Normalt ville jeg sagt surrer "oppi håvve", men selv om det er der alt surret slippes ut i fra så stammer det fra et eller annet sted i kroppen der følelsene formes....
Vi er alle forskjellige, og din opplevelse av en tilsvarende situasjon vil sannsynligvis ikke bare være lik min?

Jeg røk nok en gang på 12-1300 ord.... Så mine egne uttalelser om meg selv at jeg er en mann av ikke så få ord fikk mer flesk på kjøttet (egen tolkning av kjøtt på beinet) :-) 
Takk for at du leste. Del gjerne dine tanker, følelser og erfaringer.
Ha en nydelig solskinnsdag, enten du er i verdens vakreste by eller et annet sted... Mener at hele kongeriket kan vente seg solskinn i dag :-) 

Lørdagsbamseklem

Daylyen (Vidar Dahle)

Fra "høykarbo" til lavkarbo

God lørdag godtfolk.

Hva tenker du når du hører ordet lavkarbo?
Mange tenker slanking. Mange tenker at det ikke er bra. Mange tenker at det burde jeg prøvd. Mange tenker at man "gir vekk" for mange gode matvarer. Mange tenker at man får i seg mye sunn mat. Og mange som prøver opplever noe positivt, og endrer tankegangen underveis. Før du leser om mine tanker og små erfaringer, så vil jeg at du tenker frem noen tanker om temaet, og gjerne deler med meg. I kommentarfeltet, på FB-linken eller en privat melding. Og vær ærlig. Jeg vil heller ha et ærlig svar som stikk i mot min mening, enn taushet og meninger som tilnærmes mine for snillhetens skyld. :-) 

Som overskriften sier så har jeg altså kastet meg på "trenden" (siden jeg har flere nær meg som holder på også, så kaller jeg det trend). Min kjære begynte så smått å spise lavkarbomat på høsten i fjor, etter en hyttetur med bare dette på menyen. Jeg var ikke mentalt klar da, og fulgte egentlig mest med fra sidelinjen. Jeg var egentlig interessert, men pga forskjellige ting i livet mitt så var ikke motivasjonen sterk nok.
Dermed ble det en jul/nyttår med mye usunn mat, av meg omdøpt til høykarbo. Men over nyttår kjøpte vi en matplan fra en FB-gruppe, satt opp av to damer som hadde tilegnet seg MYE info og erfaring gjennom mange år på dette kostholdet. Janne startet i uke 2 og jeg i uke 3 (måtte få unna litt høykarbo i bursdagshelgen til min sønn).

Som generelt glad i "all" mat, så visste jeg at det var mye her jeg ville like. Jeg var litt skeptisk til mengder, sulthetsfølelse og metthetsfølelse, men gikk på med krum nakke og godt mot. Og målet mitt med dette var/er å endelig ta diabetes min på ordentlig alvor. Og under ser dere utviklingen av fastende blodsukker i desember/januar.

   

Og fra 4-5 doser medisin for dagen, er jeg nå helt av på alle diabetesmedisiner :-) Jeg har fått mye motivasjon av dette, selv om søtsuget til "sjokoholikeren" ikke har forsvunnet slik mange andre har opplevd. Så jeg jobber fortsatt hardt med meg selv. 

Hva er lavkarbo egentlig da?

En definisjon blant mange fra nettet sier følgende: Et lavkarbo kosthold er et kosthold med et redusert inntak av karbohydrater til fordel for et økt inntak av proteiner og/eller fett - sammenlignet med hva som er vanlig ved et typisk norsk kosthold. Det er også et kosthold der man har som mål ikke å spise behandlet mat, ferdigprodukter og raffinerte råvarer (sukker, fint mel osv.).
Dette er innledningen til nettsiden http://www.klikk.no/helse/kosthold/slank/lavkarbo-for-nybegynnere-2464874 som beskriver emnet veldig bra syns jeg. Og når man får i seg få karbohydrater i flere dager etter hverandre havner man i ketose, som Fedon Lindberg beskriver godt på denne siden: https://fedon.no/tema/noen-vanlige-sporsmal-om-lavkarbo/

Kanskje du er nysgjerrig på mine resultater?

Foreløpig har jeg kun veid og målt meg en gang. En uke etter oppstart. Neste sjekk er på mandag. Men første uken gikk jeg ned 4,5 kg. Litt mer enn jeg trodde, men hovedsaklig skal dette være vann. Ifølge dem som vet mer om det. Jeg gikk inn et par cm både rundt hofte, mage og bryst. BMI sank selvsagt, og fett% har gått ned og vann/muskelmasse% har gått opp. Hvis tabellen vises får du alle mine nakne fakta. Og jeg er på rett vei :

Dato Vekt % av start Lår Rumpe Mage Bryst Hals Arm Sum cm BMI Fett% Vann% Muske% Benmass BMR AMR Blodsukker Snitt siste
01.01.2018 115,4   64,0 109,0 121,0 122,0 41,0 31,0 488,0 36,0 43,4 37,8 31,9 13,9 2223 4113 8,8 9,7
15.01.2018 114,0 1,21 % 64,0 108,5 120,5 121,5 40,5 31,0 486,0 35,6 39,5 40,1 33,1 13,8 2204 4078 10,8 8,4
22.01.2018 109,5 5,11 % 63,0 107,0 118,0 119,5 40,0 31,0 478,5 34,2 38,0 41,7 34,0 13,5 2142 3963 4,8 6,6

Det er ikke anbefalt med mye hard trening når du går på en såpass strikt meny som jeg gjør, så derfor har jeg styrt unna fjellturer og Fitness'n. Men har gått noen turer på flatmark, samt en liten test av mine gamle langrennsski sist helg. Og jeg går ikke konkret inn på menyene jeg følger, men legger med bilder. Og kan forsikre om at det er fantastisk mye god mat. :-) Så hva spiser jeg og ikke spiser? Jeg spiser mye egg. Rene kjøtt og fiskeprodukter. Kjøttdeig og spekeprodukter, samt rent pålegg. Bacon. Av grønnsaker er bladsalater som ruccola, spinat og grønnkål anbefalt. Mye champingnon og agurk. Litt tomat og paprika. Noe charlottløk og hjertesalat. Sellerirot, knutekål, blomkål og brokkoli. Hjemmelagde Oppsi/Cloadbread, pannekaker og knekkebrød. Uten noe form for vanlige mel/havre-produkter. Melkeprodukter som ikke er behandlet; fløte, creme fraiche og noen kremoster. Hvitost og fetaost. Med mer.... :-)


Fin frokost :-)


Lunch til "Bolla Pinnsvin" på skolen

  
Tre forskjellige middager, nydelig på smak og særdeles mettende.


Oppsi brød (Cloadbread)


Hjemmelagde karbonader :-) (Ble godkjent av "høykarbogutta" på tippelaget)


Eksempler på salater jeg bruker nå. Spinaten er billigst, men for mye av den gir meg en "Dagros-følelse" av blomstereng og drøvtygging :-P

Hva skjer fremover nå da?

Tanken min er å fortsette på denne litt strikse planen i 6 uker til, og så justere til litt mer "normalt" lavkarbokosthold. Fra ca 5-10 g karbo for dagen til 50-100. Og målet er å ligge stabilt rundt 5 i fastende blodsukker, UTEN noen medisiner. Vektmålet er satt til 90 kg, selvom BMI sier at jeg må under 85 for å ikke kalles overvektig. Og fett% ønskes under 25, vann% over 58% og muskelmasse% over 48. Utover å følge kostholdet, med sunn mat og jevne måltider, er planen å opprettholde den trim og trening jeg stort sett har hatt de siste to årene. Jeg har også tro på at hvis jeg får til dette her, så vil det være positivt for spenningshodepinen min (som jeg fortsatt "tviholder" på) og mine anspente muskler i nakke, skuldre og rygg. Jeg er i det store og hele positivt innstilt. :-) 

Noen av dere vet at jeg en gang tidligere gikk på et "program" som het Extravaganza, der jeg gikk ned 25 kg og opp igjen 35. Den gang var det mange "besserwissere" som gnidde seg i hendene da alt gikk til helvete. Men jeg lærte mye på det kurset. Både om trim og kosthold, men aller mest det psykiske aspektet. Og DET var hovedgrunnen til kræsjen den gangen....
Nå er jeg mye mer psykisk rustet til å takle det, tror jeg? Dere må gjerne komme å si at jeg ser "syk" ut, eller er altfor tynn osv. Men nå vil det prelle av meg. Jeg har forståelse for at dere er vant til å se en "tjukkas" på 110-120 kilo, som forhåpentligvis vil bli -90, og at det virkelig vil være synlig. Men husk på at det faktisk også er i overkant av hva helsemyndighetene anser som sunn helsemessig vekt.

Men! Jeg ønsker tilbakemeldinger. Mange. Fordi det meste jeg har lært i livet har jeg lært av egne og andres erfaringer. :-) 

Det ble 1200 ord på en lørdag formiddag her. Litt over DET målet på 1000, men i dag syns jeg emnet er superviktig. Og er du motivert for en endring, så er dette noe JEG anbefaler. 
1000 takk for at du leste! Ha en brillefin helg!

Bamseklemalarm 

Vidar Dahle (Daylyen)


Liverpooldrakten fra 100-års jubileumet skal sitte mye ledigere på slutten av 125-års jubileumssesongen

HVORFOR ER DET SÅNN, ERNA?

Kjære Erna!
... og kjære alle dere andre.

Når man har havnet utenfor A4-livet i et av verdens rikeste land, så er man "beskyttet" av et forholdsvis bra system. Men..., du skjønner sikkert at det kommer et MEN eller flere fra meg nå....?

Først vil jeg si at jeg anser meg selv som ganske oppegående, og forstår at det må være visse regler for det meste. Også innen helsevesen og NAV. Men når man blir straffet hvis man ikke er i stand til å gjennomføre planer så blir det feil.

Mitt konkrete eksempel gjelder pålagt behandling fra NAV. Og jeg går til en psykomotorisk fysioterapeut (psykopeuten). Noe som er veldig bra for meg. Egenandel pr gang er 235, og som kan "spares opp" på Frikort 2. Hvis man ikke møter opp på timen, uansett grunn, må man betale 550. Som IKKE kan føres opp på frikortet. Med mindre man melder avbud minst 24 timer før timen.

Min diagnose er Tensjonshodepine (spennings-/stresshodepine). Og den kommer/går ikke som det passer best, den kan dukke opp når som helst. Og før min første time hos "psykopeuten" i år slo denne inn på morgenen, der jeg ikke hadde sjans å karre meg til timen. (det har heller ingenting for seg å ta en sånn time når man har så sterk hodepine) Jeg fikk en ny time, og var klar. Dessverre fikk jeg punktering på bilen, og ikke bare en, men to ganger den dagen. Jeg skjønner hvorfor ordet ubeleilig ble oppfunnet. Dermed rakk jeg ikke time to heller. Og selvom det ikke var helsemessig avbud, så er det helt for JÆVLIG å måtte betale 1100 kroner for to timer jeg normalt skulle betalt 470 for, OG som ikke kommer på listen for fribeløpet.

Så nå kommer spørsmålet til deg Erna (og alle andre som er med å bestemme i AS Norge):

HVORFOR BLIR JEG STRAFFET?

De fleste i min situasjon har en økonomi som ikke er spesielt god, og vi går til behandlinger og terapier fordi vi ønsker det, fordi vi blir pålagt det, fordi det er nødvendig og fordi vi som regel får bedring pga det. Og jeg snakker ikke om de som lever et "normalt" liv, og som går til behandling for en skade el.lign, og som noen ganger "velger vekk" timen sin pga jobb eller andre aktiviteter. Disse har som regel råd til det "tapet". Og frikort reglene gjelder likt for dem med 1 mill i årslønn som dem med 200 tusen.

Jeg prioriterer høyt å stille opp på ALT jeg skal for tiden. Både pålagte ting og selvvalgte. Det sitter LANGT inne å "trekke sykdomskortet". Men det er en grense for hvor langt jeg kan presse meg.

Nå er det som sagt nytt år. Og dermed nye fribeløp som skal nåes. Frikort 1 har grensen 2258 (her er legebesøk, medisiner og henviste spesialisttjenseter gjeldende). og frikort 2 gjelder for behandlinger og opphold på rehabilitering, og er 2025. De siste årene har jeg oppnådd begge disse frikortene i løpet av året.

Januar-mars er for de fleste de tøffeste "regnings-månedene". Også for oss NAV'ere. Og når alt som helsen krever også skal betales, så sier det seg selv at dette er tøft. Og når reglene er så "sløkket" (som vi sier i Bergen) så får vi det enda tøffere enn nødvendig.

For min behandler får ikke "statsstøtte" dersom timen ikke brukes. Derfor må jeg betale full pris for noe jeg ikke har benyttet.
Men kan du ikke bare si at jeg har vært der da, spurte jeg. 
Nei, hvis det blir oppdaget kan jeg miste konsesjonen min, svarte han.

HVORFOR ER DET SÅNN, ERNA?

Hvorfor skal vi som er lavt nede på næringskjeden straffes pga vår dårlige helse? (punkteringer gjelder ikke her altså... Dessuten må bilen selges nå, pga mangel på økonomi til å beholde den)

Jeg lever på 150-200 kr dagen etter faste utgifter, som skal dekke alt til meg selv og min sønn (25% samvær). Og nå i januar er det kanskje under dette også. Dermed ryker "ukepengene" for 1/4 av måneden rett ut vinduet for behandling jeg ikke har deltatt på.

HVORFOR ER DET SÅNN, ERNA?

Man skal belønnes for å gjøre en god jobb, er vel min forståelse av dere folkevalgtes intensjoner for tiden? Men vi som ikke er i stand til å skjøtte et arbeid, gjør ikke nødvendigvis en dårlig jobb. Og når jeg har gjort mitt aller ytterste, men ikke klarer å komme meg til "psykopeuten" så er jeg PISSELEI (nytt Bergensk uttrykk) av å bli STRAFFET.

HVORFOR ER DET SÅNN, ERNA?

Hvem er det som bestemmer hva som er en "god jobb"? De med dress og slips, eller dyre kjoler og vesker? Som spiser canapeer og drikker ekte champagne? 
Jeg kjenner mange som gjør en ekstremt god jobb, og som lever på kneippbrød og drikker vann. Og ofte skjøtter de barn i tillegg. Og bortimot alle forteller om at de "straffes" på en eller flere måter pga at systemet er slik det er, og grunnet feiltolking/uvitenhet av lover og regler, både av de som SKAL kunne det og av oss selv fordi vi ikke har forutsetninger får å kunne alt. 
Og det hjelper som regel ikke en dritt å ha en god forklaring eller en gyldig grunn dersom man ikke klarer å følge "fremdriftsplanen". Man blir straffet. Og når jeg eller andre er uenig eller føler meg uriktig behandlet så kan ikke jeg STRAFFE dem som ikke gjorde jobben sin eller lignende.....

HVORFOR ER DET SÅNN, ERNA?

Det er frustrerende å innse at jeg havner mer og mer utenfor. Jeg havnet utenfor eiet bolig for noen år siden pga litt mangel på egenkapital for å få lån, og har betalt ned nesten 1 million på andres avdrag/renter de siste 7 årene. Jeg kunne skjøttet et lån på 2 mill uten problemer. Jeg har vært sykemeldt siden juni -15, og sitter nå igjen med vel 60% av inntekten fra da jeg jobbet, og de fleste faste utgifter er de samme. Jeg har tviholdt på bilen min frem til nå, og har svidd av nærmere et sekssifret beløp siste 4-5 år på to "billige" biler, for å kunne kjøre/hente min sønn som bor på et sted med svært begrenset busstilbud. Den ryker denne måneden. Da ryker også noen sosiale aktiviteter som er viktig for meg. Men sånn er det, og jeg skal takle det også.

Til slutt, Erna, vil jeg bare si at jeg har ikke tro på at du kan gjøre så mye for dette "over natten". Men jeg ber dere sette dere inn i "Kneippbrød-klassens" utfordringer, og gjøre noe for at ryktet pressen lager om dere om "å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere" ikke stemmer. 1000 kroner er sinnsykt mye penger for meg, og når jeg i tillegg må "hive de ut vinduet" så skjønner du sikkert min frustrasjon.

Det var noen tanker på en lørdag formiddag....
TAKK FOR AT DU LESTE, om du heter Erna, Ernest eller har et annet "snasent" navn

Jeg ønsker deg en vidunderlig helg, måned og år!

Bamseklem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Hæppi nu jer, år nått....?

Hei og hå, og godt nyttår til alle!

I overskriften spør jeg om det ER et godt nytt år eller ikke? Vel, det er jo vanskelig for meg å vite om det er det for deg? Jeg velger å la det positive vinne, og sier at "et nytt år med nye muligheter" er hjertelig velkommen. Og JEG skal gjøre mitt for at MITT år skal bli en opptur :-D

For nøyaktig to år siden satt jeg i den samme "hulen" jeg bor i fremdeles, og sa at 2016 skulle bli mitt år. Og jeg skulle gjøre det JEG kunne for at året skulle bli så bra som mulig. Etter ca 7 mnd sykemelding, samlivsbrudd, ny adresse og MYE mentalt stress bestemte jeg meg altså for å ta kontroll (SVÆRT sjelden jeg bruker dette ordet når kvinner hører/leser) på det jeg kunne ta kontroll over. Og det gikk på sett og vis over all forventning. Jeg ble fysisk mer aktiv (totalt 139 fjellturer i 2016 + mye annen aktivitet), jeg kom opp på et bedre psykisk nivå (bl.a ved å godta all usikkerhet ang diagnoser. Kanskje ikke nok om du spør noen av dem rundt meg?) og kom i gang med videreutdanning.
For et år siden skrev jeg også et (hissig) innlegg, som egentlig handlet om alt jeg IKKE fikk til i 2016. Det ble litt mer følsomt fordi siste halvannen måneden av 2016 var en stor nedtur, etter store oppturer stort sett hele året frem til da. Nå er det jo sånn at når man er en følsom fyr, så er svingningene store og veien fra "himmel til helvete" ofte er korte. Hvis jeg kort skal si noe om fremgang eller ikke i 2017, så vil jeg totalt sett si at det har vært en forsiktig fremgang. Jeg hadde flere mindre gode helse perioder og har vært student hele kalenderåret, og dermed har antall fjellturer halvert seg. Jeg har likevel fått "opp og gå" FB-gruppen "Turer i Åsane og omegn", med minimum en tur i uken der (onsdagsturen), og har blitt kjent med mange fantastiske mennesker der (og blitt bedre kjent med folk jeg kjente fra før). Kostholdsmessig har det vært på det jevne, men gikk på en "høykarbo"-sprekk i desember. Og dermed opp 4-5 kilo.

Når det gjelder kosthold, så har jeg kun en gang gått systematisk til verks for å bli kvitt "airbagen". Jeg fikk gode resultater, men var ikke psykisk (eller fysisk) i stand til å takle sprekken etterpå. Så ned 25 kg ble til opp igjen 35. Nå skal det sies at jeg har fått ned normalvekten min ca 10 kg de siste 3-4 årene, men nå skal ny normalvekt siktes inn.

Så med dette så ønsker jeg 2018 velkommen.
Jeg er i utgangspunktet i mot at alle ønsker om noe nytt (forsetter) MÅ starte en viss planlagt dato, veldig ofte 01/01 i det nye året. Fordi det svært ofte etterfølges av en sprekk. Fordi man ikke var klar nok. Mentalt, stort sett.
Den gangen jeg gikk mye ned i vekt lærte jeg på kurset at 50% av endringer er psykisk, fordelt på egen psyke og omgivelsenes reaksjoner/tilbakemeldinger. Det var akkurat DET jeg manglet da. Ikke forståelsen for hva det betydde, men det at hode ofte skjønner informasjon/tanker/meninger mens kroppen ellers bruker LANG tid på å venne seg til nye ting. Den motarbeider endringer, og jeg lærte også at kroppen kunne bruke 3-5 år for å "godta" en ny normalvekt.

Denne gangen har han som "hater" nyttårsforsetter satt seg noen mål, og at det ble nytt år først handlet først og fremst at desember var hektisk og dermed vanskelig å starte med ting. Og spesielt når det gjelder kosthold. For det er vel ingen måneder i året som er mer usunn en desember, for de fleste av oss? Flere rundt meg har startet opp med lavkarbo-livsstil, med fokus på et sunnere kosthold. Som igjen gir et sunnere liv. 
Nå vet jeg at mange er veldig i mot lavkarbo, spesielt fordi det skal spises mye fett - som samfunnet har "bestemt" at er usunt. Jeg har gjennom et "halvt liv" lært meg at i det store og hele handler om å være enig i at man er uenig. Jeg har blant annet opp gjennom fått beskjed at det er ikke "normalt" å mene/gjøre ting slik det var naturlig for meg. I dag sier jeg: "Kjøss katt'n"! :-) Jeg kan gjerne endre mening om noe gjennom en saklig diskusjon, eller ved ny info. Og i alle fall gi en unnskyldning om jeg tok feil. OG, det som er riktig for naboen er ikke nødvendigvis riktig for meg, osv....

Så, etter å ha sett resultater på livsstilsendringer (lavkarbo-livsstil i denne sammenhengen), så har jeg bestemt meg for å prøve meg på dette. Skikkelig altså. Jeg har brukt et par måneder på å ta beslutningen. Så når jeg har spist ut av skapene mine den maten som er der, så blir det oppstart av lavkarbo på far. Jeg har fått tak i noen kostholdsplaner som jeg skal bruke de neste dagene til å sette meg mer inn i. Erfaringsmessig er det lurt å være godt forberedt, ha en riktig innstilling og være KLAR.

Nå føler jeg meg klar!

Og det var jo dette bloggen min først og fremst handlet om ved oppstart i 2014. Utfordringer ved å være overvektig. Å være sjokoholiker og snopoman. Å være diabetiker. Jeg hadde ikke kontroll (2. gang i samme innlegg). Det hjalp ikke å få påvist diabetes 2. Noe det ikke gjør for de fleste. Akkurat som å få påvist kols ikke alltid er nok for at røykere slutter å røyke.

Nå er målet å følge planene, se resultater, få mer motivasjon, snu trender, forbedre helsen, og så godt det lar seg gjøre få KONTROLL. (3.) :-) 
I tillegg er planen å legge planer for aktiviteter, skole og livet ellers. Som jeg forsåvidt er godt i gang med fra før nyttår. Men det å gjennomføre planene blir 87,9% av totalen.
Antall fjellturer f.eks. bli ikke konkretisert ennå, men får jeg f.eks. en fjelltur pr uke er det et godt utgangspunkt. Forhåpentligvis kan jeg gi dere oppdateringer etterhvert som uker og måneder går.... :-) 

Første fjelltur 2018 (Øyjordsfjellet/Eidsvågsfjellet). En rolig start.


I det jeg runder 1000 ord, oppfordrer jeg DEG til å tenke gjennom hva som må til for å nå mål man setter seg? Hvilke endringer ønsker du å gjøre? Hvilke endringer er du KLAR for å gjøre? Takler du nedturer på vei mot målet, eller sprekker du uten kamp? Er du åpen og ærlig om dine mål? Lurer du andre og/eller DEG SELV? Og ikke minst: er det realistiske mål du setter deg`?
Kom gjerne med dine tanker, meninger og erfaringer. Enten her, på FB eller til meg privat.

Takk for at du leste! Jeg ønsker DEG alt det beste for uken, helgen, måneden og 2018.

Ta i mot årets første BAMSEKLEM.

Vidar "Daylyen" Dahle

Motivasjonsbilder fra skog og fjell:


Nå er det opp til meg selv

Goddagen godtfolk!

Nå har jeg fått det muntlig det jeg har skjønt lenge. Legestanden har gitt meg opp. Vikarlegen sa det rett ut i går (etter å ha spurt MEG hva JEG mente burde gjøres nå): -Vi har tatt alle prøver som er mulig, du har blitt undersøkt for alt som er mulig, spesialister har sjekket deg, og det er ikke sannsynlig at du har noe annet enn Tensjonshodepine!

Tensjonshodepine er et "finere" navn på spenningshodepine eller stresshodepine. Og dette skriver helsenett.no om tensjonshodepine:

Tensjonshodepine

Tidligere kalte man denne hodepinen for spenningshodepine eller "stresshodepine" fordi hodepinen ofte kan ha sammenheng med stramme nakkemuskler eller stressende situasjoner. Men mange kan få denne hodepinetypen uten at det er spenninger i muskulatur eller påvisbart stress.

Denne hodepinen er i likhet med migrene en såkalt primær hodepine. Det vil si at man ikke kjenner til noen underliggende sykdom som årsak til hodepinen. Tensjonshodepine er den vanligste av de primære hodepinetypene, og paradoksalt nok også den som har vært minst gjenstand for forskning. Nærmere 80 prosent av befolkningen har i løpet av sitt liv en eller flere episoder med tensjonstype- hodepine(TTH).

TTH er ofte en anfallshodepine som kan vare fra en halv time til flere dager. Hodepinen sitter som regel i hele hodet og kan beskrives som et press mot hodet, ofte som et stramt bånd. Smertene er oftest ikke veldig intense, og blir vanligvis ikke forverret ved daglig fysisk aktivitet som gange eller trappegang.  Hodepinen skal ikke ha tilleggssymptomer som kvalme, og man blir som regel heller ikke plaget av lys eller lyd under denne hodepinen. Den kortvarige, anfallsvise TTH trenger oftest ikke noen medikamentell behandling. Tensjonstypehodepine kan noen ganger utvikle seg til en mer kronisk hodepine som kan være svært plagsom. Det er ikke helt sjelden at man kan ha en kombinasjon av migrene og tensjonstypehodepine

Ved langvarige smertetilstander kan man få tilleggsplager av muskelstramminger, særlig i nakke, noe som igjen kan forsterke smertene. En del pasienter blir ømme i hodebunnen og i muskelfestene i bakhodet i tillegg til ømhet og stivhet i nakken og mellom skuldrene. Enkle tøyningsøvelser for nakken kan hjelpe på dette og redusere smertene. Noen ganger kan fysioterapi og trening lindre. Ellers er behandlingen for langvarig TTH oftest vanlig smertestillende tabletter som inneholder paracetamol eller ibuprofen eller naproxen. Ibuprofen og naproxen virker kanskje noe bedre enn paracetamol dersom man er svært øm og stiv i nakke eller skuldre. Hvis man er så plaget at man spiser medisiner flere ganger i uken, bør man kontakte lege for vurdering av annen behandling. I verste fall kan for mye av disse medisinene vedlikeholde og forverre hodepinen. Dersom hodepine kommer brått eller forverrer seg betydelig over kort tid, eller man får sterk hodepine i forbindelse med en febersykdom, bør man alltid kontakte lege.

 

Som dere ser har jeg uthevet med gult de ting som er MEST gjeldende for meg. De nevnte nakke/skuldre-smertene kan gå langt nedover i ryggen også, samt en stikking i brystet (spesielt høyre siden) som min psykomotoriske fysioterapeut ("psykopeuten") har konkludert er muskulært. Samt i "familie" med nakke/skuldre-vondtene. En annen ting som ikke nevnes er hvordan man (jeg) kan bli utslått til tider, for noen ganger er ikke hodepinen SÅ intens, men kroppen orker bare ikke noe som helst.

Siden lørdag (nå tirsdag) har jeg hatt en sånn periode. Fredag holdt jeg julebord for kompisene, uten å stresse veldig (fysisk) med det. Selvsagt ble det "7 sorter" alkohol og sent på natt. Men for en som svært sjelden blir fyllesyk, og i alle fall ikke i 4 dager, så kjente jeg umiddelbart utpå lørdagen at dette var "tensjonen" som hadde slått til igjen. Søndag hjalp mye hvile og et halvt brett Paracet meg til å kunne gå på Brann Stadion et par timer. I går orket jeg kun en liten tur til fastlegevikaren, og i dag ingen skole. Fikk med de siste to timene via nettundervisning.

Forøvrig bruker jeg en medisin som heter Sarotex, som visst opprinnelig var ment som antidepressiva? Alle medisiner gir bivirkninger, og som oftest mer hodepine ved  mye bruk. Denne har i tillegg gitt meg behov for (helst) 10 timers søvn i døgnet (hvem har "tid til det" da?), tørrhet i munnen, ustabil allmenntilstand og som nevnt mer hodepine etter et halvt års bruk. I starten tok det den verste hodepinen jeg hadde slitt med i lang tid, men ut av ingenting fikk jeg en ny 3-ukersrunde i sommer. Etter dette har det gått i bølgedaler. Og nå er det "bivirknings-hodepinen" som herjer. Jeg skal redusere litt på den fremover, for å ha noe å snakke med legen om over nyttår... :-P

Tilbake til overskriften: Nå er det opp til meg selv.

Med det mener jeg de tingene JEG kan bidra med. Og heldigvis er det sånn at når jeg ikke er dårlig, så kan kroppen orke ganske mye. Derfor er turer på fjellet og på flatmark, trening på Nr1 Fitness og litt øvelser her hjemme ting jeg fikser. Jeg har et mål om to ganger på "Fitness'n" i uken, og 1-2 ganger på tur (fast onsdagstur med en turgruppe) og gjøre øvelser hjemme. Og det siste her har jeg MYE å gå på. "Psykopeuten" har gitt meg mange gode øvelser og jeg har kjøpt både matte og hjelpemidler. Men dessverre har jeg ikke klart å få inn rutinene i dette. Så skjerpings heretter!!!

Kostholdsmessig kan jeg garantert bli bedre. Det har blitt mye "høykarbo" i det siste, selvom vekten har stått noenlunde stille. Som tidligere nevnt så hadde det vært greit å kommet seg under tresifret antall kilo. Jeg trenger nok en nøye plan for dagene og livet mitt. Og en bedre innstilling på å følge planen. Noen ganger er det enklere å gjennomføre enn andre. Det tror jeg de fleste vet. 

Det kan for mange høres rart ut at man faktisk sterkt ønsker å få til noe uten å klare å prøve skikkelig en gang? Jeg tror de fleste som røyker, drikker for mye eller bruker narkotika helst skulle vært foruten? Og mange VET hvordan de skal få det til (i alle fall få hjelp eller finne ut hvordan). Men som jeg har skrevet om før, så er det inni topplokket det meste sitter. Jeg vet det høres fint ut å si at: jeg skal ta av 10 eller 30 kilo, jeg skal slutte å røyke over nyttår eller jeg skal redusere alkohol eller slutte med stoff....

Men hvis ikke hodet mitt er klar, jeg har de rette innstillingene og en god plan å følge, så er det svært sjelden jeg eller andre kan slå oss på brystet å si: JA, vi klarte det! Jeg har tro på å legge en plan. Jeg har tro på åpenhet om sine utfordringer. Jeg har tro på ærlighet om målsetninger og oppnåelse. Og jeg har tro på respekt overfor dem som setter seg mål. Og ikke minst, jeg har tro på dialog og deling av erfaringer.

Til slutt vil jeg nevne det som legevikaren også sa til meg. Han anbefalte 30 min aktivitet (80% av makspuls) hver dag. Han anbefalte at jeg måtte godta situasjonen. Og samtidig være bevisst på ting som kan virke stressende (både bevisst og ubevisst). Jeg innser at jeg har litt å gå på, fordi det er ikke enkelt å godta en situasjon du ikke aner hvorfor kom, hvorfor ikke vil "gå igjen" eller hvor lenge dette vil vare. For selv om målet er å komme tilbake i slik form at jeg kan skjøtte en jobb, så vil jeg ikke forplikte meg overfor en arbeidsgiver eller meg selv, før jeg vet at jeg kan klare det.

-De' ska'kje vere ænkelt!

Takk for at du leste i dag igjen. Det ble godt over 1000 ord pga forklaringen på Tensjonshodepine.

Ønsker deg en superduper uke!

Bamseklem på bamseklem....

Dalyen (Vidar Dahle)

Holder du det du lover?

Hæppi dæi tu ju! :-)

Holder DU det du lover? Jeg tror at INGEN holder alt de lover. Og ikke alltid fordi de ikke vil, men fordi de ikke klarer det. Av forskjellige grunner. Det verste er kanskje når man ikke holder det man lover overfor barn. Jeg er tilnærmet enig. For det er en person som er viktigere enn dine barn eller barnebarn:

DEG SELV

Holder du det du lover overfor deg selv?

Neppe.... Også her er nok noen flinkere enn andre. Sterkere enn andre. Mer målbevisst enn andre. Mer utholdende enn andre. Og noen lover seg selv ting som de på forhånd VET at de ikke kan holde. For eksempel at "på mandag" skal jeg slutte å røyke. Eller neste mandag, 01.01. eller etter ferien. Og så syns de det høres fint og flott ut, men de fleste har ikke noen plan på hvordan de skal få det til. Og dermed går det "ad undas" for svært mange av dem. Sjelden på grunn av bare en ting, men en liten "lapskaus" av flere grunner....

Jeg har det sånn ang overvekt. Sjokoholker/snopoman passer dårlig sammen med Diabetes. Og overvekt og Diabetes deler ofte på en og samme person. Men når man har vært overvektig i 47 av 48 leveår, så vet ikke kroppen om en annen normalsituasjon. Akkurat som dere som har røykt i 35 av 50 år. Kroppen er vant til "kost-tilskuddene" våre. Mitt nye ord er "Høykarbo". Flere rundt meg går på lavkarbo, og de som får dette til har gode resultater. Jeg har jo lyst til å henge meg på, men ikke NOK lyst.

Jeg vil ikke love noe overfor meg selv som jeg ikke kan holde, eller i alle fall tilnærmet kan holde....

I fjor sommer "lovde jeg meg selv" at jeg skulle nå 150 fjellturer i 2016. Eller rettere sagt, jeg satt et hårete mål da jeg hadde 60 fjellturer frem til ca 10.07, som da ble 90 nye på et halvt år.... Jeg klarte 139, og hadde jeg ikke hatt helsemessig nedtur i nov/des hadde jeg klart det. MEN, jeg er kanonfornøyd med de 139, og føler overhode ikke at jeg ikke overholdt lovnaden.

Når det gjelder overvekten, så har jeg lovet meg selv å gå ned i vekt, flere ganger. Og jeg har klart det. For normalvekten i 2017 er 10-12 kilo under det den har vært i en periode. MEN, ifølge all slags tabeller og utregninger er det fremdeles 20-30 (40 på noen) kilo igjen til "normalvekten" for en på min høyde. Jeg har en gang deltatt på et kurs, der jeg raste ned 25 kilo. Og braste opp igjen 35 over en tid.... Kroppen min skrek jo etter høykarbo, for den var jo ikke vant til å veie så lite. Mange gnidde seg i hendene da det gikk til H, fordi "det var jo det vi sa" når noe av dietten var en pulverkur....

Jeg lært mye på det kurset. Både om trening og matvaner. Men aller mest om at halve jobben har med det psykiske å gjøre. Man skal takle at kroppen skriker etter høykarbo uten å gi den dette, og man skal takle omgivelsene. For min del ble det så gale at noen trodde jeg hadde kreft fordi "det var ikke mer igjen av meg"..... Ennå jeg fremdeles var å betrakte som "overvektig" ut i fra tabeller og utregninger. Så selv om det gikk til H den gangen, så lærte jeg mye som jeg hadde nytte av.

De som har fulgt meg husker kanskje at jeg gikk høyt ut i sommer med en del punkter jeg LOVDE meg selv at jeg skulle bli bedre på. Jeg har overhode ikke holdt det jeg lovde, og dette er nok litt av grunnen til at jeg ikke har blitt med på lavkarbo-kjøret som flere rundt meg begynte på. Jeg er ikke så "nazi" at jeg MÅ klare alt jeg lover meg selv, i alle fall ikke 100% Det er som med fjellturene i fjor, jeg klarte 139 flere enn dem som ikke hadde noen. I år satt jeg ingen slike mål, bare at jeg skulle prioritere aktivitet. Og det har jeg gjort. 60-og-noen fjellturer og over 100 trimturer totalt. Det blir omtrent en tur hver 3. dag.

Tilbake til temaet, konkret: Hva skal vi kunne love oss selv da?

Jeg tenker at vi må kunne love oss selv å yte det som skal til for å nå et fornuftig mål. Vi må kunne love oss selv å gjøre vårt beste. Vi må kunne love oss selv at vi IKKE lover oss selv ting vi IKKE har mulighet for å klare. Vi må kunne love oss selv at dersom vi lover noe/setter et mål, så har vi en gjennomføringsplan. Vi må kunne love oss selv at "en liten sprekk" ikke nødvendigvis er Highway to Hell, vi trenger ikke å rakne fullstendig om vi EN gang ikke klarer å stå i mot kroppen som skriker etter nikotin eller høykarbo.

Siden jeg er over snittet interessert i fotball, så blir eksempelet derfra. Hvis man hadde 10 Messi'er eller Ronaldo'er + en god keeper, er det ikke det samme som at man hadde vunnet alt. Fotball er et lagspill, der hver spiller har en rolle og laget har en plan (forhåpentligvis). Og sånn er det egentlig for hver og en av oss også. Kroppen vår er laget, kanskje munnen er keeperen (som skal prøve å stoppe "alt" som vil inn?) og hode, skulder, kne og tå har alle sin jobb å gjøre. Men viktigst av alt: Hele kroppen skal jobbe sammen mot samme mål.... Var dette forståelig? Med eller mot?

Kanskje DU har noen tanker og meninger om disse tingene? Jeg hadde satt stor pris på å høre/lese dem. Jeg er ikke ute etter dem som mener at "sånn og slik" MÅ ting være, men heller hva du selv har lovet deg selv - og resultatet av dine lovnader... :-) 

Tusen takk for at du leste! Ha en superduper vinter/høstuke!

Bamseklemalarm

 

Daylyen (Vidar Dahle)

 Ulriken, okt 2016

Motgang

Hæppi månndæi ån ju!

Jeg har akkurat sett på GodmorgenNorge der Petter Uteligger hadde med seg en mor og sønn, eks-alkoholiker og eks-narkoman. Og "som vanlig" så begynner cellen min å svømme fortere oppi sagbruket.... Det er jo ofte tilfeldigheter som gjør at folk blir avhengig av noe. For meg selv er avhengigheten "høykarbo". Sjokoholiker og snopoman er ord jeg har brukt om meg selv.

Men nå var det ikke direkte det som surret oppi nøtten nå. Egentlig mer det som har med motgang å gjøre. Hvor mye motgang tåler vi. Og ikke minst, hvor mye motgang klarer vi å håndtere alene. Min generasjon ble opplært til at alle "utfordringer" skulle holdes innenfor husets fire vegger. Og i tillegg hadde man meninger om andre.

Om jeg er god eller dårlig på å takle motgang vet jeg ikke. Jeg tror nok andre gjør ting både bedre og verre enn jeg gjør? Det er vanskelig å sammenligne fordi mennesker ER forskjellige. Også innenfor samme familie, samme vennekrets, samme arbeidssted eller samme trosretning. 

Noen mennesker har mye innestengt motgang, som plutselig trenger ut. Flere jeg har snakket med, sier de har slitt med å få respekt for sine følelser fra dem som stod dem nærmest. Og mest fordi disse hadde en helt annen oppfatning av hva historien inneholdt.

Jeg har lært meg til å ikke stille spørsmål ved folks følelser. Jeg kan gjerne spørre om omstendigheter og tanker rundt temaet, men hvis noen sier de føler noe konkret så kan ikke jeg si; NEI, det er feil....!

Tilbake til motgang.

Hva er motgang for deg? Og hvordan takler du motgang? Hvordan takler du motgang som dine nære får? Det kan være hvilken som helst motgang. Helsemessig. Økonomisk. Jobbmessig. Mobbing. Avhengighet. Hva som helst....

Jeg tror definitivt at jeg er flinkere på å takle andres utfordringer enn mine egne. Men jeg har blitt bedre på å takle egne utfordringer. For en som har vært vant til å selv velge hvordan jeg skulle leve livet i hverdagen og helger/friperioder, har det virkelig vært utfordrende å tilpasse meg et liv der helsen styrer det meste.

Jeg har jo skrevet tusenvis av ord om mine tanker rundt å plutselig havne på utsiden av A4-livet jeg var vant til å leve. Det betydde ikke at jeg ikke hadde utfordringer før dette også. For de var det mange av, men jeg hadde en brukbar helse i bunn til å takle livet. Mye av den lille energien som var der da jeg ble syk, ble brukt til å "renvaske" meg selv. At jeg faktisk reelt var syk. Arbeidsplassen min var i endring, og jeg hadde hatt noen litt krasse uttalelser på et møte i den perioden jeg ble syk. Jeg visste også at noen av mine kollegaer var mer "dømmende" enn forståelsesfulle. Så ubevisst ble noen blogginnlegg bl.a. brukt til å "renvaske" meg.

Noe jeg innrømmer at jeg har vært bra på, og som fortsatt står sterkt hos meg, er at jeg fra dag en var åpen og ærlig om hvordan ting var. Jeg står for alt jeg har sagt og skrevet, og min "skrantende" rygg er 100% rak i dette tilfellet. I tillegg til ordene åpen og ærlig, står for meg ordet respekt på linje med disse ØVERST av viktige ord.

Selvrespekt er et annet ord. Og noen har nok ment at dette ordet var noe jeg IKKE var så veldig flink på. Og jeg skal ikke si at det var feil, fordi hver og en har lov til å mene det DE mener. Men, jeg tror jeg har blitt bedre på det også?

Som nå for eksempel. Jeg hadde noen meget gode uker, med "full kontroll" på skole og skolearbeid, overskudd til å følge opp min sønn og min kjære, og med mye fysisk aktivitet. Plutselig var det stopp, og jeg har siden torsdag gjort minimalt. "Polarforskningen" (min nye klokke som måler aktivitet mm.) sier at jeg siden torsdag har hatt 77% aktivitet...., av en vanlig dag. Og dette på 4,5 dager...

Lørdag for 9 dager siden var en fin dag for fjelltur.

Og hvordan har jeg taklet dette? Vel, denne gangen har jeg taklet det bra, syns jeg selv. Mange ganger tidligere har jeg lett etter grunner for at jeg plutselig "går i kjelleren igjen". Denne gangen har jeg ikke det. Jeg kan vel ikke si at jeg syns det er så festlig å sitte inne i hulen min, totalt tom for energi. Men jeg har ikke leitet etter noen grunner. Jeg vet at det vil gå over, og kanskje går det fortere over når jeg ikke stresser meg selv opp med å fokusere på det? Jeg vet at noen av dere gjennom de siste årene har hatt meninger om hva som er bra/dårlig for meg, og hva jeg bør fokusere/ikke fokusere på. Og noen ganger er jeg enig, mens andre ganger er det ikke logisk for meg. Jeg har blitt kalt negativ, i beste mening, og igjen: den som mener det må få lov til det.

I går var jeg noe bedre enn dagene før, og satt stor pris på å være med å feire en fersk 18-åring. Håpet var jo at jeg i dag skulle være enda bedre, og så klar for skole i morgen (fri mandager). Men om jeg kommer meg dit eller ikke, det gjenstår å se?

Igjen så surrer tankene mine litt ut "på viddene". Så for å hente meg inn igjen før jeg når 1000 ord, så utfordrer jeg deg til å si noe om hvordan du selv takler motgang. Både motgang direkte for deg selv, men også de rundt deg. Om du svarer her på bloggen, på FB eller direkte til meg velger du selv. Men fint om du deler dine tanker, fordi jeg både tror og VET at vi kan lære ett og annet av hverandre.

Takk for at du leste mine 984 ord!

Ha en superduper vintertidsuke!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle

 

Alene

God "freddan" godtfolk!

Å være alene.

Noen liker det. Noen ønsker det. Noen velger det. Og noen liker det ikke, ønsker det ikke og velger det definitivt ikke. Jeg er i begge leirer. Og i dag er jeg helt klart i den første kategorien.....

Det er greit å være alene når:

Hodepinen herjer

Kroppen ikke orker en dritt

Man ikke har behov for å ha noen rundt seg

Tårene renner når Return spiller "Bye bye Johnny" på GodmorgenNorge

Tårene renner når Ty Pennington og gjengen bygger nytt hus til en 8-barns-alenemamma med kreft og nedbrent hus (ja, verden går ikke under for MEG, og jeg VET at millioner på milliarder av mennesker har det MYE verre enn meg....)

Tårene renner når jeg tenker på at jeg helst skulle vært på skolen i går og i dag. Det har gått så fint de siste ukene, jeg har fikset skolen "lett-som-en-plett", vært aktiv og får unna ALLE lekser....., inntil i går morges....

Tårene renner når jeg tenker på hvor deilig det var på tur med "gjengen" på onsdagskvelden, og på tur alene på mandag (fridagen min på skolen)

Tårene renner når jeg tenker på hvor godt det var å orke å "svi en ferdigpizza" for tippelaget i går kveld, og ha en herlig stund med dem...

Tårene renner enda mer...., uten grunn.... Ikke fordi jeg syns så jævlig synd på meg selv, men fordi det er så fantastisk mye jeg setter pris på.

Tårene renner når jeg tenker på at tenåringen min spiller året siste kamp i morgen, og jeg håper for alt i verden å kunne være tilstede....

Tårene renner fordi jeg gjerne skulle brukt mer tid på min kjære (og hennes nydelig ungdommer), selv om hun av alle forstår mine følelser bedre enn de fleste andre..... 
(noe galt med tårekanalene kanskje?) :-P 

I dag er det bare greit å være alene. Jeg har ikke noe å tilby eller bidra med. Sannsynligvis og forhåpentligvis går det snart over. Jeg vet jo at det gjør det, men ikke om det skjer i morgen eller i januar. Du er kanskje forundret over at forskjellene kan være så gedigne? Fra å gå en hard 3-timers fjelltur på mandag, til å ligge strak ut på torsdag og knapt nok orke å sette på kaffi. Jeg har måtte lære meg at det er sånn det er å ha "Tensjonshodepine" (eller stresshodepine om du vil). Hvis du søker på Google - så vil du finne info om at du i perioder kan gjennomføre harde fysiske utskeielser i mellom de dårlige dagene/ukene/månedene) 
Fjelltur og natur er "naturmedisin"

I samtaler pleier jeg å fleipe med at jeg kun har en hjernecelle, at tenking ikke ligger for meg, at det er en kvinneting å tenke på alt mulig, og så videre..... Jeg innrømmer at jeg har innsett at det er mye tanker som svirrer oppi mitt "nedlagte sagbruk". Og det kan være om hva som helst. Det første året som sykemeldt var nok verst, fordi det var et helvete både å innse og godta at man ikke kunne gjennomføre "normale" daglige oppgaver/aktiviteter, men også kunne komme forbi den følelsen av at "alle andre" mente at jeg så frisk ut og (i mitt hode) mente at jeg burde klare å gå på jobb når jeg klarte å være "normal" når vi møttes på butikken, klare å gå på fjellet og klare å gå på puben en gang i blant. Jeg brukte også mange ord her på bloggen for å prøve å gi min opplevelse at det som skjedde, men følte kanskje at de som virkelig burde lest bloggen ikke gjorde det.... Det er selvsagt frivillig å lese bloggen min, og jeg kan heller ikke bestemme hva DU skal mene om meg...  Vidunderlig å få oppleve denne utsikten, etter to besøk her i tåke.

Jeg kjenner også at jeg faktisk er positiv nå. Det føltes godt å skrive litt. Som det ofte gjør. Som oftest faktisk. Men det er som med mye annet, at det ofte "glir greit" når man først kommer i gang... Jeg vet jeg er en positiv person. Jeg vet jeg er en sosial person. Jeg vet jeg er en hjelpsom person. Men jeg har også lært meg at jeg må takle nedturene. Og jeg har lært meg at jeg må takle alenetid. Og jeg takler det. Og godtar det.

Det er en helg i emning som egentlig skulle/skal inneholdt pizzakveld med mine herlige medstudenter (ble avlyst pga lav påmelding - så IKKE pga min sykdom), mye tid med min kjæreste, siste seriekamp for min sønns fotballag, bursdagsfeiring for min kjæres ferske 18-åring (med "dugnadshjelp" der - jeg SKAL klare det jeg har lovet: fikse en kake), interessante fotballkamper der "pøbben" var målet og kanskje tid til en tur eller treningsøkt. Nå er det meste litt "i det blå", men med litt "innebygd stayerevne" så vet jeg at et par av punktene kommer jeg til å klare uansett.

Siden pizzakvelden allerede var avlyst, så vurderte jeg å invitere en kompis som har ønsket å besøke meg, til kaffi og prat. Det blir ikke det i kveld, men garantert en annen gang. Heldigvis er det noen som tar initiativ til å møtes, og det er superdupert.

Nå vil jeg avslutte med å takke for at du leste, og ønske DEG en vidunderlig helg. Om du velger å være alene eller sammen med noen. Inntil videre blir jeg alene, men blir nok sosial innimellom. En ekstra paracet, og så er far så god som ny... :-) 

PS. Godt under 1000 ord for en gangs skyld

Bamseklemmer

fra Daylyen (Vidar Dahle)

Min beste venn i dag er kaffien. Beskjed fra "Polarforskningen" ;-) 

 

 

Hva er ekte venner? (+ jubileum uten feiring)

God mandag godtfolk!

Jeg mente å huske at jeg åpnet bloggen min midt i oktober 2014. Men en dobbeltsjekk i dag sier at jeg begynte 03.10.14. Så da gikk den muligheten for en fest "hus forbi". 3 år og 14 dager er jo ikke akkurat feiringsgrunn... :-P Før jeg fortsetter med hovedtemaet denne gangen, så tenker jeg å ta en liten summering av 3 år som blogger. Det føles ennå litt spesielt ut å kalle seg det, for når ordet nevnes så tenker de fleste på freshe, nypolerte jenter/unge damer med store lepper, og ikke en dvask og ubarbert middelaldrende mann med litt for stor airbag. Men sånn er det, og her er jeg! Igjen og igjen! Det blir stort sett 1-3 ganger i måneden, men da gjerne både 1000 og 1300 ord....

Bloggen min har utviklet seg til noe helt annet enn det jeg så for meg. Jeg brukte venner og kjente som motivasjon i starten. Disse fortalte om en styrke man fikk av å skrive og dele tøffe ting de opplevde, og da Mr Tjokkogfeitogf følte seg i et vakuum ang det å prøve å forminske denne airbagen litt (eller litt mye), så var dette min måte å dele på. Samtidig håpet jeg på at andre i samme situasjon ville åpne seg også. Jeg hadde jo lært meg at det ofte sitter oppi hodet. Og om man faktisk er psykisk klar for endringer.

Jeg blogget noen ganger ut 2014, men "glemte" det litt vekk over nyttår -15. MEN, da jeg plutselig ble syk i mai/juni, så ble det mest naturlig å skrive om tankene og følelsene rundt dette. Noe som har vedvart i 28,5 måneder. Og hvem vet hvor lenge dette vil fortsette? De som har fulgt meg gjennom disse årene vet at jeg skriver rett fra hjertet og legger ting frem akkurat slik de ER. I mine øyne. Og hjerte. Og hode, skuldre, rygg, brystkasse og deler av beina. (som har vært delaktig i diverse "vondter" disser årene) 

Og det er som mine venner som fortalte meg om bloggingen sa: -Du får lettet litt på trykket. Dette er ekstremt korrekt. Og spesielt når det har vært noen "slag i trynet" og jeg har fått satt ord på tankene, så har jeg alltid en bedre følelse (noen ganger god også) når jeg har publisert disse ordene. Det er selvfølgelig kjekt å få noen tilbakemeldinger, men alt i alt gjør jeg dette KUN for meg selv. Det betyr "nadas" for meg om det er 3 eller 300 som trykker LIKER. Eller 1 eller 50 som kommenterer. Men helt klart betyr det litt når noen forteller meg at mine ord har hjulpet dem i deres utfordringer. 

Jeg vil bare nevne en siste ting ang dine tanker og meninger om mine tanker og meninger. Ikke vær redd for å ha andre meninger enn meg. Hvis 19 kommenterer med noe motiverende, så er kanskje den ene som skriver noe kritisk den jeg lærer noe mer av. For alle mennesker er forskjellige, og heldigvis for det. Konstruktiv "kritikk" gir meg et innblikk i andres "utblikk".... ;-) Og med dette blir overgangen til neste tema naturlig:

HVA ER EKTE VENNER?

Jeg har ikke svaret. Og det finnes ikke et fasitsvar på det, som dekker hvert og et menneskes mening på hva er en ekte venn.

Skulle man tatt en "brainstorming" og laget et "tankekart" på det så kunne det for meg sett veldig annerledes ut enn for deg. Når jeg nå har skrevet denne setningen så bestemte jeg meg for at jeg faktisk skal gjøre akkurat det. Kanskje det kommer et innlegg om dette senere? Umiddelbart kjenner jeg at ordet EKTE er viktigst her.

Vi har alle venner, og har hatt venner, og vil få venner. De kan dukke opp fra "hvor-som-helst". De jeg ser på som mine beste venner er de jeg vokste opp med. De jeg har kjent i 30-40 år. Livets løp har jo ført oss lenger fra hverandre, og mange treffer jeg jo sjelden. Men vi er likevel "på G" med en gang når vi møtes. For meg er det viktig å ha sånne venner. Nå er jeg så heldig å være del av et tippelag, samt ha fast plass på Brann Stadion. Det vil si at jeg potensielt treffer 4 kompiser hver torsdag og 2 andre annenhver uke. 5 av disse 6 bor fremdeles i en radius på 1 km fra der vi vokste opp. Dette har gjort at jeg som har flyttet vekk, potensielt sjelden bare treffer på noen av dem på gaten, butikken eller i skogen/på fjellet. Jeg har vel heller aldri spurt dem hvor mye kontakt disse har seg i mellom, utenom tippelaget og Brannkampene. De fleste av disse 6 har ikke, eller er lite aktiv på Facebook, som jeg bruker en del. Dermed får de ikke med seg mine oppdateringer der.

Og det er jo ikke sånn at jeg deler på mail og sms slik som jeg gjør på Facebook. Hvem gjør det? Og hvem er aktiv på å holde kontakten verbalt og fysisk i 2017. Vi rundt 40-50 år har begynt sånn som våre foreldre alltid snakket: "Alt var så mye bedre før i tiden". Vel, jeg er ikke helt der at jeg synes alt var mye bedre. MEN, det som var annerledes på 70 og 80-tallet var at da fantes kun fasttelefon, tv med en kanal (i svart og hvit og fine farger - jfr. Flåklypa), papiraviser og ellers det man fikk i postkassen. Og for de som gikk på kino var det reklamer.... Stort sett for Kvikk-Lunsj, Solo og Sterilan. Det var ingen mobiler, laptoper, playstation (vi hadde Donkey Kong), internet, youtube, google eller Facebook. Skulle man skrive en melding, måtte man ha konvolutt og frimerke. Eller faksmaskin på jobben, der mottaker også hadde det. Og man kunne aldri "sende direkte" fra Koengen eller Sandvikspilen. Det var stillbilder, som man helst bare skulle ta EN gang, for det kostet jo "skjorten" for fremkalling, ny filmrull og ny pære til blitsen....

Den gang tok folk kontakt i det de kom på besøk. Ding-dong! Det sa alle dørklokker i 1980. Ingen sjekket om det passet å stikke innom. Og de man kjente som bodde litt lenger vekke en 16-bussen nådde ringte man til, og pratet i "alt og ingenting" fra 10 minutter til en fellesferie. Hvorfor nevner jeg alt dette?

Jo, fordi vi hadde kontakt med folk. Vi hørte stemmene og vi så dem. Vi kunne ta hverandre i hånden eller gi en klem.

Hvor mange venner har du som du pleier å ringe til eller bli ringt opp av? Hvor mange venner har du som du besøker eller tar i mot besøk fra? Hvor mange venner som bor i nærheten eller gode naboer tilbringer du tid med? Noen vil kanskje mene at dette er en "manne-greie"? Jeg tror definitivt at det stemmer, men jeg tror også at det har blitt en kvinnegreie og. 

En av mine nye kompiser kan plutselig finne på å sende en melding (på Messenger selvsagt, for vi har jo ikke byttet telefonnumre): -Hei, står til? Hva gjør du på? Hvis jeg ser vekk fra kjærester, kanskje mødre og viktige kontakter i jobb/skolesammenheng, så skjer jo ikke dette lenger..... Utenom nå da. Vi har gjort oss selv vant til å bare være venner på Face, Insta, Snap og Twitter, og dermed trykke liker på det vi får med oss. For skal vi få med oss ALT, så "e jo dagjen gje" før du er halvveis gjennom App'ene på Smart-telefonen. Det er jo derfor det heter smart-telefon, fordi den er så smart at vi trenger ikke å gjøre noe selv lenger.

Alle mennesker er forskjellige. Man har forskjellig jobb, forskjellig familiesituasjon/sivilstatus, forskjellig økonomi, forskjellig helse, forskjellige behov, forskjellige favorittlag osv. Slik jeg levde før, med jobb, hus, stasjonsvogn, "kone" og barn (manglet kun Golden Retriveren), så var hele livet en "kamp" om å rekke over alt. Ubevisst så ble man med på karusellen "alt skal være så jævli perfekt hele tiden". I tillegg til at to voksne jobbet 100% og gjorde MYE mer for ungene enn våre foreldre gjorde for oss, så skulle jo hus og hage alltid være strøkent. I TILFELLE NOEN KOM PÅ BESØK. Vel, allerde for 15-20 år siden var vi vel mer eller mindre slutte å stikke innom for en kopp kaffi?

Når man havner utenfor dette livet. Et eller flere forhold har tatt slutt, huset og kanskje stasjonsvognen gikk med i bruddene, sykdom (både synlig og usynlig) dukket opp, man havnet på Nav, økonomien forsvant... Hvis man har kommet dit, så har man tid til å tenke... Jeg pleier å "skryte av" at min ene hjernecelle har ikke kapasitet til å tenke så mye.... Slik det var. Men nå så gjør den det... Litt overtid på cellen i blant, som kommer det gjerne noen ord her på bloggen for eksempel. Og i dag har jeg igjen gått laaaaangt forbi det antall ord jeg planlagte. Men sånn er det. Jeg hadde litt på hjertet.

Enhver novelle eller 12-binds historie skal visst ha en konklusjon på slutten. Eller vet ikke egentlig, for jeg leser jo ikke... Men min konklusjon er at jeg savner gode venner. Jeg har jo mine faste "kompis-greier". Og jeg treffer mange fantastiske folk ute på tur, men de er liksom turvenner. Jeg savner at jeg eller du kan trykke på knappen som sier alt annet enn "ding-dong" i 2017. La Master Mocca få ordne en blanding med kaffi, med eller uten tilsetninger. Og ta oss en times tid. For en tid tilbake fikk jeg en "løs invitasjon" av en kompis, som er mannen til en barndomsvenninne. Da var det DEILIG å bare si: -passer det på torsdag? Jeg vet ikke om han forventet det svaret, men vi møttes den torsdagen, og hadde to utrolig koselige timer der vi snakket om "alt og ingenting".

Hvor mange ringer jeg til? Nesten ingen. Sist jeg ringte kjæresten min var en periode uker og en måned siden kanskje. Har begynt å ringe mer, fordi jeg knoter sånn med meldinger... :-P Jeg ringer alt for sjelden mine foreldre, jeg ringer enda sjeldnere min bror på Østlandet, jeg ringer aldri noen av mine fantastiske søskenbarn eller tanter, jeg ringer aldri noen venner..... Jeg ringer omtrent ikke en sjel. Og jeg savner det. 

Noen ganger foretrekker jeg skriftlige beskjeder, fordi da kan man gå tilbake å sjekke. Spesielt litt viktige tema. Men selv om jeg setter utrolig stor pris på han som sender meg meldinger og spør om det går bra, så er det ikke nok. HAN skal få slippe å ta hele dette ansvaret. Men både jeg selv og de rundt meg har en jobb å gjøre. HVIS andre tenker sånn som meg da?

Hvordan tenker du? Hva er viktig for deg?

Nå har jeg faktisk en avtale i ettermiddag, så jeg er ikke hjemme. Men jeg legger ved hvordan det ser ut hos meg i skrivende stund, og tilføyer at kaffien alltid er under 5 minutter unna. Men jeg er OGSÅ så ærlig at jeg ber deg komme igjen en annen dag, HVIS formen min ikke er noe særlig. Hvis ikke: kom gjerne på besøk! Eller gjør som Gabrielle synger: -Ring meg! ;-) Og...., JEG har ikke behov for å desinfisere leiligheten før du kommer, med mindre du har allergier. Da ringer du så tar jeg en runde med høytrykkspyleren ;-) 

 En mandags ettermiddag i "Man-caven"

Tusen takk for at du leste! Innlegget i dag ble "all-time-highscore" med 1966 ord. Men jeg føler de var viktige. For meg i alle fall ;-) 

Jeg lovde å si noe om tankekartet i neste innlegg. Vel, om du klarer å tyde noe, så får du mitt under her. Kanskje ditt vil se veldig annerledes ut?

Jeg ønsker deg ALT det beste!

Mega bamseklem fra 

Daylyen (Vidar Dahle)

40555378

"Rykk direkte i fengsel"

Hei!

Når man spiller Monopol og er i ferd med å gå konk, men får inn noen lapper på den siste gaten du eier, og så kommer beskjeden: Rykk direkte i fengsel, selv om du passerer start får du ikke x antall lapper (vet ikke hva summen er i 2017? Var vel 2000 i 1985?) Og fra Parkveien og to langstrekk står hus og hoteller og venter på å gi deg nådestøtet.....

Slik har noen mennesker det av og til. Som regel blir motgang snudd til medgang. Noen ganger ganske kjapt, andre ganger tar det måneder, år og tiår.

Jeg vet ikke hva fremtiden min bringer? I dag fikk jeg en sånn "rett-i-fengsel"-opplevelse. Jeg hadde via direktemelding på nettet til legen min fått en ny time i dag for å diskutere veien videre. Jeg innrømmer at han har spilt de fleste kortene sine, inkludert "jokere" som han har fått i retur fra diverse spesialister. Som sagt, legetime i dag. Jeg satt på det innerste venterommet da "stikke-damen" kom bak: -Dahle, du har gått feil!

Hæ? Hva da? Jeg visste jo ikke at jeg skulle stikkes. Under måling av Hab1c ("langtidsblodsukker") kunne damen fortelle at min fastlege var i permisjon. Okei, tenkte jeg, han har vel en måned eller to med bleieskift foran seg da? Det viste seg å være feil. Han har et års etterutdanning, kunne den nye "fastlegen" min fortelle, som hadde et eller annet navn som minnet om et kennel-navn på en fjern hunderase.

Han kunne fortelle om 6,4 i Hba1c, og lurte på hva jeg tenkte om det....? Litt høyere enn jeg trodde, svarte jeg. Okei, var det noe annet du tenkte på? var neste spørsmål......

Det var DA jeg rykket rett i fengsel....

Før jeg fikk sagt noe mer, så var han i gang med å skryte av langtidsblodsukkeret mitt, og sa at jeg hadde gjort en god jobb..... Men, prøvde jeg..... -Ja, du har jo vært oppe i over 8 der, sa han. -Ja, 12 også sa jeg..... Da ble han stille. Jeg fortsatte: -ja, jeg hadde tolv (=20 i vanlig blodsukker) da jeg fikk påvist dette. Men det er jo ikke det jeg er her for....

Han så opp med store svarte forskrekkede øyne. -Åh? Har du sjekket historikken min? spurte jeg. -Bare sånn "fluktig"....., sa han.....

Det var DA jeg følte at når jeg kommer "ut av fengsel" er det enten slutt på leken, eller å begynne helt på nytt. Vel, jeg MÅTTE jo begynne helt på nytt. Fortelle om 27,5 måned som sykemeldt, hva jeg var sjekket for, hvilke tiltak som var gjort og hva jeg hadde bidratt med selv. Jeg både så og hørte på han at han ikke hadde noe nytt "kort i ermet", og når jeg hadde brukt litt tid på å forklare meg fikk jeg en utskrift på 3-4 sider: Les litt på dette så snakkes vi på neste konsultasjon, om 2 måneder.

Det var DA jeg følte at det nok ikke var mulig å komme "ut av fengselet". 

De som kjenner meg vet at ting har gått i bølgedaler gjennom disse 27,5 månedene. Mye usikkerhet i starten med lite aktivitet, mer aktivitet etterhvert (når kroppen orket), forskjellige medisiner med forskjellig virkning, perioder med gode dager og perioder med dårlige dager. De siste 5 dager har vært under pari, med sofaen som min beste venn. 

Denne tensjonshodepinen (spenningshodepine/stresshodepine) som NAV trengte omkamp, ekstraomganger OG straffesparkkonkurranse for å godta som grunn for å få AAP, viser seg å være en sånn diagnose som det ikke finnes målbarlighet til. Det er som "lumbago'en" jeg fikk påvist som 17-åring, da ryggen låste seg første gang. Det hørtes alvorlig ut når legene sa det. Og andre kunne bekrefte at "det har min far, tante, bestefar, nabo, læreren eller frisøren sin hund" også. Lumbago er latin og betyr "vondt i ryggen". Akutt lumbago er vondt i ryggen der og da. Kronisk lumbago er vondt i ryggen hele tiden.

Dere må gjerne kalle meg flåsete, og jeg vet at noen gjør det også. At jeg svartmaler alt og ikke ser alt det som er positivt. Og jeg kan ikke nekte dere i å mene det, fra deres ståsted. Men når du for ALT I VERDEN bare ønsker å finne en vei ut av denne dritten, og du blir værende i "fengsel" lenger og lenger, så er det ikke "bare-bare" å være positiv. Dere som kjenner meg VET at jeg kan være positiv. Veldig positiv også. Dere vet at jeg kan stå på. Dere vet at jeg alltid ønsker å gjøre mitt beste. Dere som har hatt med meg å gjøre i arbeidslivet vet også at jeg alltid jobbet for best mulig resultat for både meg selv og de rundt meg. Til tross for et "berg-og-dalbane" skoleår i 16/17 kom jeg ut av det med 1'ere og 2'ere på vitnemålet, og det krevdes innsats.....

I morgen skal jeg etter planen på skolen igjen, etter halvannen uke med "fri" pga sykkel-VM. Pr nå vet jeg ikke om det blir mulig? Og det er ikke fordi jeg ikke vil gå, eller vil presse meg til å gå. Jeg vet jo at det vil komme bedre dager, og det kan likegodt komme i morgen som om 1 uke eller 10.

Min nye lege har i alle fall ikke skapt noe tillit, ved å gi meg 3 sider om tenningshodepine og et skjema kalt "hodepine-kalender". -Vi snakkes i slutten av november, jeg har flere pasienter før lunch. (Jeg ventet selv i en halvtime for å komme inn)

 

Mine tanker idag, kl 15 på en "solbrillefin" mandag sent i september, er at jeg sitter her i "fengselet" mitt og prøver å "ta meg sammen". Fordi jeg VET jo at negativitet avler negativitet, og at mange ikke takler å høre min sannhet når de spør hvordan det går. Jeg har sluttet å si "bra" når det ikke går så bra. Jeg svartmaler ikke ting slik som i dette innlegget når jeg treffer folk ute, men jeg ser ingen grunn til å lyge på meg en "finere virkelighet". Og jeg VET jo også at bedre dager vil komme..... Siden jeg ikke tror på noen guder, så kan jo ikke de vite at jeg prøver å være positiv. Men jeg VET det selv.

-Hva vil du gjøre da, Dahle? spurte doktormannen på slutten i dag.

Vel, jeg VIL helst gjøre nytte for meg. Jeg VIL helst være en best mulig far, sønn, bror, onkel, kjæreste, stefar, kamerat, kollega og menneske. Ut i fra hvordan jeg VET jeg kan være det. Jeg VIL helst snart få en forklaring på hvorfor dette ikke vil gi slipp. Jeg VIL helst slippe å være avhengig av legestanden og NAV. Jeg VIL helst gjøre mitt beste! Og jeg gjør mitt beste hver dag, men jeg er et stykke unna det jeg vet "mitt beste" KAN være....

Før dere helt sletter meg fra FB, telefonlister og annet så vil jeg gjerne takke DERE! Jeg vil takke dere nærmeste som må takle meg i med- og motgang. Jeg vil takke dere som sender meg oppmuntrende ord på meldinger og "fæis'n". Jeg vil takke dere som blir med meg på tur. Jeg vil takke dere som gir meg en klem og/eller noen fine ord på butikken eller gaten. Jeg vil takke dere som takler meg som jeg er.

For jeg ER megselv. Jeg er Daylyen. Ikke tilgjort. Ekte vare!

Tusen takk for at du leste! Vi sees plutselig!

Bamseklem fra Daylyen

Vidar Dahle

Det er som med tåken! Du vet at den før eller siden kommer tilbake, og du vet ikke hvor lenge den blir....? Og i blant kan den være fin å se på også.

 

Fa'n så kjipt....

God lørdag folkens! 

Ut i fra overskriften skjønner dere at dette innlegget ikke blir så veldig positivt. 

Selvom jeg har vært på fjelltur denne uken, så vil ikke kroppen mer nå. Jeg sitter her og følger sykkel-VM på TV, og ville gjerne vært med å lage liv langs løypen istedet for... De som kjenner meg vet at jeg normalt sett "er med på alt som er gale". Jeg har rotet litt i gamle kartonger og sekker, og landslagsdrakten fra 1994 ligger klar (ikke sjekket om den faktisk passer?), noen teite parykker er funnet frem og flagg/skjerf med alt fra Brann til Accrington Stanley på er tilgjengelig.... MEN, tensjonshodepinen har slått til for fullt denne uken....

Fytti hællvætte så inn i hæsteæggståkkenne irriterende!

No følar eg for å blåse ut! Eg e pisselei!

Eg har sagt i flere innlegg siste åre' at eg har lert meg å leve me dette..., men de' betyr ikkje at eg go'tar de'! Når sol'n sjinnar i VÆRD'NS VAKRESTE BERGEN BY, å værd'ns kuleste folkeslag stillar uti gat'ne me all kreativitet, galskap og fantastisk lurveleven for ALT og ALLE som passerar, så e de' rett å slett

FA'N SÅ KJIPT

å sitte her heme. Joda, det ser flott ut på TV. Å mange velgar de', frivillig eller ikke. Mæ EG skulle jærnæ vært me på FÆST'N!

 tatt på mandag da jeg var i bra slag....

Det ble med dette i dag! Jeg hadde bare behov for å blåse ut. Sett pris på det du har, og gjør det beste ut av de forutsetninger du har! Jeg sliter litt med det i dag, fordi jeg absolutt skulle ønske meg et helt annet nivå enn det realiteten er. Sånn er det, får ikke gjort noe med det når kroppen streiker.

Takk for at du leste! Og er du i posisjon til å delta i folkefesten: GJE GASS! EG hæiar på DEG!

Bamseklem me tårar i øgene!

Daylyen

Hvem er frivillig utenfor arbeidslivet?

Gudd tjusdæi læidis ænd gjæntlmæn!

En måned siden sist innlegg, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt å følge opp målene jeg satt meg tidlig i august. Men lar det ligge litt, da en frustrasjon bygget seg opp her etter å ha lest et innlegg om nye politiske vedtak for økonomisk støtte (pleiepenger) for dem som dessverre har alvorlig og kronisk syke barn. For dem som blir verst rammet av dette, kan det etterhvert bety "kroken på døren" for å kunne ha sjanse for å eie verken bolig eller bil. Og i tillegg til å ha alvorlig syke barn, få jevnt dårligere råd, miste det man har jobbet for å bygge opp, OG miste mye av det sosiale liv da ungene tar all tid, så kommer den psykiske delen oppi det hele. Samtidig som man mobiliserer for å følge opp ungene 100% så kommer andre tanker og følelser snikende. 

Frustrasjon og negative tankemønstre.

Dette kan jeg noe om. Og det er faktisk sammenlignbart med både dem som har alvorlig syke barn, eller på en eller annen måte ikke er i stand til å skjøtte en jobb eller leve etter "normalen". Jeg har gjennom livet blitt kjent med endel mennesker som har havnet i egne/barns ufrivillige helsesituasjon, og jeg har ennå tilgode å snakke med et menneske som er fornøyd med situasjonen og ikke ønsker å være i stand til å jobbe og tjene penger.

Det skal lønne seg å jobbe.

Firkantet sett er det et forståelig utsagn av politikere. MEN, når bortimot 100% av alle som mister muligheten til å jobbe pga egen eller barns helse, IKKE frivillig slutter å jobbe så blir utsagnet riv ruskende gale... Alle har selvsagt ikke stemt på partier som har dette som motto, men det har nok av oss til at disse får styre landet. Hver stemme teller jo, også fra dem som "sklir gjennom livet på et rekesmørbrød" sine. Kanskje er det brutalt å si noe sånt? Brutalt ærlig!

Fordi (som jeg har nevnt tidligere): Dere som aldri har opplevd alvorlig sykdom som setter dere ut av stand til å leve slik dere har vært vant til, har ikke sjanse i havet å sette dere inn i en sånn situasjon. Joda, dere kan synes synd på oss som dessverre ikke fungerer 100%, men min påstand står fremdeles: Dere har ikke peiling på hva som rører seg inni hodet og kroppen vår!

Det skal lønne seg å jobbe, gjentar jeg. Og sånn tenkte jeg selv i mange år. Inkludert i min siste jobb, der jeg (som alltid) gjorde mitt beste og klarte å løse oppgaver på en raskere måte enn forventet. Uten å komme bedre ut av det likevel. Et skift varte i 10 timer, og med års erfaring og god innstilling klarte jeg noen ganger å gjennomføre planlagt arbeid på 8-9 timer. Mens da jeg var ny i jobben brukte jeg kanskje 11? Jeg fikk på slutten kun registrert 8,5 time på jobb, mens den som var ny fikk registrert 11. Da lønnet det seg ikke å "jobbe" for meg.

Som de fleste har fått med seg, så ble jeg syk over natten 31.05.15. Klarte å komme meg på jobb i vel en uke etter det, men så ingen mulighet til å fortsette. Motvillig ble jeg sykemeldt for 14 dager. 14 til. En måned til. Enda en. To måneder. Tre til. Osv. Samtidig gjorde legestanden vide og brede undersøkelser, uten å finne gode svar på hvorfor jeg var syk. 2 år og 3,5 mnd etterpå er det kun tensjonshodepine som er diagnose. Sammen med en mild depresjon (som jeg tror ALLE mennesker opplever i løpet av livet?). Problemet er at kroppen overhode ikke er i stand til å leve normalt igjen. Ennå.... 

Det skal lønne seg å gjøre sitt beste.

Dette er Daylyens utsagn. Og når sitt beste er å være 100% sykepleier for egne barn, når sitt beste er å klare å stå opp hver morgen, når sitt beste er å jobbe 25%, når sitt beste er å orke å hente posten eller klippe plenen, kunne fortsatt leeeenge på når-listen...., så bør det gjøres rettferdig at man yter sitt beste på sitt nivå. De fleste av oss betaler MYE i skatt hvert år, som blant annet skal bidra til å hjelpe oss når kroppen (barns kropp) ikke vil fungere lenger.

For egen del går det sakte men sikkert lenger og lenger nedover økonomisk, og hvis jeg ikke finner veien ut av dette blir det ikke rare livet å leve i fremtiden. Jeg har sterk medlidenhet for dem som sliter med sitt på sitt nivå. Eller ordet medlidenhet er egentlig ikke et ord vi som har havnet utenfor "normalen" liker. Vi kjemper på for å klare å få til ting. Og svært mange med sykdom har mer enn seg selv å skjøtte også. Svært få ber om medlidenhet, kun en forståelse for hvordan situasjonen er.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ikke har allverdens peiling på politikk, og jeg pleier å si at de fleste partier har mange fornuftige meninger. Men en allmenn respekt for dem som dessverre ikke er i stand til å jobbe slik utsagnet sier, burde være mulig å få. Og ikke minst en forståelse for at man ufrivillig har havnet utenfor "det gode selskapet".

Egentlig ble det en snillere formulering en jeg så for meg før jeg begynte, fordi jeg blir så "eitrande forbanna" når man hele tiden skal straffes for å bli syk eller få sykdom i familien. Og det virker som at det er umulig å snu den genuine tankegangen i samfunnet at vi er unnasluntrere og latsabber. 

Og ja, jeg merker at jeg har havnet uttafor. Hadde jeg ikke gjort en innsats selv, hadde jeg ikke hatt noen venner igjen. Kanskje folk tenker at de ikke skal plage meg når jeg er syk? Eller kanskje folk boikotter meg fordi jeg på gode dager klarer å gå på fjellet? Jeg kan ikke kreve at noen skal forstå min situasjon, det må man velge selv. Og så kan man også si at man sa en gang for 1-2 år siden: bare ta kontakt om det skulle være noe.... Fra mitt ståsted blir det vanskelig å ta tak i det i dag, når det har vært stille siden.

Der passerte jeg 1000 ord, så da sier jeg som alltid:

TAKK FOR AT DU LESTE!

Ha en superduper dag og høst videre!

Bamseklem fra Daylyen (Vidar Dahle)

Har det snudd nå.....?

God midtuke (som onsdag heter på tysk)

Etter å ha gått ut med følgende punkter (neste avsnitt) for ca en uke siden, så har mye vært positivt siden da. Jeg har stille og rolig blitt kvitt hodepinen og slappheten jeg opplevde i 2-3 uker før det. Jeg har både hatt rusleturer, fjellturer, vært på "sommerjobb" i fjellet OG vært på Fitness'n i løpet av den siste uken, så aktivitetene er godt innafor i min målestokk. Når det gjelder kostholdet, så tar jeg det etter oppramsingen av mål jeg satte forrige tirsdag:  Fjelltur med meget høy luftfuktighet....

Så.... på en vanlig tirsdag i august, med både styrtregn og strålende sol, så blir følgende hårete mål gitt: SLUTT på sjokolade og godteri inntil det er mulig å kontrollere det. SLUTT på tre tall før komma på badevekten. (ikke datofestet, men dere får tidsnok vite det...) SLUTT på bare to (tre) måltider for dagen. SLUTT på å bare "ta dagene som de kommer". START på en bedre planlegging av måltider og innholdet i dem. FORTSETTE med aktiviteter, både ute i det fri og på "Fitness'n". FORBEDRE uttøying. Dvs prioritere dette høyere, for en ekstrem stiv og støl kropp. INNVOLVERE de rundt meg.

Og så kommer MEN'et: For dette er også ting som dessvere KAN bli styrt av helsen min, som det har gjort siste tiden (og store deler av sist vinter og vår). Når hodepine, slapphet og total utslåtthet inntreffer, så blir i alle fall aktivitet umulig å opprettholde. Jeg har lært meg å leve med en ustabil Tensjonshodepine, og når den slår ut kroppen så er det å finne roen til det blir bedre.....

Kostholdet siste uken ja....? Det har vært overraskende bra. Som jeg skrev i en kommentar til en av dere, jeg har av "usunnheter" kun spist to skiver med sjokoladepålegg og 8-10 chilinøtter siden sist. :-) Jepp, jeg har klart å snu trenden. Og de første dagene var "abstinensene" enorme, men sakte men sikkert har de roet seg. Og i dag da jeg besøkte Æ-butikken, så kom jeg ut med en pose med grønnsaker/frukt, en pose med billig vann med smak + noen grove rundstykker, og en pose med ymse forbruksvarer, inkl vitaminer, nøtter og 12 "proteinkuler". INGENTING usunt! Og det beste av alt, da jeg stod i kassekø langs billig snop og deilig is....: ingenting "ropte" etter meg og ingenting fristet. Og akkurat det er DEILIG å kunne skrive. 

  To av dagens måltider hittil....

Når det gjelder HVA jeg faktisk har puttet i meg siste uken, så er det mye grønnsaker (som har gitt tarmsystemet "full gass" og vel så det....) Hjemmelaget frokostblanding med bær/frukt og litt youghurt og cottage cheese. Stort sett gode middager med kjøtt/fisk. Litt helgekos med taco og pizza. Og snopet....? Jo, det har vært oppkuttede grønnsaker og dip/rømme, og litt frukt. Plommene til Æ kan anbefales :-) Og jeg har blitt bedre og bedre på å spise hver 3-4 time, slik at jeg har hatt 4-5 måltider pr dag. Og DET tror jeg er noe av det viktigste å opprettholde....?

Noen lurer kanskje på om det har skjedd noe på badevekten..... Ikkje en dritt, faktisk. Den ligger i et skap, og skal ikke frem igjen før 01.09. Jeg kan forøvrig røpe at den faktisk viste 109,6 den 01.08. MEN, jeg kan melde at jeg kjenner på beltet at noe er i ferd med å skje.    "Tarzan" i undikken.... 110 kg. Satser på at airbagen forsvinner, og aldri "utløses" igjen.... ;-)

Og det sikreste målet jeg kan dokumentere konkret er min daglige måling av fastende blodsukker. Mennesker uten diabetes skal ha 4-6 i blodsukker om morgenen. Jeg har ligget på 7, 8 og 9-tallet i store deler av 2017. Mens siste uken er så og si samtlige på 6-tallet :-D Og det er bra. Jæsli bra! Nå skal det jo også sies at uten blodsukkernedsettende medisin så hadde jeg sikkert lagt 3-4 poeng høyere, så jeg er langt i fra frisk. Men kanskje en vakker dag? I mai.... Siste 13 dager til høyre og dagene før til venstre..... 

Noe av det beste som har skjedd siste uken, er at hodepinen/slappheten som "herjet" fra midt i juli og frem til forrige uke, stille og rolig har avtatt. Jeg har kuttet "ekstramedisinen" helt, og har fungert bedre og bedre. I går var jeg 4,5 time på fjellet og gravde grøfter, og i dag har jeg vært på Fitness'n OG hos fysioen. Som "aldri" hadde sett meg bedre.... Og DET skal man jo ta med seg. Men det slutter ikke der, for nå venter jeg på å bli hentet for en rolig fjelltur. Forhåpentligvis får vi en solnedgang på en regnfri dag i Bergen.....

Og SÅ, uten at du merket en dritt.......:

Solnedgangstur til Geitanuken gjennomført :-) To ganger faktisk. For da vi hadde komt et lite stykke ned igjen kom vi på at vi hadde glemt å scanne stolpen på toppen, som var hele grunnet til at vi gikk her..... :-P (er du min venn på FB, ligger video av dette der....)  Når sant skal sies var det finere 2. gangen..... :-)

 Vi tar gjerne flere slike utover sensommeren...

Det ble mange bilder denne gangen. Og kanskje er det fordi jeg er i mye bedre slag, og dermed har giddet å gjøre jobben med å sende over bilder fra mobil til pc, og lagre, velge ut og hente inn bildene hit på bloggen....? Uansett så er jo det bra for dere som bare ser på bildene i Donald Duck og VG og andre tidsskrifter.... ;-)

Forresten skal jeg ta med en tilbakemelding som jeg fikk fra min psykomotoriske fysioterapaut (såkalt "psykopaut") i dag. Og det var at han kunne se på holdningen min at jeg var bedre. På de snart 2 årene jeg har gått til han hadde han aldri sett skuldrene mine lavere. Og det er jo et godt tegn. Hovedgrunnen tror jeg er Nr1 Fitness. Eller ikke dem direkte, men at jeg har begynt der igjen. For god bevegelsestrim for overkroppen, samt MYE uttøying er skrikende nødvendig. Og da er det kult å konstatere at Psykopeuten gav meg ros.....

Hadde jeg ikke tatt med det siste avsnittet, hadde jeg endt under 1000 ord i dag. Noe som også egentlig er et mål. Men i dag ble det kompensert med bildene da... ;-) Derfor kommer enda et par stykker til. Her ser dere ruten jeg har jobbet +40 timer dugnad i sommer, og planen er å komme meg ut i morgen også.  Jeg når sikkert ikke toppen i morgen, men over helgen kanskje? Det er mye sørpe og bekker på stien de siste 2-300 metrene før toppen (oransje).

Og for å bare roe meg selv bittelittegranne kraftig ned, så legger jeg med bilde av hvordan ting KAN gå.... Jeg vet at jeg havner der igjen, men håper det blir lenge til, og når/hvis det blir sånn igjen at det går fort over..... 

For neste uke begynner jo Bolla Pinnsvin på skolen igjen også, så da er det best å være i godt slag..... :-D Takk for at du leste. Og takk for alle tilbakemeldinger jeg får fra dere! De betyr MYE! <3 Ha en strålende uke og rest av sommer.

Bamseklemmer

Daylyen (Vidar Dahle)

På stedet hvil

HALLAO!

Hva tenker du når du leser overskriften? Jeg tenker at det er noe man jobber for, uten å se resultater. For eksempel....? Det kan være mye, egentlig hva som helst. Og mange ganger et ønske om å nå et mål som man ikke yter nok eller riktig innsats for å nå....

Siste setning er kanskje beskrivende for dagens tema(el nattens, siden klokken snart er midnatt). Bloggen min har jo siste to årene handlet mest om opp og nedturer som sykemeldt, og derfor ønsket jeg å skrive litt om denne bloggens egentlige formål. Nemlig det å leve et liv som overvektig. Jeg har kikket litt på de første innleggene mine, og har faktisk kommet litt på vei. Etter ferien i 2014 kom jeg hjem full av danske pølser, bajer, "kartoffel-snop" og chokolade. 122 kilo (bare 2 kilo fra "all-time-highscore"). Jeg bestemte meg for å ta tak i ting, og klarte å gi kroppen jevnlig trim, samt redusere på inntaket av usunn mat. Og bloggen ble innviet etter inspirasjon fra venner som ble anbefalt å skrive om tanker og følelser i tøffe tider.

Tjokkogfeitogf.blogg.no ble navnet. Tilfeldig at det ble det, men etter å ha stått på Brann Stadion og sunget "tjokk og feit og full og seriegull" så datt dette bare inn i hodet mitt. Og som jeg har forklart på bloggsiden, så anså jeg meg selv som tjokk og feit og fullstendig ærlig. Der egentlig det siste er det viktigste. Mange har anbefalt meg å bytte navn på bloggen..., og kalle den noe mer "seriøst". Vel..., sorry Sam, men dette både var og ER seriøst ment....

Vel, tilbake til han som fremdeles er overvektig. Han ligger fremdeles langt oppe på det tresifrede..... Og har gjort det siden han etter russetid og en stund på krykker ble veiet inn i militæret 102 kg i 1989. Foruten en runde med "Extravaganza" i 2009, der jeg var nede i 85 kg, to ganger faktisk, og som sprakk som en ballong..., så har jeg vært på tresifret i snart 30 år. Ifølge alle slags statistikker er det "ekstremt helseskadelig". Og til tross for at god mosjon og tidvis bra kosthold har jeg kommet meg ned på et nivå på 108-114 kg siste året....

"Sjokoholiker og snopoman"

Det het mitt første blogginnlegg. Og det er en selvpålagt "diagnose". Jeg drikker alkohol i blant men er ikke alkoholiker. Jeg har heldigvis aldri røykt, og er dermed ikke-røyker. Narkotika har aldri vært aktuelt, så jeg er ikke narkoman. Trenings-narkoman kunne vi kanskje snakket om på denne tiden i fjor, da jeg virkelig fikk abstinenser om jeg ikke kom meg på fjelltur.... Poenget mitt med disse linjene er å få frem at har man en avhengighet, så er det som oftest "et helvete" å slutte. Jeg kommer på ET menneske jeg har kjent som klarte dette (vet ikke om det varte?). Det var en festlig fyr jeg var i militæret med, som to ganger faktisk, sluttet helt med røyk/alkohol og begynte å trene frenetisk, for å komme inn på flygerskolen. Tror det var 8 plasser på den, og det siste jeg vet er at han var blant topp 20.....

De aller fleste av oss har ikke en sånn psyke eller pågangsmot til å få til noe sånt. Jeg skal ikke svartmale alt for meg selv, for jeg har klart en god del de siste årene... Men der andre som har vært like aktiv som jeg selv har vært stort sett har tatt av både 10 og 20% av kroppsvekten, så ligger jeg på max 5%. Og det er ikke rare greiene når man er 0.11 tonn tung...

Vinteren 2012 fikk jeg også påvist diabetes type 2 (ikke 2B med håndtak i ryggen altså). Utenforstående vil kanskje mene at DET burde jo være signalet jeg trengte for å kutte ut (eller kraftig redusere inntaket) sjokolade, snop, chips, cola, øl, vin, kaker, kjeks og Nugatti. Vel, i perioder har jeg klart det ganske bra. Men plutselig sprekker jeg. Nå har jeg "fråtset" litt i sommer, og bestemte meg for å roe meg kraftig ned med inntak av karbohydrater. De trege (mener det er de raske som er i bl.a. grønnsaker, og de er bra).

Så, hva skjer når jeg går i butikken? Jo, i går trengte jeg kun melk og et par småting. Dessverre var køen på Kiwi ganske lang, så jeg havnet langs snopehyllen. Og der.... 28 cm fra meg lå de billige melkesjokoladene til 16 kroner for 200 gram.... Jepp, den ble med meg hjem den. Den ropte jo sånn på meg...., den ville ikke være der lenger og den ville få seg en venn.... Og det fikk den. Og ble fortært. Hele dritten. Hver jævli bit...... "An jikk rett i contæinaren", som vi sier i Bergen (i jaffal eg)

Hver bidige gang jeg tenker at NÅ skal jeg skjerpe meg, så sprekker jeg før eller siden..... Alkoholikere og narkomane kaller seg det hele livet, etter at de har klart å "kurere" seg. Røykere kaller seg ikke det etter at de sluttet, i beste fall eks-røykere. Jeg har "vedtatt" at jeg skal kalle meg sjokoholiker HELE livet. Selv etter at jeg har sluttet...., eller fått kontroll. Jepp, KONTROLL.... Og det ordet bruker jeg ALDRI, spesielt når kvinner hører eller leser det. (for hører kvinner det ordet, kommer man seg ALDRI unna på noen måte)

En kompis av meg som blogger, han legger stadig vekk ut målsetninger, og da legger han listen høyt og setter høye krav til seg selv. Jeg er selv tilhenger av "hårete mål". Som jeg selv satte i fjor sommer etter ca 60 fjellturer: 150 fjellturer skulle jeg klare i 2016. Hadde ikke helsen sviktet i november hadde jeg klart det med god margin (endte opp på 139, om det var viktig å få frem?). 

Så.... på en vanlig tirsdag i august, med både styrtregn og strålende sol, så blir følgende hårete mål gitt:

SLUTT på sjokolade og godteri inntil det er mulig å kontrollere det.

SLUTT på tre tall før komma på badevekten. (ikke datofestet, men dere får tidsnok vite det...)

SLUTT på bare to (tre) måltider for dagen.

SLUTT på å bare "ta dagene som de kommer"

START på en bedre planlegging av måltider og innholdet i dem

FORTSETTE med aktiviteter, både ute i det fri og på "Fitness'n".

FORBEDRE uttøying. Dvs prioritere dette høyere, for en ekstrem stiv og støl kropp.

INNVOLVERE de rundt meg.

Og så kommer MEN'et:

For dette er også ting som dessvere KAN bli styrt av helsen min, som det har gjort siste tiden (og store deler av sist vinter og vår). Når hodepine, slapphet og total utslåtthet inntreffer, så blir i alle fall aktivitet umulig å opprettholde. Jeg har lært meg å leve med en ustabil Tensjonshodepine, og når den slår ut kroppen så er det å finne roen til det blir bedre...... 

Og i dag var det litt bedre. Som gav meg første fjelltur på lang tid. Og i tillegg har jeg "gjort opp" for sjokoladekveldsen i går:

Grønnsaker til kvelds :-)

Foreløpig har jeg ikke lagt noen ordentlig slagplan. Men det skal jeg. Kanskje i morgen, eller en av de nærmeste dagene. Og målene over her skal opp på kjøleskapet, med FEIT skrift.... Sånn at Daylyen kanskje blir "Tjokk og Feit og ikke Fullt så overvektig". Ifølge BMI og sånne skalaer så må jeg under de 85 jeg var nede på i et par måneder for noen år siden, og det blir ikke noe mål for meg. Det er egentlig hårete nok å komme seg under 100, og stabilisere meg der.

Da var det gjort. Har ikke peiling på hva som kommer til å skje fremover.....? Men satser på at dette presset jeg har gitt meg selv vil gi noen resultater, og at jeg ikke sprekker totalt om ikke planene utføres 100% For det er jo den store faren. Røykeren sier at bare EN røyk går sikkert bra, alkoholikeren sier at bare EN øl går bra, og narko har jeg ikke peiling på hva det heter bare EN av....., men vet at mange sprekker. Også sjokoholikere.

Det hadde vært en glede å signere med

Daylyen - eks sjokoholiker.

Vel, foreløpig forholder jeg meg til mine hårete mål.... Og den som har lever får se hvordan dette går?

1000 takk for at du leste mine 1400 ord.... Kanskje du har noen mål du "leker" med å sette deg? Ha en fortsatt fin sommer (august er jo sommer, uansett vær)

Bamseklemalarm <3

DAYLYEN (Vidar Dahle)

Litt "bongotromming" på Hetlebakksåta, 300-og-noen-meter over havet.

Vedvarende nedtur :-(

Hæppi dæi låvvli pipl!

9 dager etter at jeg skrev innlegget "Hodepine igjen.... Ny nedtur?", så kan jeg konstatere at nedturen dessverre vedvarte. Men ikke konstant 24/7. Jeg gjennomførte hyttetur med mine kjære, og deltok på det jeg orket gjennom langhelgen. Jeg prøver å følge opp tenåringen min så godt som mulig, som f.eks. en halvtime på fotballbanen i går..... Skikkelig tullete gjort. (Men ønsket om å få ting til er vedvarende sterkt oppi hodet mitt) Orket ikke å lage middag etterpå, så etter en liten strekk og et brett paracet kom jeg meg såpass at gutten fikk noe "søppelmat" i seg fra Mac'en. I tillegg ble det en rolig stund på en "rolig" pub for å se en rolig fotballkamp......

Jeg får mye inspirasjon av bloggen til en kompis, som også har havnet utenfor A4-livet. Og han tar opp følsomme og vanskelige tema, samt ting som ikke alle mennesker har sjans å forstå. For eksempel det at man kan se helt tipptopp ut når man treffer noen på butikken, bussen, gaten eller puben, men likevel være syk eller redusert. Og for oss som sliter med "usynlige" ting, så prøver vi å leve så "normalt" som mulig og gjøre ting som er normalt å gjøre for oss... Når vi klarer dette. Når vi har det helt jævlig, så ser dere oss ikke. Punktum. Utropstegn! Og når dere ser oss, så har vi gjerne et brett Paracet innabords. Og når dere spør oss over frysedisken på Rema om det går bra, så svarer vi selvsagt "jada"....

Det fine med blogg er at man kan skrive det man vil. Man velger selv hva man vil dele. Og hvor mye man skal blottlegge seg. Man legger seg selv ut "for hogg". Og folk rundt oss har ALLTID meninger. Enten du er dønn ærlig eller "pakker inn" tingene, så vil folk alltid mene noe om deg. Og de fleste vil aldri fortelle deg det...... Jeg har heldivids mange som viser støtte og sender meg gode ord når jeg deler ting, som overskygger de man kanskje skulle ønske seg litt mer forståelse og støtte fra. Etter å ha vært syk i flere år og blitt kjent med mange mennesker både underveis og før dette, så opplever jeg at bortimot ALLE som sliter med noe gjerne skulle ønsket seg "pigg og lett" og kunne leve et vanlig liv med jobb/skole og fritidsaktiviteter. Ingen jeg har møtt later som at de er syk.... Da er det sånn for meg at jeg ikke forstår hvorfor vi ikke blir trodd? Hvorfor vet andre bedre? Jeg har selv forsvart folk jeg egentlig ikke kjenner, som blir "angrepet" av andre når de selv ikke er tilstede..... DET burde være unødvendig. Mener du noe om noen, så si det til dem. Eller spør. Og vær høflig. Du får garantert svar. Men ikke over frysedisken eller på bussen.....

Vel, tilbake til overskriften.... Vedvarende nedtur :-( 

Noen sier at du blir det du vil. Vil du bli syk, så blir du det.... Vil du komme deg på jobb, så klarer du det... For meg stemmer i alle fall ikke dette. Det gjelder også for mange jeg kjenner. Nedturen min nå, som jeg selvsagt håper blir så kort som mulig, er vanskelig å forstå. Til og med for meg selv, som lever med denne kroppen og dette hodet hele tiden... For når man har hatt det ganske bra i flere måneder, så kom det som "julekvelden på kjerringa" at det nå skulle snu til det værre. Uten at det er noen store endringer i hverdagene. At jeg stresset littegrann en formiddag, har tidligere ikke vært nok til å slite i minst halvannen uke. Tensjonshodepinen viser seg å være høyst ustabil. Og slår også ofte ut i muskelspenning, stikking i brystet og generell slapp almenntilstand.

Og det er ikke noen fasitsvar på hva som er bra for meg å gjøre når jeg bare er "litt dårlig". Noen ganger har det vært bra med litt fysisk aktivitet, mens andre ganger blir tingene bare værre av det. Noen ganger er det bra nok å ta en Paracet/Ibux eller to, andre ganger hjelper det ikke med et brett på en dag en gang. Og når jeg er der, så ser dere ikke meg om ikke det er noe livsnødvendig jeg MÅ gjøre.....

I dag er dagen middels. Jeg tar med meg tenåringen på besøk til noen som også har ungdommer, og hvor jeg vet at jeg kan ta dagen som den kommer for meg... Satser på at litt frisk luft først, og så "stuebytte" skal medvirke til at dagen blir noenlunde bra... :-) 

Så med dette sier jeg takk for at du leste, ta vare på helsen og gode dager, og ha en fortsatt fin sommer der du er.....

 

Bamseklem

Daylyen (Vidar Dahle) 

Hodepine igjen..... Ny nedtur?

Kveldings kjære "sognebarn".... :-P (kom ikke på noe annet i farten)

Mens jeg venter på at tørketrommelen gjør siste dugnaden før far og sønn etter planen skal noen dager på "lanne'", så surrer hjernecellen min litt fra side til side oppi her.... Fordi dagen i dag har vært første dag med hodepine (den som slår meg helt ut til tider) siden i begynnelsen av mai. Da fikk jeg ordre fra en legevenn av min legevenn om å begynne på en medisin som inntil nå har holdt "Tensjonshodepinen" i sjakk....

Som sagt, så kom "dritten" tilbake i ettermiddag. Jeg skulle egentlig på fjelltur i dag, som ble byttet ut med en tur på "Fitness'n", der jeg fort kjente at kroppen ikke hadde noe særlig å gi. Hodepinen kom snikende, men jeg trodde det var pga en litt stressende formiddag? Etter oppvarming, noen rolige øvelser, uttøying og kaffi ble jeg med min kjære hjem, fikk smertestillende og sovnet på sofaen hennes. Og med noen frysevarer ute i bilen, så ble jeg heldigvis vekket. Vel hjemme var det individuell middagslaging på far og sønn, som vi fikset brillefint. Far sovnet igjen på sofaen, og sønn taklet det også brillefint. Da ble det "ekstrem-gaming" på gutterommet....

Kvelden har gått stille og rolig, og med smertestillende i tillegg til legemiddelrådets anbefalinger har det verste roet seg. Sånn at den lille familien har klargjort ren undikk og tannbørste til turen i morgen. Som forhåpentligvis vil gå som planlagt....`?

Min kjære har tatt på seg "sintestemmen" og gitt grei beskjed: HVIS du ikkje e bere i håvve BØR du ikkje reise på tur!

Jauuuuu! 

Det er jo det samme jeg ville anbefalt henne om når hun sliter med sine utfordringer.....

Og tankene går jo på dette som overskriften sier: Er det ny nedtur på gang? For er det noe jeg har fått erfare disse +2 årene jeg har vært sykemeldt så er det at ny nedtur kommer. Alltid. Punktum. Utropstegn! Strek under svaret. (gikk kun med èn strek) Forskjellen denne gangen er at nå kan jeg ikke sette fingen på noe spesielt, HVIS det er begynneslen på en "sløkket" periode.... Tidligere har det vært mange logiske årsaker til at jeg har "møtt veggen" igjen og fått nye runder med denne jævlige skallebanken som jeg ikke unner NOEN noensinne å få..... 

I dag KAN det være fordi jeg stresset litt i formiddag. "Støttekontakten" min mener i alle fall det. Og jeg og min celle håper hun har rett? Fordi de siste par månedene har vært overraskende gode, sammenlignet med det halvåret før. Jeg fikk igjen overskudd og hodepinen forsvant, og dermed kom godt i mål med skoleåret mitt. Jeg har kommet meg mer ut på turer og andre sosiale ting, samværet med min sønn har gått veldig bra, "sommerjobben" min har gått noenlunde etter "kladden", og jeg har virkelig følt en fin fremgang. Som jeg har gjort flere ganger siden juni 2015.

Det jeg kan garantere er at jeg overhode ikke er klar for en ny langvarig nedtur igjen, og dagens skallebank som kom ut av det blå, sitter jeg nå med en plan om at den kun skal tilhøre 24/7. I morgen er en ny dag, og da satser jeg på å ha sovet av meg dritten..... :-) 

NÅ har tørketrommelen stilnet av, så da sier "Bamse Brakar" takk for i dag! :-D Og tusen takk for at du leste i dag også! (kun halvparten så langt innlegg som vanlig...) Og som vanlig: BAMSEKLEM til den som vil ha!

Jeg ønsker DEG det beste, og håper du har en (sol)brillefin sommer!



Optimistisk hilsen fra Daylyen (Vidar Dahle)

Walk on, walk on! With hope in your heart.....

NAV (Nesten Alltid Vanskelig?)

1/2-aisn venner!

For cirka et år siden skrev jeg innlegget "Kjære NAV (Nye Arbeids og Velferdsforvaltningen)", der jeg "blåste ut" noen av mine tanker om mitt første halvår med "samarbeid" med NAV. Dette er et av to innlegg som har tidoblet antall visninger fra normalen. Når man kritiserer NAV og legestanden (som det andre handlet om), samt bruker et krast språk, så viser det seg at dette tydeligvis er mye mer interessant enn en helsemessig status eller en solskinnshistorie.

Når jeg nå har bestemt meg for å skrive om NAV igjen, så handler det mest om at når man har fått et vedtak og "fått en fot innafor" så blir ikke denne kampen like tøff. Og min flåsete "forklaring" på hva NAV står for over her, er sannsynligvis en av mange varianter som folk har "klekket ut"...?

Min situasjon i fjor sammer var at jeg fikk avslag på AAP (ArbeidsAvklaringsPenger). Norske regler sier at man kan være sykemeldt i et år, og så skal man helst være frisk igjen..... Eller få AAP hvis man er "syk nok" til å ikke skjøtte et arbeid, men ikke "syk nok" til å bli uføretrygdet eller annet. Jeg har hele tiden uttalt at jeg VIL tilbake til arbeidslivet så fort som mulig, og det så mye at jeg faktisk søkte noen jobber i fjor sommer.... Når jeg har levd et år til, så må jeg si HELDIGVIS fikk jeg ingen av disse.....

Men, tilbake til NAV.

NAV får veldig ofte kritikk. Både av folk som ikke får fått det de mener de har krav på, av andre som har meninger om NAV ut i fra synsing og bekjentes opplevelser med NAV, og ikke minst fra pressen. Hver gang det handler om NAV i pressen, så er så og si alltid et eller annet kritisk som bli tatt opp. Enten har de sviktet totalt, eller blitt lurt og svindlet av uærlige sjeler. Min historie siste år er annerledes....:

Etter en måneds "kamp" etter avslaget på AAP i juni i fjor, fikk jeg tilslutt en telefon en fredag ettermiddag: -Du har klaget på vedtak? Etter en halvtimes telefonsamtaler og halvannen times møte påfølgende tirsdag gikk alt fra total usikkerhet, svartmaling og psykisk lidelse jeg ikke unner noen, til vedtak av AAP. Denne NAV-ansatte hadde satt seg inn i saken min, gjort "research", stilte meg konkrete og direkte spørsmål og viste en "menneskelighet" som NAV overfor meg totalt hadde manglet. Inntil da. 110 kilo satt da på et kontor på NAV og "sippet". Det var ikke gledestårer. Men resultat av en frustrerende kamp jeg ikke unner noen å måtte ta for å måtte bevise at man ikke latet som man var syk.

Det er jo klart at når man først har fått et vedtak, så blir jo tingene enklere. Så lenge helsen ikke blir ekstremt forværret, og AAP blir feil. Denne NAV-ansatte gav meg til og med direktenr og mailadresse, noe man visst ikke skal gjøre (i alle fall ikke tlf nr). Jeg ble vist en tillit som jeg ikke trodde eksisterte i NAV. Og da jeg i juli i fjor fant et studie om logistikk (som jeg har jobbet med i 25 år), så tok det meg EN e-post å få et positivt svar på. 

Der jeg tidligere på året kanskje måtte vente ukesvis på å få et svar på ting, så har det nå aldri gått mer enn 24 timer før jeg har fått svar. Denne personen gir meg respekt, og får respekt tilbake. Når helsen min var varierende sist vinter, der redusering av % skole-deltakelse var uunngåelig, så opplevde jeg støtte. Selvom jeg måtte svare på kritisk spørsmål ang den fremdriftsplanen som var lagt, og som nå måtte endres. Og når jeg nå har vist at jeg har klart å gjennomføre de tingene som da ble vedtatt, og til og med med gode resultater, så møter jeg bare positivitet for at jeg ikke har gitt opp alt underveis. Noe jeg var nær ved å gjøre da smertene og motgangen var som verst.

På møte med NAV-personen denne uken la jeg frem info fra skolen om at jeg fra august skulle ta de resterende % som jeg ikke fikk tatt forrige skoleår. Og fikk bare godord tilbake. Med ønske om fortsatt fremgang og håp om at hodpine og andre plagsomheter vedvarende ville holde seg vekke. Vi diskuterte også hvilke muligheter som kunne være aktuelle etter neste skoleår. Alt med forbehold om helsetilstand.

Det er faktisk en glede å kunne fortelle at mitt "år 2" under det offentliges ansvar har vært stikk motsatt det første, og på en måte jeg ikke trodde var mulig. Personen som er min kontakt på NAV viser meg en respekt som jeg mener ALLE burde ha. Og JEG gir 100% av meg selv til de mennesker som viser meg respekt. Gjensidig respek = GULL. Og inni denne respekten ligger det også en forståelse for at man må følge noen retningslinjer. Og sånn er det i alle deler av livet. "ALT" styres av lover og regler. Til og med "kardemommeloven" :-) 

Men den aller viktigste greien er faktisk det å bli trodd. Følelsen av å først bli "tråkket ned i dritten", for så å treffe et menneske som faktisk "redder livet" ditt. Kanskje er det litt brutalt å si det sånn, men hadde NAV brukt den tiden de etter loven hadde lov å bruke (6 mnd) så er det faktisk ikke sikkert at meg hadde sittet i "man-caven" min og skrevet dette.... Nå sitter jeg med en følelse av at de ikke tror jeg "later meg", og faktisk er med på å følge opp det som er fornuftig å gjøre til enhver tid.

Når det stormet som verst i fjor sommer, så trodde jeg aldri at det ville være mulig å være fornøyd med NAV.

Men..... Det er alltid et men. Jeg hører om folk som IKKE har vært like heldig som meg, og dessverre må kjempe med "nebb og klør" for å få den oppfølging som er naturlig å få, og bli vist den respekt som trengs for å bygge opp en person. For å bli "bygget ned" er jo aldri bra.

Jeg har også tatt opp disse tingene med min NAV-kontakt, og har fått beklagelse fra denne på at både jeg og andre har følt meg sviktet fra dem. Nå har jeg pleid å si at dem som har opplevd litt motgang selv i livet, har lettere for å forstå andres situasjon. Og det har denne personen gjort. 

Jeg ønsker DEG det beste! Uansett hvordan du har det, og hvilke utfordringer du har! Min utfording disse dagene er bihulebetennelse, men den skal jeg takle... ;-) 

Takk for at du leste mine 1100 ord! God sommer videre!

 

Klem fra Daylyen (Vidar Dahle)




 

Å lytte til kroppens signaler

Guten Dagros!

I dag har jeg lyttet til kroppen. Foreløpig i alle fall. :-) Jeg hadde en plan om å være på vei på fjellet rundt 0830, for å fortsette dugnaden ("sommerjobben" min). Pga andre avtaler i morgen og ingen jobbing, planla jeg i går kveld at jeg skulle ut og jobbe i dag også. Prøver å få 3 økter i uken. Jeg var oppe til planlagt tid, men kjente umiddelbart at kroppen ikke ville ut og jobbe....


Tar kaffien i go'stolen i dag.....

For dere som lever et "normalt" liv og alltid har fungert så bra at det er mulig å klare dette, så er det muligens vanskelig å forstå det jeg skriver i forrige avsnitt? At jeg ikke klarer å komme opp og ut. At det ikke bare er å bite tennene sammen og gjøre ting? Det er dessverre vanskelig å få "friske" folk til å forstå hvordan det er å ikke "virke", for mange mener at det er jo bare å "ta seg sammen" og gjøre ting.

Og når de i tillegg ser på Facebook at denne karen som ikke virker likevel klarer å gjøre endel "vanlige" ting, som å gå på fjellet, gå på "by'n", gå på fotballkamper og gjøre andre ting som de fleste gjør (eller har muligheten til å gjøre). Jeg har egentlig sluttet med å prøve å forsvare meg og min tilstand, og det var ikke det dette innlegget skulle handle om heller. De som ikke forstår og/eller godtar meg og mine valg, får stå for det selv.... Jeg kan ikke tvinge folk til å forstå. Men....:

Å LYTTE TIL KROPPEN DIN?

Er du god på det? De fleste av oss er ikke det. Og ikke jeg heller. Men jeg har blitt bedre. Jeg har vel på en måte blitt tvunget til å bli bedre på det? Da jeg våknet en morgen til den berømte "veggen" for to år siden, hadde jeg fått noen signaler på forhånd. Et år tidligere, etter en sommerferie i Danmark med god mat, drikke og "godis" var jeg nær å sette "al-time-highscore" på badevekten. Dette resulterte i mer regelmessig trening, og brukbar kostholdsendring. Og 5-6 kilo forsvant fort. I samråd med instruktør på Fitness'n kjørte jeg på enda hardere over nyttår, for å "teste" hva mine skadede skuldre tålte. Fremgangen var stor, og motivasjonen økte. Ut på våren la jeg så om kostholdet totalt, og sammen med hard trening forsvant nye 5-6 kilo. 

Første halvdel av 2015 hadde jeg også oftere og oftere dager/kvelder der jeg ikke orket noe som helst. Jeg jobbet skift, med døgnrytme-endringer og lange skift (10-12 timer). Det var også mye endringer på arbeidsplassen min, der jeg kjempet en kamp for at god innsats og effektivitet skulle premieres. Jeg var også svært skuffet over meg selv, etter å ha havnet utenfor eie-markedet angående bolig. (akkurat det var nok hardere å svelge enn jeg trodde?). Det er alltid lett å være etterpåklok, å se hva man burde gjort. Og eg må vel innrømme at jeg har lært ting "the hard way".

Når man går på en smell etter å ha kjørt for hardt på, så ser man i ettertid som regel alltid hva noen av grunnene til dette var. Men så er det engang dette med å se resultater av god innsats. Jeg hadde fokus på meg selv, men så kun fremgangen av trening og vektnedgang, samt se hvor mye god mat man kunne lage etter "middelhavskost-prinsippene".... Jeg "glemte" å kjenne etter underveis.

Jeg har møtt veggen et par ganger tidligere i livet også, etter å ha kjørt på for mye med lange arbeidsdager, oppussing/husbygging og lite søvn. Men har da alltid kommet meg kjapt igjen ved å gi kroppen en uke eller to hvile. I starten trodde jeg jo at det skulle bli slik denne gangen også.... Det har ikke skjedd. (de første 26 månedene i alle fall)


Ikke alltid like "sprek"...
 

Nå er det sånn at mange ganger i løpet av denne perioden ikke har hatt noen valg. Formen har vært så dårlig at jeg kun har beveget meg når jeg MÅTTE ha mat eller på do, og 10 paracet/ibux på en dag var ikke uvanlig. I motsatt ende av skalaen har vært når formen har vært god, og jeg utfordret/utforsket meg selv med tøffe fjellturer. Jeg kjørte nok hardere på enn jeg kanskje burde noen ganger? Men, det er noe med det psykiske som skjer i hodet når man opplever fremgang. Man "suger" til seg det positive, og "glemmer" å kjenne etter. I fjor var formen min ekstremt bra (i min målestokk) utover sommeren og starten av høsten. Jeg begynte på skole, og følte at fremgangen var stor.

Underveis fikk jeg også noen signaler om at 100% studie, fortsettelse av fjellturer, oppfølging av min sønn og etterhvert innledning av et forhold, ikke kunne fortsette slik. Jeg orket ikke alltid å gjøre lekser, fjellturene ble ferre og det var tyngre å ha overskudd når poden var hos meg. Og "plutselig" ga kroppen GREI BESKJED. -No e de' nåkk! Og at det skulle gå et halvt år før jeg var tilbake i nærheten av formen i fjor sommer, hadde jeg ingen ide om.

Så at jeg i dag faktisk lytter til kroppen, og "melder avbud" på dugnaden (og som ingen andre enn meg selv har bestemt, og valgt forventningene til), er egentlig et resultat av min livserfaring de siste årene. Det verserer et uttrykk på arbeidsplasser, men også ellers i livet: "det er ingen som takker deg for at du jobber når du er syk"! Jeg vet ikke hvordan andre opplever det, men min tidligere arbeidsgiver "meldte seg ut" da jeg ikke kunne skjøtte jobben min. Når man "ligger nede" så bør man ikke bli "tråkket på".....

Jeg kan ikke svare på om jeg noensinne vil bli god nok på å høre etter på kroppens signaler. Jeg er skrudd sammen sånn at når jeg gjør noe, så gjør jeg det skikkelig. Og da er fokus så sterkt, at jeg "glemmer" alt annet.... Men jeg har blitt bedre. Daylyen før juni 2015 hadde kjørt på, mens dagens Daylyen hører LITT mer etter på hva kroppen forteller.

Og jeg er ikke dårlig i dag. Det er ikke hodepine, anspenthet, stikking i brystet og de andre tingene som var gjeldene når jeg i perioder var utslått. Nei, i dag er jeg "bare" sliten. Muskulaturen skriker og banker. I legger, lår, rygg, skuldre og armer. Til og med min største "muskel", magen, har gitt beskjed at litt hvile er påkrevd.... ;-) 

Før jeg avslutter (ble +1000 ord i dag også), så har jeg to ting å komme med:

1. Hvor flink er DU til å lytte til kroppen din, og de signaler den gir?

2. Etter inspirasjon fra en kompis som sliter for tiden, vil jeg skrive ned hvordan dagene mine er. Hva er positivt og hva er eventuelt negativt? Sette meg mål, flest små, men også større og noen litt "hårete". Meningen er ikke å skrive dagbok, men å få mer positivitet inn i dagene. Og noe sånt som dette tror jeg faktisk de fleste av oss har godt av å gjøre. La fokus være på de 9 tingene som er bra, og ikke la den ene som ikke er tilfredsstillende få lov å "bestemme" hele dagen for oss.....

 

Med dette sier jeg TUSEN TAKK for at du leste. Jeg ønsker deg alt godt, og håper du får en fin sommer. Uansett hvor du er eller hvilket vær du får. Og som alltid:

BAMSEKLEMALARM 

Daylyen (Vidar Dahle)


Hodet er klar for mer frisk luft, dugnadsjobbing og fjellturer. :-)

Sommerjobb

Heisann hoppsann folk og fe, og mann og mus....

Jeg nevnte i slutten av forrige innlegg om "sommerjobben" min.... Og i skrivende stund har jeg hatt 7 økter i skogen, på stien opp til Hetlebakksåta/Breisteinfjellet(såta). Med spader og annet verktøy har jeg prøvd å lede bort vann fra stien. Nå har vi stort sett hatt brukbart vær den siste tiden, så mange steder er det jo ganske tørt. Men når regnet før eller siden setter inn, vil det forhåpentligvis være nyttig med mine grøfter.

Hvorfor gjør jeg dette da?

Jo, for det første så er det noe jeg har tenkt på gjennom lang tid. For etter å ha gått på mange fjell, stier og veier rundtom, så har jeg konstatert at mange steder er det unødvendig fuktig. Flere steder ser man dype fotspor der folk har trodd at det var "trygt". Selvsagt spesielt mye når det har vært mye fuktig vær.... Et av mine favorittfjell er Hetlebakksåta, som noen kaller Breisteinfjellet (Breisteinsåta er bakenfor H.såta), som jeg har ca 20 turer på siste 15 mnd. Det er rundt 2,7 km å gå fra Leikvang idrettsplass og opp til toppen, og stiene er ikke brattere enn at det skal være mulig for de fleste å komme seg opp og ned. Her har jeg sett at det i år er flere partier med mer fuktighet/ansamling av vann enn i fjor, og etter å ha jobbet med det i sommer er min konklusjon at mye av det stammer fra "kompost". Med det mener jeg blader, gress og barnåler fra høsten som har hopet seg opp. der noe har blitt til jord, og mange steder fungerer dette som "demninger". Så ved å skrape vekk mye av dette, samt lage grøfter for å lede vekk vannet der det er mulig, så tror jeg at det skal bli en tørrere opplevelse å gå oppover i nærmeste fremtid.

For det andre så gjør jeg dette for å "teste" meg selv. Det vil si: Hvordan vil det påvirke meg fysisk og mentalt ved å gå på "jobb" noen dager i uken? Hittil har øktene vært mellom 2,5 og 5 timer, og jeg har hatt 2-3 økter pr uke. Et kjapt overslag vil konkludere med ca 30% stilling. Mitt mål på sikt er jo å komme tilbake til arbeidslivet 100%, men foreløpig er det umulig å vite når det kan/vil skje? Først og fremst skal jeg fullføre neste skoleår med de fagene jeg måtte kutte ut i forrige skoleår.

Det jeg kjenner er at det er ganske hardt arbeid det jeg har begitt meg ut på. Og jeg har nok fått betalt av alle fjellturer og comebacket på Fitness'n. Fysisk sett takler jeg dette, selv om jeg er dyktig sliten når jeg er ferdig om dagene. Da er det godt å bare kunne kul'an helt ned.... Som nevnt i forrige innlegg, så er jeg inni en veldig fin periode når det gjelder hodepine, anspenthet og de andre tingene som har vært plagsomme i perioder siste to år, og dermed er det mentale (psykiske) resultatet av "sommerjobben" min foreløpig bra. Selvfølgelig hjelper det med gode tilbakemeldinger fra andre turgåere og positive kommentarer når jeg legger ut bilder på FB. Og når kroppen ikke gir beskjed via "tensjonshodepinen" (som legen kaller stresshodepine), "høye skuldre", stikking i brystet og generell slapphet, så er jo selvfølgelig psyken automatisk mye bedre.....

Når det gjelder tilbakemeldinger ute i "felten", så er det artig å høre hva folk har å si om dugnaden min. Noe av min motivasjon har vært å se dugnadsarbeid andre steder (som også har innbefattet "trevirke" i form av såkalte klopper ("broer")). Og akkurat dette har jo vist seg å være en "greie" for noen. En eldre kar var klar på at dugnadsgjengen på andre fjell i Åsane kom derfra, og brydde seg kun om "sine" fjell. :-) Andre har, når de har fått vite at jeg gjør dette frivillig og ulønnet, ristet på hodet og lurt på hvorfor jeg gidder... Så har du alle de som mener at "det skulle vært flere som deg". Og tilslutt alle de som takker for at jeg faktisk gjør dette, slik at "alle andre" kan gå tørrere opp på fjellet... De få som visste om dette på forhånd var stort sett positive, selv om noen uttalte at "det er ikke noe vits i å gjøre sånt på egenhånd".... 

Som nevnt er jeg godt i gang. Ca 2/3 av stien har fått "behadling" av meg, og jeg har et håp om å nærme meg toppen i løpet av kommende uke. Jeg vet ikke når det blir, men jeg kommer til å sette opp en tur i FB-gruppen "turer i Åsane og omegn" der jeg håper flere vil være med meg for å feire en god innsats. :-) 

Tusen takk for at du leste! Jeg avslutter med å legge ved noen bilder som viser litt av arbeidet mitt. Og kanskje noen får litt inspirasjon til å gjøre noe for fellesskapet eller for andre som trenger hjelp. Litt er alltid bedre enn ingenting. :-)

Jeg ønsker deg en superduper sommer videre!

 

Solskinnshilsen fra "grøftegraveren"

 

Daylyen (Vidar Dahle)


 "Bare rot" ;-)






Mye røtter gjør det tungt og vanskelig, men hva annet kan man forvente i skogen? :-) Har alltid med en "belønning" etter endt arbeidsdag...
 

To år ute av arbeidslivet

God lørdag godtfolk!

Ja, jeg feirer ikke akkurat noe jubileum, men det er nøyaktig 25 mnd siden jeg våknet opp en søndagsmorgen med en hodepine jeg aldri hadde opplevd før, stikking i brystet og rimelig slapp.... Likevel karret jeg meg på jobb i over en uke, uten å skjønne alvoret av det. Tilslutt ble jeg sykemeldt. 11.06.15.

2/48 av livet som "ubrukelig".....


Min siste arbeidsdag, juni 2015. Nysnø på Vikafjellet.

For en som hadde utviklet en ekstrem yrkesstolthet, så var det en stor nedtur å måtte sykemelde seg. Med "avtale" med legen å få kunne begynne igjen på dagen, og jeg ble bra igjen.... Foreløpig,  760 dager senere, har ikke det skjedd... Noen vil kanskje hevde at jeg har "jobbet" siden jeg har gått på skole siste skoleår...? Og den følger jeg. HELT uvirksom har jeg ikke vært.

I fjor sommer følte jeg at formen var på vei til å bli bra igjen, så bra at jeg til og med søkte noen jobber før jeg bestemte meg for skole.... Og starten på skoleåret var bra.... Så gikk det stille og rolig nedover, og med min vanlige innstilling skulle jeg i ALLE fall ikke la meg knekke.... Tilslutt var det uunngåelig å "havne i kjelleren". Studiet mitt ble nesten avsluttet, men fikk heldigvis en avtale med skolen og NAV at jeg skulle halvere studiet og gjøre mitt beste. Og til tross for en tøff vinter og flere "nesten-gi-opp-alt", så kom helsen seg stille og rolig og jeg endte opp med resultater som egentlig overgikk ALT av forventinger da jeg startet opp. 1,5 i snitt på eksamener/prosjekter (der 1 er høyeste karakter) er rett og slett "jæsli bra". Egentlig skulle det bare mangle, på en måte.... Ut i fra eget hode altså. Jeg har vel med årene blitt en person som går "all in" på det jeg hopper på.....

Tilbake til overskriften: Hva har to år ute av arbeidslivet gjort med meg?

Enkelt sagt: SINNSYKT MYE!

Hus og heim hadde jeg mistet muligheten til å eie flere år før, og når samboerforholdet tok slutt ble det jo selvsagt kaos. Men jeg klarte å komme meg gjennom dette, ved å ha kortsiktige mål hver dag og fokusere på det jeg faktisk kunne gjøre noe med selv. Flytteprosessen var rett og slett et helvete. Mest fysisk, men også psykisk. Så når jeg hadde bodd i "hulen" min en måneds tid, og gjort meg ferdig med det forrige bostedet, satte jeg meg et mål: 2016 skulle bli mitt år. Jeg skulle gjøre det JEG kunne for at det skulle bli så bra som mulig.

I januar -16 var jeg så langt nede fysisk og psykisk, at en runde (1,3 km) rundt Liavatnet i Åsane var mer enn nok "utskeielse". Og det var mye tårer og vonde tanker om å være mislykket. Det var jo også en stor frustrasjon at legene kalte meg "frisk som en fisk" for hver gang nye prøver var analysert og nye spesialister hadde gjort sine undersøkelser. På den tiden var det så gale at jeg HÅPET på å ha ME, bare for å ha en skikkelig diagnose å "slå i bordet med".

Sakte men sikkert kom formen seg. Og fra april -16 startet "fjellgeiten" en reise jeg selv eller ingen andre forutså.... Og at en som var sykemeldt og i blant så dårlig at han ikke kunne bevege seg, skulle forsere 50 forskjellige fjelltopper/knauser og ta 139 fjellturer totalt i 2016, var jo hinsides. Og uforståelig både for meg selv, og mange andre. Tilbakefallet på hodepine og slapphet kom i november, og da var det ikke så mange fysiske "sprell" på meg ut året.... Og dette varte egentlig helt til mai, da en tilfeldig lege som var på "besøk" hos fastlegen min var streng og satt meg på noen medisiner som sakte men sikkert har tatt hodepinen.


Solnedgang på Geitanuken, juni 2016.
 

Underveis, så har jeg jo blitt kjent med mange nye mennesker, fordi jeg trives jo ikke å være alene.... Når jeg er noenlunde bra i alle fall. Når jeg er dårlig, så er det som oftest best å få lov å være alene.... Vel, i oktober -16 kom min nye kjæreste "rekende på en fjøl". Og gjennom sine egne helseutfordringer, har hun klart å forstå, godta og behandle meg etter forholdene når jeg møtte veggen i november - til mai... (tyder på at dette er en å satse på.....) 

Jeg har også blitt kjent med mange fantastiske mennesker gjennom at jeg "fortsatte" mitt liv på sosiale nettverk. Når man velger å være åpen og ærlig gjennom Facebookinnlegg, bilder og her på bloggen, så stiller man også seg selv til "hogg".... Med hånden på hjertet så hadde jeg ALDRI drømt om så mye støtte fra kjentfolk, gamle "perifere" kjente, helt nye venner og familie/venner generelt. Samtidig hadde jeg vel heller aldri drømt om at de som snudde ryggen til meg faktsisk gjorde det.... Så det har sin pris å utøve mine tre viktigste ord: ÅPEN - ÆRLIG - RESPEKT. Jeg har også måtte lære meg det rådet jeg alltid gir til andre om sliter..... Fortid er fortid, og den kan vi ikke gjøre en dritt med. Annet enn å kanskje lære av den. Og hvis noen velger å snu ryggen til meg, så er det deres valg, ikke mitt....

Jeg har også lært meg at du skal jaggu være frisk for å være syk. Uten egen innsats mot helsevesen og NAV, hadde jeg sittet på gaten.... Jeg og min gode venn Google har lært oss mye om all slags rare sykdommer, diagnoser og medisiner. Jeg har tilegnet meg måter å kunne skjøtte mitt samvær med helten i mitt liv, 13-åringen, så godt som mulig. Jeg har blitt unormalt godt kjent i Åsanefjellene, byfjellene, samt opplevd nye fjell og stier i andre bydeler og kommuner. Jeg har lært meg at selv om dagen i dag er bra, så har jeg ingen forsikring om at morgendagen blir bra også. Jeg har fått erfare hvordan man skal leve for 150-200 kr dagen til mat, klær, bilkostnader, fritid og uforutsatte utgifter til meg selv og min sønn (25% av tiden). Jeg har fått oppleve hva åpenhet, ærlighet og respekt faktsik kan gi av goder, bl.a. en bestevenn og flere andre gode venn(inn)er for livet.... Jeg har fått oppleve at kritiske røster i familie og blant venner har frarådet meg å "utlevere" meg (at det vil "slå tilbake" på meg...). Og jeg har fått erfare at jeg selv VET BEST. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan ting føles. Sånn ER det bare, både for meg og deg!

Igjen har "mannen av ikke så få ord" oversteget grensen på 1000 ord han hadde satt som mål.... Men det er en siste ting jeg vil fortelle også, som nok mange har fått med seg på FB. 

"Sommerjobben" min.

Etter å ha trasket i alle fjellene i Åsane, samt mange andre, så har jeg sett hvor det er tørt og fint og hvor det er konstant vått å gå..... Med inspirasjon av en pensjonistgjeng som har flikket på stier og laget klopper ("broer" av planker) flere steder, så kontaktet jeg Bg Kommune avd byfjell for å få råd, men der var det lite tilbakemelding. Jeg kontaktet også han ene pensjonisten for å "lære" av deres erfaringer...., men der var det ikke så lett å komme gjennom heller (de har "sine" fjell, og andre får styre sine fjell)

Så jeg hanket inn en spade, grapse, øks og sag og bare begynte. Har selvsagt blitt forkjølet jeg også, som "hele" samfunnet i disse tider.... Men har likevel kommet godt i gang på stien opp til Hetlebakksåta (Breisteinfjellet), har fire økter på 2,5-4 timer med å grave grøfter for å lede vann vekk fra stien. Og så tenker kanskje mange, hvorfor i all verden gjør han dette da? Svaret mitt er todelt. Det første handler om at det faktisk trengs litt dugnad MANGE steder i fjellene, for at man kan gå mye mer tørrskodd en tilfellet er..... Men det viktigste for meg er å teste ut kroppen. Hva tåler den av fysisk arbeid? (for det er tungt dette, bare prøv den som vil..... Spesielt med røtter som vokser på kryss og tvers ALLE steder). klarer jeg å "fungere" resten av dagene også? Vil hodepinen komme tilbake? Vil psyken bli bedre av dette?


En av mange grøfter som effektiv leder vannet vekk fra stiene (forhåpentligvis)

Jeg lover å komme tilbake til mine svar og betraktninger om dette.... Halvannen uke gir litt for lite grunnlag for å gi skikkelige svar. 

 

SÅ..... konklusjonen av 2 år ute fra arbeidslivet?

Den kan ikke bli kort den heller. Men først og fremst er det "et helvete" å ikke kunne være i stand til skjøtte et arbeid, når man har levd et liv der det er normalsituasjonen. Samtidig har det gitt meg utrolig mye ny lærdom. Jeg har lært hvem som "følger meg i tykt og tynt", og hvem som ikke gjør det. Jeg har lært at i gode perioder klarer jeg ganske mye, i de verste perioder: ingenting. Jeg har lært meg å sette pris på små ting.....

.... som at DU faktisk har giddet å lese hele dette innlegget, som jeg tror er det lengste jeg har publisert.....

TUSEN TAKK! Jeg ønsker deg en vidunderlig helg og sommer!

Bamseklemalarm

Daylyen (Vidar Dahle)

 

Ut på tur, aldri sur. Frisk luft og mosjon har kanskje "reddet livet" for meg?


Min "religion" og livsmotto
 

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018
tjokkogfeitogf

tjokkogfeitogf

49, Bergen

Tjokk og feit og full, og seriegull! synges det på Brann Stadion.... Vel, jeg kaller alltid en spade for en (jævla) spade. Bloggen min handler om opplevelser og utfordringer i livet mitt. Samt et og annet jeg plutselig har behov for å ha en mening om.... Her er jeg; "Tjokk og feit og full"-stendig ærlig. Daylyen (som barndomsvenner har kalt meg i 30 år - Dahle = Dayly på engelsk)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker